Fant en god grunn til å fri: En fortelling Tusen takk for all støtte, for likes, engasjement og tilbakemeldinger på fortellingene, for abonnement – og EN STOR TAKK til alle som har sendt donasjoner fra meg og mine fem KATTER. Del gjerne fortellinger du liker i sosiale medier – det setter forfatteren pris på! – Datteren din ønsket seg en rasehund, gjorde hun ikke? – spurte naboen en dag. – Det stemmer, men vi har ikke råd til det, vi er jo alene – svarte kvinnen. Men naboen bare smilte – Jeg gir bort gratis, bli med! Til alt hell hadde datteren Polina akkurat kommet hjem fra skolen, og da hun hørte det, var det gjort, – Mamma, bli med, det er gratis! Jeg lover å gå tur hver dag og bare få toppkarakterer, mamma! – Nei, nå må du gi deg, Aksel! Nå har du fått jentungen opp i skyene, og jeg må ordne opp etter deg – utbrøt Marina. – Du burde heller vurdere meg litt først, før du blir sint. Jeg er en bra mann – arbeidsom, pålitelig, ordentlig. Eneste er at jeg er litt ensom! – Å, vær nå snill, Aksel, skal jeg studere på deg nå? Er jeg ikke gammel nok til å vite hvem du er? Jeg er jo sju år eldre enn deg, jeg var ferdig på skolen da du gikk på barneskolen – fnyste Marina enda mer. – Men nå er vi jevnaldrende, du rager bare litt over skuldra på meg, og du er ikke sterkere heller! – Aksel kom bort og ga Marina en god klem. – Se, Polina, hvor mye større og sterkere jeg er enn mammaen din! – Men mindre smart, klemmer foran datteren – lo Marina og slet seg unna. – Nettopp, det er derfor jeg savner deg, sånn en klok dame – smilte Aksel sjarmerende. – Nå får det være nok – skal vi hente hunden eller ikke? – spurte Polina med tårer i øynene. – Nettopp, Hvor får du en sånn – og helt gratis, så søt, med prikker. Og for en historie, vil dere høre? – Aksels stemme var hemmelighetsfull, og Polina klamret seg til morens hånd, – Mammaaa, du lovte! Aksel så fortvilelsen i øynene til naboen og ble ivrig – Skal jeg starte bilen? Det er bare rett borti her, dere vil ikke angre! Marina sendte naboen et skeptisk blikk, sukket og sa til datteren, – Jaja, det sies det er en liten hund, men pass deg hvis det går ut over karakterene… Polina spurte uavbrutt hele veien, – Er hunden glad? Hva heter den? Aksel, er vi framme snart? Endelig kom de til det gamle huset. – Dette var moren min sin leilighet, nå har jeg leid den ut, men det gikk ikke bra. Beklager rotet, jeg oppdaget alt i går da jeg skulle hente husleie… Det var virkelig et forferdelig rot og skitt inne. Midt oppi poser med gryn, tomme kjeksesker og stinkende hermetikkbokser, satt det en grå katt med gule øyne og en rufsete hund, tett inntil hverandre. Skitne og pjuskte, men som det senere skulle vise seg, hadde de ikke gitt opp. – Se på dem, – begynte Aksel beveget – Jeg hadde ikke vært innom på en måned, så skulle jeg bare hente penger, og så finner jeg dette! Naboene fortalte at de to jentene som leide hadde flyttet ut i smug for et par uker siden, uten å betale. Katten og hunden var bare latt igjen fordi de ble overflødige. De stakkars dyrene satt innesperret, uten mat og vann. – Men hvordan overlevde de? – spurte Polina skremt. Spor etter kampen for livet var rundt i hele leiligheten. De spiste opp alt de fant – kjeks, godterier, pasta og til og med tørr havregryn. Mirakuløst fikk de åpnet bokser med hermetikk og kondensert melk, som de flyttende etterlot seg. Alt de fant, spiste de! Den største utfordringen var vann. Katten klarte tydeligvis å åpne kranen på badet ved et uhell, og det reddet dem. Heldigvis var den bare bittelitt åpen, ellers kunne de oversvømt nabolaget. Men da hadde de jo også blitt reddet litt fortere… Aksel visste hva han gjorde – Polina kastet seg inn for å trøste og mate både hunden og katten med mat han hadde tatt med. Selv Marina fikk tårer i øynene… – Jeg visste du var godhjertet, Marina, du tok ikke feil, – hvisket Aksel til henne, mens Polina koste med de mette, mette små vennene, – Hva sier du, tar vi begge to med hjem? Og vil du gifte deg med meg, Marina? Jeg har aldri funnet noen som deg – skal vi ikke slå oss sammen? Jeg har bil, to leiligheter, så Polina får sitt eget sted når hun blir voksen. En leilighet leier vi ut, men da må vi finne skikkelige folk, ikke slike som dem! Vil du bli min kone? Kanskje vi til og med får barn sammen – og vi kommer til å ha det så bra! Nå har vi allerede katt og hund, akkurat som i et ordentlig hjem, si ja, Marina! – Si ja, mamma! – ropte Polina, ikke helt klar over hva Aksel egentlig spurte om. Aksel lo, – Se, alle er enige, nå må du ta et valg! – Neimen, Aksel, er dette på ordentlig? – bleknet Marina. For Aksel var da virkelig en flott mann, snill og aldri etterlatt noen dyr i nød. Og egentlig hadde Marina aldri tenkt at noen skulle fri til henne. Da hun lot seg forestille det – og Aksel tok enda en klem – slo hjertet hennes nesten kolbøtte. – La meg tenke, hvis du mener alvor, din sjarmør! – rødmet Marina. – Bare tenk du, vi er ikke av den stolte typen – jeg tar med katten hjem til meg, og så får dere hunden, som ønsket. Og i morgen kommer Maja og jeg for å høre svaret, så kan du rydde litt sammen med Bamse – sa Aksel til hunden, som logret lykkelig… Aksel overbeviste Marina til å gifte seg med seg En måned etter feiret hele oppgangen bryllup. De laget mat hjemme hos Marina, men hadde selskapet hos Aksel – han bodde større og alene. Maja og Bamse slapp ikke sine nye eiere av syne – dyr kjenner alltid snille mennesker de kan stole på. Et år senere fikk Marina og Aksel tvillinger, Sofie og Aleksander. Maja og Bamse hadde nå fått jobb – de var barnevakter. I en stor familie finnes alltid noe å gjøre. Og viktigst av alt: I en stor og sammensveiset familie er det mye lykke! Glede for både barn og dyr Ekstra stas når det er både katt og hund i huset!

