Faren min forlot oss, og etterlot moren min med store gjeldsproblemer. Siden den dagen mistet jeg retten til en bekymringsløs barndom.
Da jeg var ti år, og lillebroren min bare tre, gikk faren min fra oss. Han hadde funnet seg en annen kvinne, en som var penere enn moren vår. Faren min lot oss bo igjen i leiligheten vår, men den var kjøpt med boliglån. Så lenge foreldrene mine var sammen, gikk jeg på en god skole, deltok i konkurranser og stevner og spilte basketball i fritiden. Men etter skilsmissen ble alt annerledes. Moren min måtte ta to jobber for å få økonomien til å gå rundt.
Hun jobbet som renholder om dagen og måtte deretter skynde seg videre for å pleie en syk, eldre dame på kveldene. Jeg måtte bytte til en skole som lå nærmere hjemmet, og jeg sluttet å spille basketball, for jeg hadde ansvar for lillebroren min når mamma hadde fri. Alt var snudd på hodet. Etter hvert fullførte jeg videregående, kom inn på universitetet og begynte i arbeid. Barndommen min, slik jeg kjente den, var borte.
Den ble revet bort fra meg. En far som ville leve fritt, og en mor som stadig satt ansvaret for lillebroren min på mine skuldre. Nå nylig ble hele boliglånet endelig nedbetalt. Jeg er 22 år og har begynt å spare til egen bolig. Livet har blitt lettere. Men så kom det enda en nyhet: Like etter at lånet var oppgjort, dukket faren min opp igjen. Han var moden for hjemmelivet og hadde plutselig bestemt seg for å prøve på nytt med familien. Moren min er lykkelig, nesten som om hun stråler. Jeg fatter det ikke. Han tok aldri vare på oss, betalte ingenting, lot oss sitte igjen med all gjelden, og nå vil han plutselig tre inn i en lykkelig familie? For hvem andre enn mamma er glad for dette? Hun er overlykkelig, selvsagt. Men jeg klarer ikke se dem sammen
Livet lærer oss at tilgivelse kan være viktig, men det er også lov å sette grenser for seg selv. Man må finne ut av hva som er riktig for sitt eget hjerte, uansett hvor familien prøver å dra en med.
