Mannen min og jeg er lykkelig gift, selv om det er med visse forbehold og familiekomedie underveis.
Vi møttes på universitetet. Jeg hadde ingen planer om å slå meg ned der jeg ville hjem igjen til min egen lille by, hvor min utdanning nesten gjorde meg til dyrehelsetjenestens dronning: spesialist på hjerteproblemer hos dyr, ikke folk. Alt fra katter til hunder til kyr. Rike kunder finnes det ikke mange av, men noen er det, og selv de med slunken lommebok kommer løpende til veterinæren for dyra sine. Mannen min er også veterinær, men han er den uoffisielle Sherlock Holmes på dyresykdomsdiagnoser.
Jeg snuste rundt på lokale dyreklinikker og det er samme greia overalt. De holder seg til det helt grunnleggende: sterilisering og vaksinering. Ingen gidder å ta på seg kompliserte saker det er ikke lønnsomt.
Så vi startet en klinikk for de vanskelige tilfellene, med gode diagnoser. Vi forsker også litt, til glede for kollegaene våre. Vi er et bra team, og det går skikkelig fint.
Vi har grei inntekt, uten å ta skyhøye priser. Derfor har vi nok av kunder. Vi har allerede kjøpt oss vår egen leilighet, ansatt assistenter så jeg slipper å overnatte på klinikken, og har faktisk tid til både barn og hus.
Men svigerforeldrene mine? Ikke helt begeistret for meg.
Jeg vet de er sure for at mannen min flyttet til min hjemby de håper han en dag skal ta med klinikken og oss til Oslo, eller i det minste et sted med mer Oslopuls. Hva de sutrer for skjønner jeg ikke, han har to søstre som bor rett ved foreldrene, de er ikke akkurat ensomme. Forresten var det vi som ga begge søstrene penger til egen bolig.
Og jeg forsøker da alltid å være høflig mot dem.
Men grenser og avstand er tydeligvis et mystisk konsept for svigerforeldrene mine.
Så, svigerfar ringer i dag:
Vi treffes klokka 19. Kom og hent meg!
Klokka er jo 17, sier jeg.
Da får du forte deg da.
Ja vel. Jeg må plukke opp barnet, gjøre assistenten glad for å ta en sen vakt, og ikke si et ord om den totalvrakede bløtkaken jeg nettopp startet på.
På vei.
Den minste sitter bak i barnesetet og synger sin egen lille låt.
Mannen min er fortsatt på klinikken han skal operere en skadet pasient. Svigerfar nekter meg taxi. Nei, jeg får kjøre selv da.
Med en gang han finner bilen, begynner han å kjefte høylytt i telefonen, mens han febrilsk leter etter parkeringsplassen. Jeg nekter å gå ut, vil ikke vekke barnet.
Han setter seg, smeller igjen døra og starter showet: Du kunne jo gått ut, da! Unnskyld, men sønnen min sover, vil ikke vekke ham. Som om det bryr svigerfar: han skruer ikke ned volumet den som vil sove, får sove, sier han.
Barnet våkner og er straks sur.
Tror du bestefar prøver å trøste ungen? Gir han i det minste en leke?
Nei, selvfølgelig ikke. Isteden får jeg høre at jeg har barn som aldri blir oppdratt ordentlig alt er min feil fordi jeg «bare» er hjemme med dem. Ja, fem, ti, eller tolv timer på klinikken teller visst ikke som arbeid.
Men sønnen hans, HAN jobber!
Så begynner han å klage på at jeg kjører for fort, og informerer om at mannen min allerede har en forlovede hjemme en ung dame som skal gi ham «normale og lydige barn».
Barnet klager enda litt mer, og bestefar snur seg og brøler at hun må være stille når gamlingene prater.
Så da snudde jeg.
Jeg kjørte ham rett tilbake til jernbanestasjonen: Ha det! God tur! Snakkes aldri.
Vel hjemme ventet en temmelig frustrert mann på meg: faren hans hadde rukket å filme oss allerede. Jeg overleverte ham et hylende barn:
Sier du ett ord til, får du gå til pappa. Der står bruden og venter. Da kan du få nye, lydige barn. Men nå kom deg på jobb, ellers begynner jeg å rope!
Mannen min kremtet og så en annen vei. Da skjønte jeg denne samtalen har vi vært igjennom før. Niks, svigerfar dukker aldri opp igjen hos oss.
