Hvor skal jeg sette det store fatet med ribbe? Det er jo ikke plass i kjøleskapet, der har du stappet dine… ja, hva var det… carpaccio og avokado, fy, man brekker jo tunga av sånt, mumler den kraftige kvinnen irritert, mens hun prøver å presse inn den digre emaljebollen på den nederste hyllen, og skyver på Olines ryddige plastbokser.
Oline står ved komfyren, rører i sausen til middagen og tar et dypt, langsomt pust, mens hun teller til ti inni seg. Dette er bare begynnelsen. Det er enda ikke gått mer enn tjue minutter siden gjestene kom, men det føles allerede som om hele leiligheten er invadert av et støyende reisefølget fra Indre Østfold, som totalt har revet opp hennes og Eiriks rutiner og hjem.
Tante Astrid, kan du sette fatet ut på verandaen? Det er minusgrader, og lokket på, så det går fint med ribba der. Oline forsøker å være mild, men stemmen er anspent. Kjøleskapet er fullt av salatingredienser, og de må ikke fryses.
Verandaen! fnyser Astrid, en eldre, fyldig dame med permanent og en fargesprakende morgenkåpe hun straks byttet til i gangen. Der blåser jo forurensning! Og mat skal vel ikke stå på gulvet? Greit, jeg flytter dine bokser med “gress”, for ingen spiser jo sånt uansett. Skikkelig mat må man ha!
Oline sender et fortvilet blikk til Eirik. Han, høy og rolig, sitter ved kjøkkenbordet og skjærer brød, og prøver å gjøre seg usynlig. Han kjenner Astrids og hennes datter Kjerstis lynne nå er Kjersti inne på badet og kommenterer flisene med høy røst.
Eirik, kan du hjelpe tante Astrid med å bære ribba ut på verandaen? sier Oline bestemt. Jeg har vasket en egen hylle der. Ingen støv.
Eirik tar lydig det tunge fatet og forsvinner ut i gangen. Tante Astrid, nå uten sitt tunge fat, begynner raskt å kritisere Oline.
Du ser blek ut, Oline! Går du fortsatt på alle diettene dine? Skinn og bein, det er alt du er. Se på Kjersti hun har ordentlig glød og former, mye bedre enn deg. Og dette oppussingsgreiene deres… det ser jo ut som en sykehusavdeling. Hvitt og grått, kjedelig! Dere burde hatt gullmønster på veggene, DET ser ordentlig ut!
Vi liker det enkelt, tante Astrid, svarer Oline kort og smaker på sausen. Alle har sin smak.
I det samme flyter Kjersti inn på kjøkkenet. Hun er tre år eldre enn Oline, men opptrer som om hun er minst femten år eldre, med livsvisdom på et vis. Barna hennes, gutter på fem og seks, henger i buksene hennes allerede brune av sjokolade.
Oline, har dere bare dusj på badet? sukker Kjersti skuffet og setter seg. Ungene er vant til å plaske i badekaret sent på kvelden!
Vi pusset opp for oss selv. Vi foretrekker dusj. Guttene klarer seg fint med en skylling de er jo ikke babyer, sier Oline og merker sin egen voksende irritasjon.
Det var planlagt lenge at hun skulle få besøk fra Sarpsborg, men Oline håpet til siste minutt at de kom til å avlyse. Astrid og Kjersti, med barn, hadde invitert seg selv til Oslo for høytiden, angivelig for å “se familie” og “oppleve byen”. Oline, oppdratt i tradisjonen med overveldende gjestfrihet, klarte ikke si nei, selv om hun husket deres forrige besøk tydelig med kaos og frustrasjon.
Dengang bodde hun og Eirik i en sliten toromsleilighet. Nå hadde de endelig flyttet inn i en romslig tre-roms på Skøyen, nyoppusset for dyre penger. Leiligheten var virkelig deres stolthet, hver detalj gjennomtenkt til fingerspissene.
Olines favorittrom er soverommet. “Helligdommen”, som hun sier mørkeblå vegger, kraftige gardiner, en gedigen seng med en madrass til prisen av halve bilen, og myk, høy ullteppe på gulvet. Fra dag én har hun og Eirik vært enige: gjester får ikke bruke soverommet, døra skal være lukket. Gjester får stue med stor sovesofa eller eventuelt Eiriks hjemmekontor med dagseng.
Mamma, jeg er tørst! klager den yngste av guttene og drar Kjersti i ermet.
Gå og spør tante Oline etter juice, sier Kjersti slapt. Oline, gi dem noe, de er helt utmattet etter kjøreturen.
Oline tar fram eplejuice fra kjøleskapet og heller opp. Vær forsiktig, ikke søl på gulvet, det er ekte parkett!
Slapp av, Oline, smiler Astrid. Det viktige er folkene, ikke gulvet. Barna får noen dråper på gulvet, det tørker du lett opp! Du er blitt litt nervøs, du som er blitt “Oslo-frøken” nå.
Eirik kommer tilbake fra verandaen og føler på den anspente stemningen. Skal vi sette oss til bords? Klokka begynner å nærme seg. Snart er det tid for å si farvel til det gamle året.
