Slektningene dukket opp like etter jeg hadde bygget et lite hus ved sjøen.
Jeg er født i en liten landsby på Østlandet. Nå er jeg toogtyve år gammel. Foreldrene mine gikk bort fra denne jord i går, så jeg kunne uten vondt hjerte forlate den lille hjembygda mi. Begravelsene var spartanske nesten ingen i slekta møtte opp, til tross for at både pappa og mamma hadde mange brødre og søstre.
Da seremonien var over, hadde alle slektningene hastverk med noe annet. Måtte Gud passe på dem! Etter begravelsen bestemte jeg meg for å dra et annet sted, fordi minnene var for tunge.
I hjembyen min var tingene ikke akkurat i seg selv. Det begynte allerede på videregående, da jeg ble utnyttet av klassekameratene. Etter studiene og første jobb var jeg den evige “gutt med en ekstra oppgave” for sjefene mine. Jeg tenkte litt, pakket sammen, solgte foreldrenes hus og satte kursen mot kysten for et bedre liv. Der kjøpte jeg et lite stykke jord i nærheten av Kristiansand og bygde et hus på ett hundre og femti kvadratmeter.
Etter at byggearbeidet var ferdig, tok jeg bilder av hytta og la dem ut på Facebook, Instagram og andre sosiale nett. Underveis ringte jeg mange slektninger for råd, men de hevdet at de ikke visste noe. Ingen hjalp meg, ikke engang med et lite tips.
Da sommeren kom, begynte alle slektningene å ringe meg og si at de hadde tenkt å tilbringe ferien ved sjøen, og spurte om de kunne bo i huset mitt i ferien. Jeg kunne jo godt si ja, men hvorfor egentlig?
Etter at pappa og mamma var lagt til hvile, kom ikke slektningene for å hjelpe økonomisk de knapt klarte å få endene til å møtes. Nå skulle de jo komme på ferie til meg, noe som selvsagt ikke er billig.
Den sommeren oppdaget jeg at jeg faktisk har en stor familie, at alle elsker meg og savner meg. Selv gamle skolekamerater begynte å skrive, rose meg og be om besøk.
Jeg ble lei av hykleriet. Jeg skrev på sosiale medier at dette bare var min uskyldige drøm eller løgn, avhengig av hvordan man ser det. Så la jeg ut et bilde av den gamle hytta og skrev at jeg hadde mistet hele sparken på foreldrehuset og derfor bare hadde råd til denne hytta. Jeg la også til at jeg gledet meg til besøk og kanskje litt hjelp til å fikse den. Da forsvant slektningene og vennene igjen, med unnskyldninger om hastverk og «vi er så fattige som kirke-mus».
Nå lurer jeg: Hvorfor er folk så toskelige, og verden så grusom? Jeg ligger nå i solen på stranden og tenker på å legge ut flere bilder på siden min. Men jeg har bestemt meg for å slippe å «vifte med den røde fanen foran oksens snute» og skape misunnelse. Kanskje jeg i neste år legger ut et bilde av det ekte huset mitt, bare for å se hvordan det går med familien min.
