Familiefest Åpent Hus
Abonner og les enda flere spennende historier:
Støtt kanalen
Jaja Ingrid løftet forsiktig opp en skår av den gamle Hadeland-vasen og la den varsomt på vinduskarmen. Tante Randi, tilgi meg, mumlet hun ut i tomrommet.
Leiligheten luktet av balsam, musserende vin og av en eller annen grunn klementiner, selv om ingen hadde skrelt en eneste klementin dagen før. Bak sofaen, på teppet, lå det en plastkrans med glitter. I skuffen under stuebordet fant hun et silketørkle med påskriften «Drømmejente-helg».
Og under radiatoren lå en enslig rosa gummihanske med en slitt sløyfe. Den så ut som den prøvde å rømme fra gårsdagen, men hadde satt seg fast halvveis.
Ingrid, kledd i en krøllet morgenkåpe med slitt dusk i beltet, gikk gjennom rommet med en søppelsekk i hånden. Hvert steg knaste forsiktig restene av godteripapir lå spredt over gulvet.
I vinduskarmen sto et vinglass med tørkede rødbrune vinrester i bunnen. I vasen stakk det tre plastrør med stjerner i glitter i stedet for blomster. Langs veggen gikk en girlander med papirhjerter; ett av dem tydeligvis påbegynt som snacks.
På kjøkkenet ventet et nytt slag.
Der sto halvparten av et høy sokkekake. Kremen rant utover som smeltet snø, og på toppen stakk det skakke tall-lys: «4» og «5». Det var ikke bursdag de hadde feiret, bare en «jentekveld».
I vasken stod glass med leppestift-rester, og tallerkener med størknede spor av hummus ventet på å bli vasket. På stolen lå et tarotkort-lek halvparten vendt opp, halvparten ned som om de hadde avbrutt en spådom i halvsøvne.
***
Ingrid plukket opp et kort ruter konge og så at han gliste trist henført. Gårsdagens gjeng la ut om fremtidige bryllup, flyttinger og mystiske utlendinger gjennom kortene. De fniste lavt, men lo høyt mens de skylte ned spådommene med prosecco.
Hun bøyde seg for å plukke opp et glitrete hjerte på gulvet, og dro plutselig ut noe mykt fra under sofaen en fremmed blonde-strømpe, revet i strikken, troféet fra dans på krakk sent i natt. Ingrid ristet på hodet og gikk inn på soverommet hvor det for en gangs skyld var ro.
Der hersket det tilsynelatende orden. Sett bort fra tre puter på gulvet og en dyne, sammenkrøllet som en gigantisk snegle. Hun rettet ut puten sin, og under den lå et brettet rosa ark.
Hjertet hennes stakk til.
Var det enda en av de glemte lappene fra en eller annen «Henrik fra puben» til venninnen Solveig? Men håndskriften var kjent store, litt rare bokstaver. Solveig laget alltid små runde kule-«o»-er.
«Verdens beste vertinne! Solvor»
Ingrid blikket hvilte på utropstegnet, som skalv en anelse, syntes hun. Hun smilte halvveis sarkastisk. «Verdens beste vertinne» med knust vasen fra tante Randi og glitter i dusjen der hver morgen nå er nyttårsaften.
Hvor mange ganger har jeg lovet meg selv aldri mer mumlet hun, og sank ned på sengekanten.
***
Et lite klask under føttene.
Ingrid rykket til, flyttet tøffelen, og i den var det en hel klementin. Helt frisk, med glatt, skinnende skall. Rundt var det festet en lapp med gummistrikk: «Så livet blir søtt».
I går fniste de over denne velmenende toasten. Nå føltes klementinen nesten som ironi.
Mobilen dirret på nattbordet. På skjermen blinket det: «Solveig (orkanen vår)».
Ja, ja sa Ingrid til det tomme rommet og svarte, litt rusten i stemmen. Ja, hei!
Ingridiii! det var støy i røret, akkurat som om festen aldri sluttet, bare byttet adresse. Du er fantastisk! Alle er i ekstase! Mette-manikyristen er her fortsatt, vi snakker om da du skremte «ånden i klesskapet»!