Middagen blir kaotisk. Barna støyer rundt bordet, Kjersti snakker høyt med venninnen på telefon om “familiebesøket”, mens Astrid rynker på nesen av hver eneste rett.
Salat med reker? hun holder opp en rekebit og stirrer på den. Jeg skjønner ikke sånt. Riktig mat er lutefisk eller svinesteik! Dette er bare tull, gress og gummi. Oline, hvorfor kokte du ikke normal potet med persille? Dette potetpuréet med trøffelolje lukter helt snodig.
Det er gourmet, mamma, sier Kjersti slapt og legger vekk mobilen. Men jeg liker “vanlig” mat selv. Oline, kan du sende meg soppene? Hjemmelaget eller kjøpt?
Kjøpt hos bonden, sier Oline.
Selvfølgelig. Orker ikke du salte selv, oppsummerer Astrid. Jeg har med eget glass, dere skal få smake ekte norsk sopp!
Oline tygger stille, stirrer ned på tallerkenen. Eirik legger hånden sin over Olines, klemmer mykt. “Hold ut bare tre dager til”, leser hun i blikket hans.
Første flaske champagne er borte, barna roer seg med hver sin iPad, og samtalen glir inn på hvor de skal sove.
Åh, ryggen min er helt knust etter togturen, klager Astrid og gnir korsryggen. Kan jeg få strekke ut beina snart?
Ja, mamma, du må hvile ordentlig, sier Kjersti. Oline, hvor har dere gjort klar til oss?
Oline gjør seg klar. Stuen er ferdig gjort i stand med stor sovesofa god plass til to voksne. Kjersti og guttene kan ligge på dagsengen i kontoret. Vi kan også legge en ekstra luftmadrass i stua.
Det blir stille. Astrid slutter å tygge, og Kjersti ser overrasket opp.
Sofa? spør Astrid som om hun har misforstått. Oline, du tuller vel? Jeg har vond rygg og slitasje! Sofa kan jeg ikke ligge på da kommer jeg ikke opp av sengen i morgen. Jeg trenger en ordentlig seng. Myk og strak!
Tante Astrid, sofaen er ny og ortopedisk, vi kjøpte den spesifikt for gjester. Den er fast, ingen skarpe kanter, forklarer Oline.
Sofa er sofa! avbryter Astrid. Passer for ungdom. Jeg er gammel og syk. Jeg trodde dere ville gi oss soverommet. Den har jo en magisk madrass, sier du?
Oline stivner. Hun ventet krav, men ikke så direkte overtramp av privatliv.
Soverommet? sier Eirik og rynker pannen. Astrid, det er vår private rom. Der sover vi.
Ja, så? parerer Kjersti. Dere er unge, dere klarer noen netter på sofaen eller på gulvet. Mamma trenger komfort, og det er mye lettere for meg og ungene sammen med mamma. Barna våkner om natta lukker du døra, hører du dem ikke.
Vent litt, sier Oline og kjenner rødmen stige i ansiktet. Vil dere at jeg og Eirik skal flytte ut fra vårt eget soverom, gi dere den store sengen, og sove i stua?
Oline, du overdriver, sier Astrid og slår ut med armene. Ikke “flytte ut”, vi snakker om noen dager. Familie! Gjestene skal ha det beste det lærte både mor og mormor meg. Men du har visst blitt for byfrøken, glemmer tradisjonene.
Tradisjon handler om å gi mat og selskapskap, sier Oline fast. Men privat seng er som privat tannbørste. Vi sover der. Beklager, men soverommet er stengt for andre.
Kjersti setter glasset hardt ned, det klirrer.
Du mener alvor? Så du nekter å gi Tante en god seng? Vi har kjørt hit hele veien, med gaver og så skal vi sove på sofa som bikkjer?
Bikkjer? sier Eirik. Sofaen kostet seksti tusen kroner, det er bedre enn de fleste hotell. Jeg ligger der ofte når jeg ser fotball.
Bryr meg ikke om pris! skriker Astrid. Det handler om respekt! Din mor, hvil i fred, ville grått over din behandling av slekt! Egoist! Akkurat som faren din!
Det svir. Moren til Oline var snillheten selv, en som aldri satte grenser mot Astrid, og Oline husker barndommens scener hvor Astrid tok alt og etterlot kaos.
Ikke snakk om mamma, sier Oline lavt men truende. Mamma var en helgen du misbrukte henne. Jeg er ikke mamma jeg har mine grenser. Soverommet er lukket. Ferdig snakket. Synes du stua er for dårlig, finnes det hotell, jeg kan hjelpe med bestilling.
Hotell?! Kjersti nærmest hoster. Vil du virkelig kaste oss ut? Til å betale for hotell? Hører du, mamma?
Jeg hører, jenta mi, Astrid griper til hjertet. Åh, jeg får vondt… blodtrykket! Vann, fort!
Kjersti gir henne vann og piller. Barna skjønner alvoret og blir stille.
Ok, sier Kjersti myndig. Valget er enkelt. Enten får vi sove på deres rom, ellers drar vi. Hele familien skal få vite hvordan du har blitt overlegen byfrøken. Velg.