Fant en grunn til å fri. En fortelling

Tusen takk for støtten, for likes, omtanke og tilbakemeldinger på fortellingene mine, for følgere og EN SPESIELL TAKK til alle som har vippset til meg og mine fem pusekatter. Del gjerne fortellinger du liker videre i sosiale medier det gleder et forfatterhjerte!

Datteren din ønsket seg en rasehund, gjorde hun ikke? spurte naboen en dag.

Ja, det ville hun, men vi har jo ikke penger til slikt. Vi er jo alene her, svarte kvinnen, men naboen blunket bare lurt: Jeg gir deg en gratis. Kom, så ser vi.

Som om det var skjebnens ironi, hadde datteren Selma akkurat kommet hjem fra skolen, hørte det og klamret seg til drømmen,

Mamma, la oss dra, det er jo gratis! Jeg kan lufte den hver dag, og bare få femmere på skolen, lover jeg, mamma!

Nå roter du det til, Leif. Får Selma til å håpe, og så må jeg ordne opp, utbrøt Marianne Halvorsen.

Du burde se nærmere på meg før du blir sint. Jeg er en bra mann, arbeidsom og skikkelig kjekk kar. Bare litt ensom, smilte Leif.

Slutt nå, Leif. Jeg kjenner deg jo! Jeg er minst sju år eldre, var ferdig på skolen mens du var i småskolen, ta deg sammen, svarte Marianne enda mer irritert.

Nå har vi jevnet oss ut, se her, ikke stor forskjell lenger, du rekker meg bare til skuldra, og sterk er jeg også! Leif gikk frem og la armen rundt henne,

Se, Selma, hvor mye høyere jeg er enn moren din!

Men klokere er du ikke, driver og klemmer på meg foran barnet, fikk Marianne vridd seg løs.

Det er jo det jeg sier jeg mangler noen som deg. Derfor er jeg fortvilet, smilte Leif med et snev av sorg.

Nok nå! Skal vi hente hunden eller ikke? Selma så bedende opp og holdt moren hardt i hånda.

Ja, hvor får du tak i en sånn gratis ellers? Dessuten har denne en helt spesiell historie. Kom, så viser jeg dere! Leif hørtes nesten eventyrlig ut, og Selma var ikke til å rikke.

Mammaaa, du har jo lovet!

Leif så straks på Marianne, skjønte hun var i villrede.

Skal jeg starte bilen, eller? Det er like ved, dere blir ikke skuffet!