Bak i bakgrunnen lo noen: «Si til Ingrid at jeg bare vil føde hjemme hos henne!» og så latter.
Tusen takk, Ingrid, hvisket Solveig. Du du vet. Det er så hjemmekoselig hos deg.
Ingrid så på klementinen i tøffelen.
Jada, sa hun. Det er som hjemme hos meg
Ok, skal ikke forstyrre, dronning av småmat! og så var det helt stille igjen.
***
Ingrid la fra seg brillene ved siden av Solveigs lapp. I speilet så hun ei dame på femti, sliten, men med overraskende unge, grønne øyne og hår satt opp i en hastig knute én sta glitrende tråd stakk ut som en liten påminnelse.
Telefonen plinget, nå på videosamtale. «Tiril» datteren.
Ingrid sukket og prøvde å børste ut håret, men glittertråden holdt stand.
Ja, jenta mi? hun svarte, og på skjermen dukket Tiril opp med bustete lugg og kaffekopp i hånden.
Mamma! Tiril myste. Jaa Jeg visste det. Glitter i pelsen på katten igjen?
På meg, svarte Ingrid. Katten har gjemt seg etter gårsdagens kortdans. Sikkert under undertøyet
Så fortalte hun resten.
Mamma, Tiril smilte, men ble alvorlig. Hører du deg selv? Katten gjemmer seg, vasene knuses, klementiner i tøflene Kanskje du en dag sier «nei» til Solveig?
I ordvalget hennes kjente Ingrid både ømhet og irritasjon, som to pendler.
Hun har det tøft, svarte Ingrid automatisk. Du vet det jo.
Men har du det? avbrøt Tiril. Når hvilte du sist, ikke bare tok i mot gjester?
Ingrid så på den rosa hansken, på lappen og den tomme leiligheten der latteren fra i går fortsatt hang i luften.
Jeg vet ikke, svarte hun ærlig. Jeg har kanskje også gjemt meg. Sammen med katten.
Tiril smilte svakt.
Mamma, jeg er så glad i deg. Men seriøst: Neste gang bare deg og meg, te og ro. Uten spåkoner og glitter.
Skjermen frøs et sekund, så var hun tilbake.
Vi får se, sa Ingrid.
Men det «vi får se» lød plutselig ikke som et høflig «klart, Solveig», men som et ørlite løfte til noe annet.
***
Første gang Solveig dukket opp «uten grunn» var en tidlig vårdag mens skitne snøflekker lå i hagen, men på Ingrids kjøkkenbenk grodde det allerede grønne spirer.
Ingrid, åpne jeg kommer med fred! klang Solveigs stemme i dørkikkerten før hun rakk ringeknappen. Og med kake!
Ingrid åpnet, nærmest hoppet bak da Solveig spratt inn, duftende av parfyme med vanilje og frisk luft. Hun bar en tung form med noe nylaget og velduftende.
Hvetekake med kål, akkurat som bestemors! sa hun, og gikk rett mot kjøkkenet. Herregud, for en entre! Ikke en gang i et interiørmagasin ser det slik ut!
Ingrid smilte sjenert og justerte skjerfet sitt på knaggen. Den lille toromsleiligheten i niende etasje var hennes stolthet. Tapet og gardiner harmonerte, teppet var strikket av moren, hvit kjøkkeninnredning, blomster på alle vinduskarmer.
Kom inn og heng av deg, sa hun, tok imot kaken. Oi, tung!
Som livet, viftet Solveig, øynene hennes lo. Hør, Ingrid Hos meg er det bare trange vegger og seks kvadratmeter kjøkken. Dessuten roper naboen over og under går boremaskin non-stop. Men hos deg!
Hun snurret på stedet i stue-kjøkkenet hvor Ingrid hadde et rundt bord og sofa ved vinduet.
Hos deg er det oksygen! Solveig løftet armene. Det er nesten feil å sitte her alene. Kan vi ha små jentekvelder her? Bare oss to, og to av mine du må bli kjent med dem!
Ordene «feil å sitte alene» traff Ingrid som et stikk.
Hun husket de mange kveldene hun faktisk hadde sittet her, strikket, TVen summende i bakgrunnen, mens Tiril var opptatt med sitt. Slektningene tenkte på henne kun til jul.
