Ektemannen min og jeg lever lykkelig sammen.
Vi møttes på universitetet. Jeg hadde aldri planer om å bli værende der, for jeg ville hjem igjen. Med utdanningen min visste jeg at jeg kom til å bli sjelden spesialist i min hjemby, og det lokket.
Jeg er ekspert på hjertesykdommer, men ikke hos mennesker hos dyr: katter, hunder, og til og med kuer. Det finnes ikke mange rike kunder, men noen har vi, og selv de med mindre midler kommer løpende til veterinæren med dyrene sine. Mannen min er også veterinær, og han er ekstra god på diagnostikk.
Jeg undersøkte klinikkene i området alle tilbød bare de enkleste tjenestene: kastrering og vaksinering. Ingen tar på seg vanskelige saker, for det gir ikke nok inntekter.
Så vi startet vår egen klinikk, spesialisert på komplekse tilfeller med grundig diagnostikk. Vi forsker også for kollegaer. Vi samarbeider tett, og det har gått veldig bra.
Vi tjener godt, men har ikke skyhøye priser. Derfor har vi nok av pasienter. Vi har allerede kjøpt leilighet, fått ansatte, så jeg trenger ikke sove på klinikken, og jeg har tid til barn og hjemmet.
Likevel er svigerforeldrene mine ikke helt fornøyde med meg.
Jeg vet de er skuffet over at han ble med til min hjemby de ønsker at han, klinikken og familien skal flytte til Oslo. Jeg forstår ikke helt mannen min har to søstre og begge bor fortsatt ved foreldrene, så de er ikke ensomme. Dessuten har vi hjulpet begge søstrene hans med lån til bolig.
Jeg er alltid hyggelig mot dem.
Men svigerforeldrene mine kjenner ikke til grenser eller avstand.
I dag ringer svigerfar:
Vi må møtes klokken 19 i kveld. Kom og hent meg.
Klokken er 17 nå. Da må du skynde deg.
Greit, jeg må hente barnet, la assistenten min slippe å bli irritert over å jobbe overtid, og ikke minst la være å nevne den ødelagte kaken som jeg hadde begynt på.
På veien.
Min yngste sitter bak i bilsetet.
Mannen min er på klinikken har en pasient som må opereres. Svigerfar nekter å la meg ta taxi.
Så jeg kjører.
Han roper til meg allerede, snakker i telefonen mens han leiter etter bilen min. Jeg nekter å gå ut, for jeg vil ikke vekke barnet.
Han setter seg inn, slenger igjen døra og begynner å skjelle ut: “Du kunne kommet ut.” “Sønnen min sover, ikke vekke ham.” Men svigerfar skrur ikke ned volumet de som vil sove, sover.
Barnet våkner og gråter.
Tror dere bestefar prøver å trøste henne? Gir han henne en leke, kanskje?
Nei. I stedet får jeg høre at barna mine ikke har oppdragelse, og det er min feil fordi jeg “bare er hjemme” med dem man skal visst oppdra, ikke se på TV. Men å arbeide fem, noen ganger ti eller tolv timer på klinikken, regnes visst som “å være hjemme”.
Men hans sønn han jobber!
Så begynner han å skjelle meg ut for at jeg kjører så fort, og at jeg kommer til å ta livet av oss. Han informerer meg også glatt om at mannen min allerede har en “forlovede” hjemme, en ung kvinne som skal gi ham lydige, “normale” barn.
Barnet gråter enda mer, og bestefar snur seg og roper at hun skal være stille når de voksne snakker.
Da snudde jeg bilen.
Kjørte ham tilbake til stasjonen og sa bare: Ha det bra. Farvel, farvel…
Da jeg kom hjem, sto mannen min og ventet i døra, tydelig opprørt faren hans hadde allerede ringt ham. Jeg ga ham den gråtende datteren min og sa:
Ett ord til, og du drar til pappa. Der venter bruden din. Da får du nye, lydige barn. I mellomtiden, bretter vi opp ermene og jobber, ellers begynner jeg å skrike jeg også!
Mannen min så vekk, og jeg innså at denne samtalen har vi hatt før. Faren hans kommer aldri mer på besøk.
Noen ganger må man sette grenser for å verne om sin egen ro og familie. Livet er for kort til å la andre bestemme hvordan det skal leves.
