Papirflyene
For et lite papirfly du er, Joakim! Skulle vært tatt i nakken og fått deg en real oppstrammer, men hvem gjør det, og når har man tid til sånt, da? Voksen er du blitt, men vettet har du ikke samlet mye av!
Gamle Sissel spyttet demonstrativt foran beina på naboen før hun haltet videre på sin vonde fot. Hun hadde gjort sitt nå fikk samvittigheten hans vise vei for resten av livet. Fikk ikke folk gitt ham vett, så måtte kanskje skjebnen gripe inn?
Hadde du sett slikt! Moren på sykehjem! Hvem gjør sånt mot sin egen mor? Greit, Karen ligger jo nå, men er han sønnen hennes eller en fremmed onkel? Blir bare sint! Hadde hun vært frisk, hadde hun dratt venninnen hjem til seg på flekken. Men sånn var det
Synd for Silje, barnebarnet. Ei så god jente! Men hun er da ikke et trekkdyr, hun kan ikke drive på sånn i det uendelige. Hun ble igjen i bygda da moren ble syk. Hadde fått seg studieplass, men vendte hjem. Klarte ikke å forlate moren og bestemora. Hun hjalp til så godt det lot seg gjøre. Sissel selv klarte jo knapt seg selv etter at hun brakk foten for to år siden, verre var det blitt. Før klarte hun i det minste å karre seg rundt, nå var det knapt det engang.
Yngstebarnet hadde tilbudt å ta Sissel inn til seg i Oslo, men det gikk jo ikke. Leiligheten var knøttliten, de var så vidt nok plass. Svigersønnen var en grei kar, men langt fra noen pådriver. De hadde to barn, og det rakk mer enn nok. Sissel var heller ikke til hjelp lengre. Det var andre tider da hun hadde gården, hjalp barna nå følte hun seg bare som en byrde Silje ble sint når Sissel sa sånne ting, men hvorfor skjule sannheten? Helsen var borte, alt kostet mer krefter. Å stå opp av sengen om morgenen var et daglig prosjekt, som å samle varme glør i en kjele før hun klarte å få beina på gulvet.
Heldigvis, Silje sprang lette steg gjennom huset lenge før Sissel selv var i gang. Vasket, hjalp moren, ordnet alt før hun løp på jobb. Rask i replikken, med dreisen på det meste, allerede som barn.
Sissel fikk sitt første barn sent moren til Silje. Hadde knapt turt å håpe. Den første mannen hennes tilga henne aldri at de gikk barnløse. Han dro. Sissel sørget, men forsto at egentlig hadde han aldri vært særlig glad i henne. Hun hadde sukket etter kjærlighet, men møtt likegyldighet.
Rundt konfirmasjonsalder var hun vakrest i bygda. Alle guttene løp etter henne, men hun ventet på den rette, den som hjertet skulle hoppe for. Han kom ikke. Hun la etter hvert sin egen drøm bort, under morens gjentatte formaninger:
Du er for kresen, blir nok alene du, jente!
Og hvordan kunne hun forklare at uinteresserte blikk ikke tente noe i henne?
En dag vendte en gutt hjem fra militæret, fra nabobygda. Sissel hadde aldri hørt om ham før. Han skulle ikke hjem til sine, men bodde hos besteforeldrene. Hvorfor, visste ingen da, og han ga ingen forklaring.
Men hun ble bergtatt. Da hun så Jon første gang, fikk hun ikke sove om natta etterpå.
Han nølte heller ikke lenge. Tok kontakt, fridde, og Sissels mor var fra seg av begeistring. Hva skulle hun vente på? Datteren var jo slett ikke ungkvinne lenger, og fortsatt ugift!
Det ble stor bryllupsfest. Sissel var fylt av lykke, visste ikke hvor hun skulle snu seg for ikke å vise all gleden sin. Men hun merket ikke de hviskende stemmene rundt bordet. Først da svigermoren dro henne til side, skjønte hun at alt ikke var så enkelt.
Sissel hadde allerede lagt merke til den mørkkledde kvinnen i hagen, og barnevogna ved siden av. Da svigermoren dyttet henne forsiktig bort til vogna, gikk pusten ut av Sissel. Alt var klart i vogna lå Jons sønn fra et forhold før ham. Det forholdet hadde havarert lenge før Sissel.