Samlinger? spurte hun. Jaja hvorfor ikke. Jeg har jo kake, blunket hun tappert.
Solveig løftet øyenbrynene.
Du mener det? Jeg tok med kake nettopp for å bestikke deg, trodde jeg måtte overtale deg, hun lo. Lørdag da? Uten å finne på en grunn. La oss bare kalle det en liten generalprøve.
Ingrid satte kaken i ovnen for å varme den litt. Lørdag virket fjern, som noe mulig, men ikke sannsynlig.
Greit, sa hun. Lørdag. Jeg lager noe godt.
Ingrid, du er gull! Solveig klemte henne så det knakte i ryggen. Vi er jo nesten som søstre!
Ordet «nesten» lød litt bittert, men Ingrid svelget det sammen med en bit framtidig kake.
***
Påske det året skulle også «feires hos Ingrid». Solveig forkynte til venneflokken:
Det er alltid ekte hjem hos Ingrid! Kakene hennes ser ut som reklame, eggene som i interiørblad og katten passer på alt!
Katten gråtabby Nora var mer vaktmester enn viktig dommer, men hovedsaken var stemningen.
Solveig kom ikke alene, men med tre venninner. Ingrid, vant til rolige familie-sammenkomster, ble litt overveldet da gangen fyltes av tre damer: Én rødhåret i knallgul regnjakke, én mørk med skinnjakke, én liten, bråkete brunette.
Lena, Birgit og Mari! introduserte Solveig. Og der har dere Ingrid verdens koseligste hjem, og beste mat.
Ingrid viste dem inn, tilbød tøfler, hang opp jakker, og regnet kjapt ut at det var nok stoler. To påskekaker, elleve egg, pluss salat og aspik for den nødvendige «tyngden.»
Det viste seg å være for lite. Solveig, midt i kakediskusjonen, tok frem mobilen:
Å guri, jeg glemte Katja og Julie er like ved! Jeg ringer dem! Ingrid, det går bra? De tar med egne påskeegg!
Ingrid åpnet munnen for å si noe, men ovnen klikket og hun løp for å redde påskebrødene. Da hun kom tilbake lå Solveigs mobil på bordet og hun smilte bredt:
De kommer snart.
***
Feiringen utviklet seg fort til et marked av høy latter.
Damene konkurrerte om hvem som hadde «ekte» glasur på bollene, eller hvem som vokste opp på bygdas beste bakerovn. Beviset var å veive rundt med sjokoladeglasuren som landet på Ingrids hvite duk, som fargerike sprut.
Oi! Lena blunket skyldig. Det skal visst bety lykke!
Latteren trillet. Ingrid trykte servietten mot flekken den var allerede fastgrodd.
Det går nok vekk, sa hun.
I det sekundet fanget hun Solveigs blikk varmt og takknemlig, som om Ingrid hadde reddet mer enn duken.
Ved kveld fall var vinduskarmen full av glade egg, veggen prydet av papirkrans, under bordet noen glemte sandaler. Solveig holdt opp vinglasset:
Offisielt: Det er alltid skikkelig fest hos Ingrid!
Applausen runget, og Ingrid ble rød. Innenfor ribbene spiret likevel en merkelig følelse: At hennes rolige kjøkken faktisk var scene for noe stort.
***
Som barn var det motsatt. Da var det hos Solveig festen alltid var.
Solveig var naturlig leder sprudlende og litt frekk, men derfor enda mer magnetisk.
Barna samlet seg foran hennes blokk. Hun holdt «moteshow» i morens slåbrok, og laget hemmelige klubber under trappen. Selv bestemødrene kalte henne «vår lille artist».
Ingrid var den usynlige; gjorde alltid leksene, leverte bøkene uskadet tilbake til biblioteket, tørket alltid skoene på teppet.
Ingrid, du er jo mestern på orden, sa tante Randi, morens søster og Solveigs mor. Følg Solveig opp så hun lærer litt.
I tenårene skilte veiene deres lag. Solveig levde ut historier fra nattlige ungdomsdiskoteker, mens Ingrid tok realskolen, deretter deltidsstudier. Så ble det jobb på regnskapskontor stille rutine. De to så hverandre sjeldent, stort sett bare til familiehøytider.