Oline ser på Eirik. Han har det samme steinansiktet men blikket roper støtte. Han er også sliten av uhøflighet og kravstore slektninger.
Rart valg, Kjersti, svarer Oline, reiser seg. Jeg byr på gjestfrihet, god mat, komfortable soveplasser. Dere krever min private seng og kommer med trusler. Hvis sengen er det eneste som betyr noe for dere, og ikke samværet, så har dere kanskje det best et annet sted.
Da drar vi! Astrid reiser seg overraskende kvikt, radikulitten glemt. Kom, Kjersti, pakk barna! Vi blir ikke ett minutt til i dette huset! Sitter heller på Oslo S enn hos slike!
Mamma, det går ikke nå, alle tog er gått! Kjersti er overrasket over at trusselen ikke virker.
Vi tar taxi! Vi drar til Randi på Stovner! Der er det i det minste hjertevarme! De deler alt de har ikke som disse!
Det blir kaos. Kjersti pakker, sender olme blikk, mens Astrid jamrer gjennom alle rom. Gaver skal de også ha med seg tilbake.
Gi oss gavehåndklærne! kommanderer Astrid i gangen. Jeg har med linhåndklær! Dere fortjener ikke dem Randi skal få dem!
Oline går, henter den stive, skrapende posen og gir den ut.
Her, ta dem, og ikke glem soppen din.
Tar med! roper Kjersti og snur seg. Også godteriet til barna det tar vi med!
Eirik står taus og ser på. Det er pinlig voksne oppfører seg verre enn småbarn.
Et kvarter senere er de ute av leiligheten, Astrid syter til siste minutt og spår ensomhet for Oline og Eirik. De nekter taxi fra Oline, ordner selv og smeller døra så det drysser litt murpuss.
Endelig er det stille. Kjøleskapet durer, klokka tikker. Bordet er fullt av halvspist rekesalat, papirlommetørklær og eplejuice på duken.
Oline setter seg, skjuler ansiktet i hendene. Skuldrende rister.
Eirik kommer bort, legger armen rundt henne og kysser henne i håret.
Det er over, Oline. De er borte.
Oline ser opp det er ikke tårer, men hun ler. Nervøs, men lettet latter.
Hørte du? “Bedre på stasjonen enn her!” Tenk så deilig!
Deilig, smiler Eirik. Forresten, de glemte ribba den står på verandaen!
Oline ler høyt.
Ribba! Ja, det var hovedskatten! Randi bor i kollektiv på 12 kvm med ektemann som sover dagen lang tenk at de kommer rasende dit på nyttårsaften!
Ikke vårt problem, sier Eirik og heller mer champagne. Da de begynte å dra moren din inn i dette, holdt jeg på å kaste dem ut selv. Du er tøff.
Jeg elsker soverommet vårt, innrømmer Oline og tar en slurk fra Eiriks glass. Og deg. Og roen vår. Dette blir den beste nyttårsaften. Vi to, masse mat, og ingen klager på “unorsk” salat.
De rydder av bordet. Oline tar de skitne tallerkenene, Eirik starter oppvaskmaskinen. Luften i leiligheten er med ett frisk, fri for misunnelse og krav.
Oline går til vinduet. Utenfor daler store snøfnugg, byen lyser i vinternatten. Et sted der ute sitter visst Astrid og Kjersti og gir sitt besøk videre i misnøye og bitterhet. Oline føler nesten litt medfølelse. Å bære slikt inni seg er langt verre enn å sove på sofa.
Eirik, sier Oline. Skal vi sette på musikk og tenne lys? Det er jo fest!
Klart det, kommer svaret fra kjøkkenet. Og snart er steken ferdig den de aldri smakte på.
En time senere sitter de ved et pent dekket bord, stearinlysene brenner, det høres lav jazz fra radioen. Eiriks and med epler dufter gyllent og saftig.
For oss, skåler Eirik. For vårt hjem. Bare plass til folk som respekterer oss.
Og for grenser, legger Oline til og klinker glasset mot hans. Som vi endelig tør å holde.
Senere, dypt utpå natten, ligger Oline i sin elskede seng, på den “omstridte” madrassen. Det er fredelig og lukt av rent sengetøy. Hun tenker på at Astrid og Kjersti nå kanskje sitter på gulvet hos Randi eller på Skøyen stasjon, og fordømmer henne men hun har ingen skyldfølelse.
Hun har forstått: Du skal ikke gjøre deg til alles tjener hvis det går utover deg selv. Hvis prisen for fred er at en frekk slektning tar det personlig ja, da er det verdt det.
Neste morgen er mobilen full av meldinger fra slekt Astrids versjon sprer seg, hvor Oline visstnok skal ha kastet tanten ut i sprengkulda barbeint. Oline leser ingenting, svarer ingen. Hun slår på flymodus, strekker seg i sengen og smiler mot en ny dag.
Senere gir de ribba til nabolagets hunder. Hundene er glade og driver aldri med kritikk av krydder eller konsistens. Dyr vet å sette pris på godhet til forskjell fra enkelte folk.