Marianne Halvorsen ristet oppgitt på hodet, men sukket og sa til dattera:

Greit, de sier det er en liten hund. Men pass deg, det blir ikke noe tull på skolen.

Hele veien maste Selma: Er hunden glad? Hva heter den? Når er vi fremme, onkel Leif?

Endelig kom de frem til et gammelt hus.

Dette var mammas leilighet før hun døde. Jeg har leid den ut, men det gikk dårlig. Dere får unnskylde rotet, jeg rakk ikke rydde, oppdaget dette først i går da jeg skulle hente leie…

Leiligheten var virkelig i et fryktelig rot.

Midt blant poser med risgryn, tomme kakebokser og stinkende hermetikkbokser, satt en grå katt med gule øyne og en pjuskete liten hund tett sammen i et hjørne.

Skitne, tufsede, men det viste seg snart de hadde aldri gitt opp, selv om de var latt tilbake av dem som skulle ta vare på dem.

Tenk dere, fortalte Leif med nesten nervøs glede, jeg hadde ikke vært her på en måned, skulle bare hente leie, så fant jeg dette!

Naboene kunne så vidt fortelle, at to unge kvinner som leide hos ham, hadde flyttet ut i all stillhet to uker tidligere uten å betale. Katten og hunden bare etterlatt, overlatt til seg selv.

De stakkars dyrene ble låst inne, uvitende om de noen gang ville bli befridd.

Uten mat eller vann, låst inn alene.

Hvordan har de overlevd? utbrøt Selma med angst i stemmen.

Sporene etter kampen for å overleve var overalt. Sultne hadde de spist alt de fant: kakene, godteriet, seinere gnaget makaronien, spist tørre havregryn, på et vis fått åpnet hermetikkboksene og pakket søt kondensert melk. Alt de kom over ble fortært!

Man skulle sett det.

Det viktigste var likevel vannet. Den smarte katten hadde enten lært seg eller tilfeldig åpnet krana på badet. Heldigvis ikke helt ellers hadde det blitt flom både her og hos naboene. Kanskje hadde de sluppet fri fortere da

Leif visste akkurat hvem han måtte ringe. Selma kastet seg straks over hunden og katten, trøstet dem og ga dem mat som Leif hadde tatt med.

Selv Marianne fikk tårer i øynene av medlidenhet

Visste jeg det ikke, Marianne du er god tvers igjennom, det skal du vite, sa Leif lavt til henne, mens Selma satt på gulvet med de fornøyde dyra i fanget. Skal vi ikke bare ta med begge hjem? Og du, vil du gifte deg med meg? Jeg har ventet på en som deg, har derfor aldri giftet meg. Går du med på det, får vi et skikkelig hjem sammen! Bilen har jeg, to leiligheter også, så Selma får bo for seg når hun blir voksen. Og den andre kan vi leie ut, bare vi finner bedre folk. Vil du? Kanskje vil vi få enda flere barn også. Og husdyr har vi alt som seg hør og bør! Si ja, Marianne!

Si ja, mamma! ropte Selma, som ikke helt skjønte hva Leif snakket om, men skjønte mamma skulle få det fint.

Leif lo hjertelig,

Der hører du, alle er med på laget bestem deg!

Neimen, Leif, nå tuller du vel? Marianne ble plutselig forlegen.

Naboen hennes var jo en bra og snill mann, hadde ikke kastet ute dyra, brydde seg.

Egentlig hadde hun ikke trodd noen kom til å fri, men bare tanken og Leif sin hånd rundt henne, fikk hjertet hennes til å slå raskere.

La meg få tenke litt, hvis du ikke tuller, din luring! glødet hun rødmende.

Ta deg den tiden du trenger, vi er ikke stolte folk. Jeg tar med katta, dere får hunden som dere ønsket. I morgen kommer vi på besøk for svaret, jeg og Misse. Så får du og Bamse stelt i stand, sa Leif og så på hunden, som logrende bjeffet samtykkende

Leif overtalte til slutt Marianne til å si ja.

En måned senere samlet hele oppgangen seg til bryllup.

Mat ble laget hjemme hos Marianne, mens bordene stod hos Leif han hadde større plass i gamle ungkarsleiligheten sin.

Misse og Bamse slapp ikke sine nye eiere av syne dyr kjenner de gode menneskene de bør holde seg til.

Året etter fikk Marianne og Leif tvillinger Sigrid og Mads.

Misse og Bamse hadde alltid noe å gjøre passet på barna. I en stor familie har alle sin rolle.

Det viktigste av alt: Det ble masse glede både for folk og dyr!

Barna var lykkelige, og dyra også

Særlig nå som de hadde både katt og hund i familien!