Jeg har blitt så vant til denne situasjonen at ingenting overrasker meg lenger. La meg forklare hvordan det kan ha seg at familien vår har fem leiligheter, men vi må likevel leie.
Svigermoren og svigerfaren min har sin egen leilighet, og i tillegg eier de to leiligheter til i ulike deler av Oslo som de leier ut. De smiler og sier at de har jobbet hardt for det de har, og forventer at vi gjør det samme. Tydeligvis forstår de ikke at før i tiden fikk folk gjerne leiligheter gjennom kommunen, eller man kunne få bolig om man f.eks. jobbet på en fabrikk. Nå er det derimot ekstremt krevende å spare opp til egen bolig, spesielt når man samtidig må betale høye leiepriser.
Mine egne foreldre er ikke så forskjellige fra svigerforeldrene mine. Da bestemoren min døde, skrev hun leiligheten sin over på meg, men jeg var fortsatt barn. Frem til jeg fylte 18, bestemte foreldrene mine seg for å leie ut leiligheten etter mormor. Nå er jeg voksen, men foreldrene mine har likevel fått smaken for leieinntektene, og nekter meg å bo der selv.
De siste årene har mannen min og jeg leid en liten ettromsleilighet nesten alle pengene våre går til husleie. Det har vært perioder hvor vi knapt har hatt råd til mat. Nå er jeg i mammapermisjon, og lønna mi har aldri vært særlig høy, men uten barn klarte vi i det minste å få endene til å møtes. Mannen min gjør sitt beste, han jobber to jobber. Men for å tjene godt må man nesten ha god utdanning, og det har han ikke. Rett etter videregående dro han i militæret, og etterpå traff vi hverandre, så studier ble det aldri tid til.
Det er utrolig frustrerende at mamma stadig ber meg om hjelp til å velge nye kjoler og bluser, mens jeg selv knapt har råd til vitaminer og frukt. Hun gjentar dessuten hele tiden at vi må klare oss selv økonomisk. Hun mener vi burde hjelpe henne og pappa, fordi de vil reise rundt i verden og oppleve ting.
Jeg synes det er veldig vanskelig å forstå denne mentaliteten hos både mine egne og mannens foreldre. De har alt og mer til, men vil likevel ikke hjelpe barna sine. Selvfølgelig skal de ikke legge alt til side og forsake seg selv, men har man mulighet til å hjelpe, hvorfor ikke? Jeg klarer rett og slett ikke å skjønne hvordan man kan være slik mot egne barn, og jeg vet at jeg i fremtiden alltid vil gjøre alt for mine og enda litt til.
Venner og bekjente prøver å trøste oss med at vi en dag kommer til å arve masse. Ærlig talt er jeg så såret at jeg ikke ønsker noe fra dem uansett. De får bare ta med seg leilighetene sine til graven.
