Faren er ikke noe dårligere enn moren
Anna møtte sin andre ektemann i en frivillig leir på Finnmarksvidda, der de voktet reirene til sjeldne fugler mot tjuvjegere. Hun kom dit med tiåringen Steinar.
Andreas var hjertet og drivkraften bak prosjektet en biolog med brennende øyne, helt oppslukt av sitt virke. Han arrangerte rare naturturer sammen med barndomsvennen sin; både hans pustehull og litt ekstra inntekt.
Etter tre dager i regnet gled Anna på våte steiner og forstuet ankelen. Andreas var ikke bare entusiast, men også en praktiserende lege. Han la på en stram bandasje, bar henne til teltet, og den uka passet han på henne som et barn.
Mens Steinar med stor glede hjalp forskerne, merket de voksne en gnist mellom dem. Likevel var de forsiktige, begge bar på vonde erfaringer og lot seg ikke rive med av forelskelsens rus.
Etter leiren kastet Anna seg inn i jobben alt for å glemme det flyktige romantiske innfallet. Andreas trodde også det var et tilfeldig ferieflørt, men etter to uker satt han allerede og lette etter adressen hennes…
Et halvt år senere flyttet de sammen, og året etter giftet de seg.
Andreas gikk helhjertet inn for papparollen han hadde alltid drømt om barn, men aldri hatt tid; alt forsvant i jobb og hobbyer. Steinar, som var oppvokst med mamma og mormor, forgudet stefar, og snart kalte han Andreas for pappa. De kjøpte en stor leilighet ved Frognerparken og begynte å planlegge felles barn. Anna hadde lenge drømt om en datter, og nå stemte drømmene sammen med mannens ønsker. De fant et navn på forhånd Ingrid. Livet kjentes perfekt.
Men alt endret seg da tvillingene kom til verden sammen med Ingrid fikk de også en sønn, Martin. Anna ble kastet ut i kaoset av bleier, grøt og våkenetter. Mamma hjalp så godt hun kunne. Andreas, for å forsørge den utvidede familien, begynte å jobbe for et stort farmasøytisk konsern. Jobben innebar lange reiser og endeløse rapporter. Fort oppdaget han at han ikke egentlig ønsket å returnere til en leilighet hvor det bare var skrikende unger og en sliten kone som ikke orket å føre en intelligent samtale.
Andreas mente: den som forsørger, har rett på sitt eget rom og skikkelig hvile. Anna derimot, var stålsikker på at barna er et felles ansvar, og mente mannen måtte ta sin del av hverdagens foreldreplikter. Det ble stadig mer krangel, og distansen mellom dem vokste; et sjeldent samtale endte ikke med diskusjoner om hvem som gjorde hva i familien.
Barnehagen ble redningen. Tvillingene var knapt tre år da Anna vendte tilbake som designer. Steinar ble en ordentlig hjelper. Familien slappet mer av. Men ikke lenge.
To år senere forelsket Andreas seg. Det var den nye kollegaen like engasjert for jobben, fri og vakker, nesten som han selv hadde vært engang. Etter et sidesprang, og som den ærlige person han var, innrømmet Andreas alt til Anna og sa de burde gå hver til sitt.
Jeg lover deg, jeg vil alltid hjelpe deg og barna. Boligen ordner vi for dere etter hvert. Men nå ber jeg deg ta med ungene og flytte til din mor. Jeg tar selv ansvar for skilsmissen.
Men denne leiligheten kjøpte vi sammen, nettopp fordi vi skulle ha stor familie? spurte Anna rolig.
Ikke gjør det vanskelig! Jeg foreslår en sivilisert løsning! raste han.
Jeg må tenke, svarte Anna like søtt.
Hun tenkte en uke, deretter gav hun sin avgjørelse:
Du har forelsket deg i en annen. Det skjer med mange. Men barna er ikke bare mine, de er dine også. Og de vil alltid være våre, ikke sant? Jeg krever ikke å dele leiligheten du kan bo der med din nye kone. Vi deler foreldrerollen. Jeg tar med meg Steinar og Ingrid. Martin blir igjen hos deg.
Andreas ble stiv.
Er du gal? Jeg kan ikke oppdra en førskolegutt alene! Jeg har jo jobb! Han trenger moren sin!
Virkelig? Anna så forbauset på ham. Du ønsket jo så gjerne dine egne barn, den ekte familien. Det er dette du drømte om. Jeg jobber også, visste du ikke det? Skal du bygge nytt liv, men jeg skal sitte igjen med tre barn? Nei, kjære deg, du får ta ansvar for minst én. Det er fair.
Det ble et drama.
Andreas slo døra og bar historien til venner og slektninger. Alle ble rystet. Ringte Anna, tryglet, klandret, mente hun var ond og hjerteløs. Hennes egen mor sverget hun aldri kunne tilgi henne. Men Anna stod støtt: «Hva er egentlig farens rolle? Han elsker dem jo! Dessuten Martin er ikke baby lenger, han er en selvstendig gutt.»
Andreas, fortumlet og presset, gikk med på det. Hans mor orket ikke ta vare på barnebarnet helsen sviktet. Den nye kjærligheten, som så livet som alenefar, forsvant fra hans verden etter tre uker. Barn i huset passet ikke inn i hennes framtid.
***
Tre måneder gikk.
En kveld kom Anna for å hente Steinar, som var på besøk hos faren. Andreas åpnet døren. Det var ryddig, det luktet grøt Martin satt på gulvet engrossiert med lego.
Andreas så sliten ut, men rolig.
Kom inn, sa han lavt.
Steinar løp og samlet sakene sine, mens Anna og Andreas stod igjen på kjøkkenet.
Vet du sa Andreas uten å se opp de første ukene hatet jeg deg intenst. Tenkte dette var den bitreste hevn. Men så så lærte jeg bare Martin å kjenne. Han liker tomater og appelsiner, og er redd for støvsugeren. Elsker byggeklosser. Snorker morsomt i søvne. Og han sovner kun hvis noen klør ham på ryggen.
Han løftet blikket:
Jeg har blitt faren hans. Ordentlig. Ikke bare i helgene, men hver dag.
Anna lyttet stille.
Jeg skal ikke be om tilgivelse for det som var. Men jeg jeg er deg takknemlig for dette, Andreas nikket mot sønnen. For oss to.
Jeg visste det, sa Anna til slutt.
Visste hva? At jeg ville klare det?
Selvfølgelig det. Men først og fremst: jeg tvilte aldri på at du kom til å elske ham. Skikkelig. Det er det viktige. Vi har alltid vært ekstreme, Andreas i kjærlighet, jobben, foreldreskapet.
Så det var hevn likevel?
Anna smilte svakt, og mens hun gikk ut av kjøkkenet, sa hun:
Nei. Det var den eneste måten jeg kunne få se deg igjen som den mannen jeg en gang giftet meg med. Og jeg tror jeg klarte det.
Hun gikk, og lot ham stå i den stille leiligheten med deres felles sønn. For første gang på lenge visste de begge at selv om ekteskapet var knust, hadde familien på et merkelig og sårt vis overlevd.