Senere fortalte Jon at jenta han hadde forlatt for militæret, fikk barn men det var diskusjon om farskapet. Familien presset på. Etter hvert gikk det i oppløsning, og gutten ble igjen hos moren. Sissel forsto etter hvert at Jon først og fremst elsket seg selv. Han var omgjengelig, dyktig, og huset var godt, men noe varme følte Sissel aldri.
Han bebreidet henne ikke, men var likevel alltid fjern.
I over femten år bodde de sammen og Sissel hadde håpet at barna ville komme. Da han en dag sa at hun kanskje ikke var noen ordentlig kvinne, for hun ikke kunne få barn, visste hun at hun ikke lenger hadde krefter igjen.
De skilte lag, og knapt noen skjønte at familien ikke fantes mer. Jon flyttet raskt, tok til slutt ansvar og lot Sissel bli igjen med huset.
Forlatt, men ikke alene i sjel Sissel prøvde å bygge seg opp igjen. Hun gjorde seg hard, gikk gjennom bygda med hodet høyt hevet. Tidsånden var ikke til å skamme seg over slikt! Menn kom og gikk; hvem brydde seg?
Men hun var ensom. Hun lengtet etter et levende hjem.
Nils var ikke lett å bli kjent med. Innflytter, bodde alene, holdt seg mest for seg selv. Likevel hjalp han om folk trengte noe, men ba aldri om hjelp selv. Snill. Vennlig. Til slutt begynte han å fri. Gaver, små ting, hjelp til ærender og reparasjoner, og til slutt tok Sissel imot ham.
Hun ventet ikke lenger på store ting fra livet. Ville bare slippe ensomheten.
Livet smilte til henne på ny. Plutselig ventet hun barn. Helt sent, uten at hun skjønte hvordan det gikk til, alt hadde alltid vært uregelmessig.
Det var naboen Karen som først merket noe.
Du er tung, Sissel, det ser jeg, sa Karen mens Sissel vaklet i hagen.
Kjenner det ikke selv, svarte Sissel men Karen sto på sitt, og forsto det lenge før henne.
Sissel ble mor til to døtre, og stoltheten vokste for hver dag. Barna gikk med stivede kyser, rene kjoler, alltid velstelt men lekte fritt, og fikk aldri skjenn for flekker eller rifter. Sissel lærte dem å vaske, å sy, å klare seg og viste slik kjærlighet som alle la merke til.
Nils døde brått i en ulykke da yngstedatteren giftet seg. Sissel gikk helt i svart men da eldste datter noen måneder etter fikk Silje, kom våren tilbake.
Barnebarna ble alt. Yngste bodde i Oslo, og kom bare på besøk. Men Silje var der, alltid nær.
Silje, lik Sissel da hun var ung; vakkert, sta, viljesterk, men varm og lojal til kjerne.
Sissel gledet seg over Siljes skolegang, men så ble hun tenåring og forelsket seg hodeløst. Ikke i hvem som helst: i naboen, Joakim. Fem år eldre og voksen, mens Silje var seksten. Han så ikke Silje som voksen, men hun var bestemt hun elsket ham.
Joakim var opptatt av en annen Marianne, selvsikker og elegant, best kledd i hele bygda. Faren skjemte henne bort som eneste barn. Men hun hadde bråe kanter. Joakim fikk ikke innpass før livet snudde: rykter, et uhell, og plutselig var Marianne forlovet med en annen.
Silje gråt seg syk, satt i vinduet og stirret mot nabohuset, skrek, lå i sengen og jamret seg stille. Sissel prøvde alt lokket henne til Oslo for å bo med tanten og studere videre, men Silje nektet å lytte. Kjærlighet lå som en vegg mellom henne og resten av verden.
Den dagen Joakim og Marianne feiret bryllup, møtte Silje stille opp sammen med mor og bestemor, tørre øyne for første gang på lenge. Hun gikk tidlig hjem og begynte å pakke. Etter å ha klemmet moren og Sissel, dro hun med bussen til Oslo. Sissel og datteren gråt da de vinket, men bestemte seg for å vente og håpe.
For tiden leger ofte sår.
Men Silje fikk ikke nyte tiden. Moren ble syk, havnet på sykehjem. Silje pakket sakene, dro hjemover og tok vare på både henne og Sissel. Gikk ut og fikk seg jobb på gården hva annet kunne hun gjøre? Uten utdannelse var det bare fjøset igjen, men hun trivdes, var vant til dyr, og klarte seg bra.