Så døde tante Randi. Begravelser, minnestunder, gamle sår. Det var da Ingrid og Solveig satt ved kjøkkenbordet til tre på natten, skyllet bort bitterhet med søt te.
Det føles som hjemmet døde da mamma døde, sa Solveig den gangen. Jeg vet ikke hvordan det skal kjennes ut uten henne.
Ingrid, som selv hadde mistet moren fire år før, svarte stille:
Det bare blir annerledes. Ikke bedre eller verre. Bare nytt.
Etter det ringte de hverandre oftere. Først om praktiske ting, senere bare for å utveksle hverdagslige småting.
Etter hvert dro Solveig Ingrid inn i sitt liv som en strøm av forpliktelser og morsomme innfall.
Skal vi virkelig leve som slektninger på hver vår gren? protesterte Solveig. Nei! Jeg kommer til deg, du til meg.
Til Solveig kom Ingrid likevel sjelden. Noe hindret alltid jobb, Tiril eller utmattelse. Men Solveig kom stadig oftere til henne.
***
Formelen «hos Ingrid» ble etter hvert normen.
Det er klart at vi tar det hos Ingrid, sa Solveig, når hun pratet i telefon. Jeg kan jo ikke ta imot folk på mitt kjøkken din kombo kjøkken og stue er jo drømmen!
Julebord? Hos Ingrid, der det er julelys i vinduet og sildesalat som kake.
Påske? «Hos Ingrid.»
Bursdagen til Mari? «Hos Ingrid, der borddekkingen er så fin»
Jentekveld, uten grunn? «Hvor ellers? Ingrid serverer best!»
Først var det kjærtegnende.
Hennes hjem ble livets midtpunkt for andre. Hun nøt å pynte, finne på småretter, prøve nye kaker fra nettet. Hun likte at Solveigs venner var begeistret og utbrøt:
Ingrid, det er som ukeblad her!
Men etter hvert ble det trangere. Gjestene kom ikke bare sammen med Solveig.
Hei Ingrid! Det er Lena, vi var hos deg med Solveig i går, husker du? Birgit har nyheter, vi stikker innom?
En dag, da det ringte tredje gang på en uke, åpnet hun og der sto ei hun kjente for godt.
Hanne. En gammel venninne fra Solveigs barndom, med bitter historie mellom seg og Ingrid. Hanne hadde anklaget henne urettferdig for å sladre, og ydmyket henne i alles påhør.
Hei, Hanne kremtet, fiklet med håret. Solveig ba meg komme litt før jeg skulle hjelpe til
Ingrid frøs. «Solveig tar feil, jeg har ingen fest!» ville hun si. Men hun rygget ubevisst til side.
Kom inn, sa hun. Vil du ha te?
Kjøkkenhåndkleet i hånda ble klemt som en livline.
***
Første protesten hennes ble nesten barnslig.
Vil du ødelegge festen, kjøp dårlig kjeks, sa hun til seg selv.
Hun kjøpte det billigste hun fant, pakket det på et fat.
Festen slo likevel an. Solveigs venner, fulle av latter, koste seg over dårlige kjeks og gode nyheter. Noen hadde med ost, noen oliven. Solveig tryllet fram sin favorittrett.
Da Mette hengte sin digre plasthalskjede på dørhåndtaket, glemte hun det, og Ingrid fant det neste morgen. Hun smilte skeivt, men da Solveig kom innom senere lød det:
Ingrid! Her er det alltid fest, til og med på dørhåndtaket ditt!
Ingrid ville si at «dette er ikke fest, det er rot», men entusiasmen smittet.
Fest, ja sa hun stille.
Fest det skulle ikke forsvinne
***
Enkelt uforglemmelig ble den kvelden Solveig kalte «spåkons aftenen».
Nå jentene, i kveld ser vi inn i fremtiden, kunngjorde Solveig på chatten, og Ingrid la merke til at hun ble lagt til uten å ha spurt.
Én av gjestene, Lena igjen, kom med hele tarot-settet, et tykt stearinlys og et lite speil i utskjært ramme.
Vi skal ha ordentlig spiritistseanse! utbasunerte hun.
Ingrid smålo nervøst.
Spiritisme? Her er det bare duften av fårikål som spøker i krokene.
Ingrid, slapp av, det er bare lek, beroliget Solveig.
De slo av lyset, tente lys. Rommet badet i gullskjær. Nora, katten, satte seg spent på vinduskarmen.
Lena la ut kort, stilte speilet slik at ansiktene speilte seg i det.
Nå stiller vi universet spørsmål, hvisket hun.
Ingrid satt ytterst, følte seg som statist. Hun så flammen flakke over venninnenes ansikter, og tenkte at spørsmål om kjærlighet, penger og flytting alltid gled henne forbi.
Plutselig begynte lyspærene å blinke. Først én, så en annen. Så smalt det og alt ble helt mørkt.
Oi! noen gispet.
Dette er et tegn! hvisket Lena, og jentene hvinte.
Ingrid hektet på mobilen for å lyse opp, da et mørkt hårball streifet føttene. Katten, skremt av dramatiske stemmer, forsvant lynraskt gjennom rommene og smalt igjen døra til soverommet bak seg.
Det er et tydelig tegn, brummet Ingrid. Noen ånder har ikke lyst.
Lyset kom tilbake etter noen minutter det var bare en sikring i oppgangen. Men Nora ble i garderoben i et helt døgn. Ingrid hørte bare mykt skrap og lavmælt murring.
Da katten endelig kom frem, bustete og gretten, strøk Ingrid henne over ryggen:
Ja, Nora, vi får vel gjemme oss sammen neste gang?
Katten nøs, og lusket ut på kjøkkenet hvor glitrende stjerner fortsatt lå igjen på gulvet.
***
Ingrid bestemte seg ikke på flekken.
Først satt hun lenge ved kjøkkenbordet, stirret på skjermen der tekstfeltet til Solveig blinket forventningsfullt.
Fingrene skrev: «Neste gang kan dere feire hos deg, Solveig.» Hun slettet alt.
Prøvde varianter:
«Solveig, jeg orker ikke dette mer»
«La oss ta pause fra festene hjemme hos meg.»
«Jeg er sliten, vil ikke flere gjester.»
Alt føltes enten for sterkt eller for svakt. I hodet surret Solveigs kommentarer: «Du er jo så snill», «Det er jo bare koselig for deg.» Hun pustet dypt, la mobilen fra seg og stilte seg foran speilet.
Lampelyset falt i striper over ansiktet. Ingrid løftet ansiktet og sa til sitt eget speilbilde:
Solveig, neste gang får du feire hjemme hos deg.
Stemmen dirret, men hun gjentok. Uten unnskyldning.
Jeg har lov til å si nei, hørte hun Tiril i hodet.
Solveig, sa hun igjen, stirret seg selv i grønnøyne. Jeg setter pris på deg. Men jeg er sliten. Neste gang hos deg.
Hun skrev melding:
«Solveig, jeg er helt ærlig sliten. Neste feiring tar du hjemme hos deg, ok? Jeg trenger en pause fra vertinne-livet.»
Fingeren hang over «send»-knappen. Frykten presset; redselen for å miste, for å såre for å høre: «Visste det! Du er kjedelig.»
Hun sendte. Og la mobilen bort.
Nå må jeg ta det ansikt til ansikt, hvisket hun.
Foran speilet øvde hun på samtalen.
Solveig, mitt hjem, min trivsel, det er mye med stadig besøk
Solveig, jeg er glad i deg, men ingen plikt til å stå klar for alle
Solveig, la oss sette grenser.
Hver gang hun sa «grenser» ble stemmen tynn. Hun så ikke en «herskende vertinne», men en kvinne som akkurat lærte å si «nei» uerfaren, men viljesterk.
Etter noen repetisjoner var det en ny tone i stemmen. Ikke irritasjon, ikke tretthet. Men besluttsomhet.
Da går jeg bort til henne, sa hun til sitt eget speilbilde. Ikke for å være vertinne, men for å være menneske.
***
Til Solveig dro Ingrid denne gangen uten forvarsel.