Hun hjalp også Karen, som var blitt lagt inn på sykehuset. Sønnen hennes, Joakim, var borte han skrev sjelden, sendte bare noen kroner i måneden. Karen fikk aldri møte barnebarna sine. Var det Marianne som nektet, eller Joakim som hadde det vondt økonomisk? Han kjørte lastebil, var sjelden hjemme. Karen visste lite.
Etter at Karen ble sengeliggende, organiserte Silje det så godt hun kunne. Sissel skrev til Joakim, men han svarte ikke. Hun sendte brev på brev og klaget sin nød til Silje.
Han har visst glemt moren sin, sukk! Jeg trodde han var et menneske!
Vent nå, bestemor! Du har selv lært meg at man ikke skal svartmale noen før man vet sikkert.
Jeg vet da ikke lenger, jenta mi Sissel var rådvill, aldri hadde hun trodd at Joakim skulle forlate moren slik.
Og hvorfor kaller du ham “papirflyet” hele tiden, bestemor?
Det er en gammel historie. Hør her, derfor trodde jeg aldri at han skulle bli så hjerteløs.
Hun fortalte: Som liten gutt samlet Joakim på innpakningspapir fra sjokolade, klær, alt han kunne få. Det var vanskelig å få tak i sjokolade var luksus, og skulle han bytte til seg sjeldne varianter, måtte han gi fra seg noe virkelig verdifullt. På denne tiden hadde Karen to vakre, hvite Plymouth Rock-høner. Karen stelte dem som øynene i hodet. Men en dag hadde en kompis av Joakim med seg hunden sin, og den drepte begge hønene. Karen gråt, men bebreidet ikke sønnen. Men Joakim, han samlet sammen alle sine kostelige papirfly, ga dem bort for å bli med inn til byen, ristet sparegrisen, og kjøpte en ny, like flott høne til moren.
Han viste da at han var et menneske. Men hva har skjedd nå? Sissel sukket.
Slik gikk dagene, men etter en uke kom Karen hjem fra sykehuset. Silje organiserte hjemtransport, gjorde alt hun kunne.
Joakim dukket opp uventet, med to barn på slep de så Silje ovaskende rett inn i øynene.
Er du mammaen min? ropte den minste.
Silje ble litt forlegen, men hilste høflig på Joakim.
Unnskyld at jeg er sen. Sønnen min var på sykehuset, og jeg kunne ikke forlate ham.
Men hvor er Marianne? spurte Silje, før hun rakk å stoppe seg selv.
Marianne? Hun reiste fra oss. Nå er jeg alene med barna.
En dag etterpå fortalte Karen at hun ville på sykehjem.
Sissel raste, haltet ut på trappa, ropte på Joakim, spyttet foran ham og forsvant hjem.
Silje fløy etter.
Du får ikke sende tante Karen bort! Jeg skal ta meg av henne! Vi får plass til én seng til på rommet!
Og først da lo Karen, tørket tårer og innrømmet at det var hennes idé.
Joakim har ikke tenkt å sende meg noe sted. Jeg bare ønsket å være snill mot ham.
Joakim ble. Rigget seg til, fikk jobb på gården, fant seg til rette. Silje passet barna hans. Sakte vokste det opp noe nytt mellom dem støtte, vennskap, og etter hvert kjærlighet.
Flere år senere, en sommerdag, hjelper Joakim de to gamle ut på terrassen, opp i nye, fine stoler han har kjøpt i byen.
Sitt eller ligg, alt du vil, mamma! Se, Silje kommer snart hjem!
Bilbremsene skriker i grusen. Ungene, som plukker moreller til saftkoking, kaster bøttene og løper over tunet.
Mamma! Mamma, du er hjemme!
Silje tar dem imot, holder rundt dem, smiler til Joakim.
Fem! sier hun triumferende, og blunker.
Selvsagt, sier Joakim, han går inn etter saft.
Barna maser, de ligner moren men utålmodigheten har de fra Joakim.
Alle har sitt. Vi er som små papirfly noen ganger lette, noen ganger viljeløse men det er de små handlingene som avgjør hvem vi blir. Det er i kjærlighet og omsorg for hverandre vi finner styrken til å bære livet sammen.