«Hvis hun bare dukker opp hos meg med kake og folk, kan jeg gjøre det samme,» tenkte Ingrid.
Solveigs blokk: gammelt hus, marmortrapp, avskallet maling og postkasser fulle av reklame. Før likte Ingrid slik sjel i byggene; nå luktet det av fukt og røyk.
Uten heis måtte hun gå opp den brede trappa, trinnene var slitte. I tredje etasje luktet det av billig spray og kokt suppe.
Solveigs dør skilte seg ut skjev krans av plastløv og plakett: «Her bor et under.» Før syntes Ingrid det var søtt. Nå føltes det litt trist.
Hun banket. Ingenting. Ringte på. Lang piping. Endelig trampet noen innenfor døren, og Solveigs tørre, søvntunge stemme svarte:
Hvem er det?
Det er meg, Ingrid.
Låsen knirket, døra slet seg opp. Solveig så ut som om hun hadde sovet med klærne på: joggedress, én sokk, den andre i hånden, håret til alle kanter, tårevåte øyne.
Ingrid? Uten forvarsel?
Du spør da aldri, svarte Ingrid rolig.
Solveig blunket, men slapp inn.
Det slo mot Ingrid straks ikke form, ikke møbler, men tomhet. Som om veggene var nakne.
Yttergangen: ingen velkomst, bare en pinne fra en mopp, noen nedtrådte sko og én uttråkket høyhælt sko. En flekk ved døra som minte om kaffe.
Rommet hadde bare én sofa, tidligere grønn, nå gråslitt. Klær lå i haug, tomme vinflasker på gulvet, energidrikkbokser, et gammelt ukeblad uten omslag. På en krakk sto en gammel laptop, pappaskebit, en overfylt snusboks.
På gulvet: to kopper. Én veltet, kaffe størknet og etterlatt en brun ring. Den andre fortsatt stående, men med rester av kaffe og aske i.
«Kaffe som har stått for lenge», tenkte Ingrid, og mintes hvordan Tiril kalte sånne kopper «fulle kopper».
I vinduskarmen ingen blomster, bare tomme engangsglass, en chipspose og en inntørket sitronskive.
Dette var mer enn «ikke ryddet». Dette var et hjem som hadde gitt opp.
***
Ikke se sånn på meg, snerret Solveig og fanget blikket hennes. Jeg har ikke fått ryddet etter alt.
Etter hva da? spurte Ingrid mykt.
Etter mamma, jobben, alt viftet Solveig med armene. Etter livet!
Hun gikk på kjøkkenet. Ingrid skimtet det lille rommet bord, en stol, slitt kjøleskap, vasken full av tallerkener med inntørket mat. En stekepanne med svidd potet, søppelpose knyttet, men ikke tatt ut.
Tenkte ringe deg, ropte Solveig over skulderen, men alt bare ble for mye.
Ingrid klemte veska inntil seg med begge hender. Bilder fra egen kjøkkenfest strømmet gjennom hodet hvit duk, kake, smil og så: denne stille, ensomme parallellverdenen.
Plutselig forstod hun: For Solveig var hennes hjem mer enn praktisk det var det eneste stedet hun slapp å kjenne på kaoset hjemme.
Kom du for å si fra? lød det avventende fra Solveig.
Ja, svarte Ingrid. Men kanskje for å forstå litt, også.
***
Solveig sank sammen på stolen, hendene dirrende.
Jeg trodde du fortsatt var sint.
Det er jeg, erkjente Ingrid. Jeg er lei av jentekvelder hos meg. Nok er nok.
Hun satt veska på bordet, mellom hermetikk og poser.
Men jeg ville forstå.
Solveig dro hånden over ansiktet.
Hva da?
Hvorfor det er sånn her. Og hvorfor festen alltid må være hos meg.
Solveig lo kort, nesten sårt:
Fordi du har et hjem. Mitt er et kulisse, billig leilighet. Her føles det ikke ut som hjemme. Siden mamma døde, alt vi krangla om veggene er ikke mine. Jeg bor her som leieboer. Tingene er her, men hjemmet finnes ikke.
Ingrid tenkte på sine første måneder etter morens død hvor alt i leiligheten føltes fremmed, inntil hun gjorde det til sitt.
Men hos deg alt er som det skal. Tepper rette, koppene vaskes, katten sover i solskinnet. Du vet hvor alt er. Du har kontroll.
Solveig hostet på et latterhikst.
Jeg trodde du likte kaoset, fordi du alltid var så flink til å organisere. Fordi huset ble levende. Jeg ville ikke se dette.
Hun pekte på haugene.
Jeg lengtet til deg fordi det var som før mamma døde.
Og derfor sa Ingrid mykt, merket du ikke at mitt hus ble mer og mer rotete for hver fest du tok med deg?
Solveig skjulte ansiktet.
Jeg er redd for å være alene, Ingrid. Hver kveld roper stemmen til mamma i hodet. Da ringer jeg folk, kommer til deg, fordi jeg føler meg hjemme hos deg.
Ingrid satte seg på stolen motsatt. De ordene hun hadde drillet var ikke sinte nå. Bare viktige.
Solveig, jeg har vondt av at du har det slik. Og jeg blir både rørt og stolt over at mitt hus føles trygt. Men
Hun la hendene på bordet.
Jeg kan ikke være eneste redningsbøye.
Solveig så ned. Ingrid pustet ut.
Kan vi prøve annerledes?
***
Hvordan da? snufset Solveig.
Ikke alt «hos Ingrid», sa hun. Ikke flere ti på fest. Bytte på, én gang hos deg, én hos meg. Små grupper, ikke hver uke, men én i måneden.
Solveig så seg omkring.
Du foreslår fest i dette rotet?
Jeg foreslår å slutte bruke mitt hjem som eneste «trygge sone». Gjør ditt til ditt.
En ørliten mykhet snek seg inn i stemmen.
Vi kan begynne med noe enkelt. Ikke med folk. Med oss.
Solveig rynket pannen.
Hva mener du?
Ingrid brettet opp ermene.
Vi rydder ut søpla, vasker koppene, og lager pannekaker. Bare oss to. Uten «jentene», uten glitter.
Pannekaker? Solveig smilte for første gang. Jeg er best på lapper.
Lapper, da.
***
Så begynte de.
Først keitete, så litt lettere. Ingrid bar ut søpla, Solveig vasket kopper. Ingrid skrudde på krana, fant ny svamp.
Ingen blir født med vaskede sofaer, sa hun. Mamma lærte meg. Livet lærte meg resten. Du har bare funnet din egen måte.
Solveig vasket koppene som om det var prøve.
Snart luktet det nystekt smør og rørt syltetøy. Plutselig var Solveig lik jenta Ingrid hadde kjent, bare med sprekker i veggene i stedet for røde lepper.
De satte seg til bordet, første lapper gikk ned i magen, da ringte det på døra.
Nå igjen? Solveig spratt opp.
Ingrid kikket smilte.
En av våre, sa hun.
På dørmatta sto Tiril med sekk og pose.
Jeg kom på lukt, mumlet hun. Skrev til deg, mamma, men du svarte ikke. Måtte titte innom.
Solveig fiklet med håret.
Kom inn, sa Ingrid. Vi øver oss på nytt opplegg.
Tiril så seg rundt så på Solveig, moren, bordet. Hun smilte forsiktig.
Endelig glitter på et annet sted også, sa hun.
Hæ? spurte Solveig.
Sjekk taklampen, humret Tiril.
De så opp en sølvstjerne, sikkert tatt med på klær, glitret på lampa.
Nå har vi alle glitter, sa Ingrid.
Så lenge det er etter avtale, blunket Tiril til moren.
Ingrid kjente noe mykt vokse i brystet. Hun var fortsatt irritert, fortsatt redd for flere «jentekvelder». Men hun følte for første gang at hun hadde et valg. Og det hadde Solveig også.
De satt på det trange kjøkkenet, spiste lapper fra samme panne og lo da Solveig fikk mel på nesa.
Dette var ikke huset som ble brukt uten samtykke. Dette var en første, ærlig, enkel fest. Uten «buffé-dronning» og «verdens beste vertinne». Bare Ingrid, Solveig og Tiril.
