Familierelasjoner
Bestemor, kan jeg bo hos deg en stund? snufset Ingrid. Jeg klarer ikke å holde ut med ham lenger.
Selvfølgelig kan du det, vær så lenge du vil, jenta mi, svarte Ingvild med mild stemme og trakk barnebarnet sitt inntil seg. Er han slem med deg igjen?
Ja, sukket Ingrid. Men mamma vil ikke at jeg skal gå fra ham, fordi hun ikke vil komme i konflikt med foreldrene hans. Jeg orker bare ikke mer.
Ingvild hadde aldri vært særlig begeistret for svigerdatteren sin, Anne. Kald og beregnende, alltid opptatt av sin egen vinning og fasade, aldri av følelser, og spesielt ikke andres. Hun hadde endatil presset Ingrid til å gifte seg med Ole kun fordi faren til Ole hadde en høytstående stilling.
Slår Ole deg? spurte Ingvild.
Ja, hulket Ingrid.
Vet foreldrene dine det? Ingvild så skjerpet på henne.
De vet det, svarte Ingrid gjennom tårene.
Vet det, og lar deg ikke gå? utbrøt bestemor overrasket.
Ja, hvisket Ingrid. De sier det blir skam for familien hvis jeg går, at alt er min feil, at jeg må være mer føyelig. Men hvordan kan jeg være føyelig med en som bare er slem og hard? Bestemor, jeg makter ikke mer.
Hvis du ikke orker, skal du ikke fortsette, sa Ingvild rolig og strøk Ingrid over håret. Bli her, jeg tar praten med moren og faren din.
Hva betyr det at hun har forlatt mannen sin?! ropte Anne i telefonen da Ingvild ringte. Hun skal straks tilbake!
Ikke rop til meg, svarte Ingvild skarpt. Ingrid drar ingen steder.
Vet du hvor mye vi brukte på bryllupet? utbrøt Anne opprørt. Han har en respektert familie, og hun drar skammen over oss!
Det er du som har dratt skammen over oss, men vi har holdt ut med deg også, svarte Ingvild like tørt. Jeg har ingenting mer å si deg, gjør som du vil, men beskjeden er klar.
Ingvild la på, og Anne slang mobilen i veggen i raseri, mens hun mumlet de groveste gloser om svigermoren sin. Ingvild slo straks nummeret til sønnen:
Visste du at den idioten slår Ingrid? sa hun bistert til Espen.
Vel, jeg har jo hørt noe, men det er vel ikke sikkert sant. Ingrid kan kanskje overdrive litt.
Tuller du?! hevet Ingvild stemmen. Din datter blir mishandlet av sin mann og du bare mumler bort forklaringer?
Hva skal jeg gjøre, da? svarte Espen forvirret. Han er jo mannen hennes.
Du skal gi ham så han husker det! ropte Ingvild. Han må skjønne at familien hennes tar vare på henne, og at han ikke skal røre henne!
Ikke bland deg, de må ordne opp selv, svarte Espen irritert.
Jaja, typisk dere dere har solgt datteren deres for egen bekvemmelighet, svarte Ingvild, oppgitt.
To dager senere dukket Anne og Espen opp hjemme hos Ingvild sammen med Ole og hans foreldre.
Ingrid skal straks tilbake til sin mann! ropte Anne allerede i døråpningen.
Ingrid skal ingenting! svarte Ingvild. Jeg forstår meg ikke på dere. Hun er deres egentlige datter, men dere behandler henne som en fremmed. Hva slags foreldre er dere?
Dette er ditt dårlige innflytelse! slang Anne tilbake. Jeg vil ikke ødelegge forholdet vårt til Gustav, Oles far, på grunn av Ingrids påfunn!
Da bør Gustav lære sønnen å ikke heve hånda mot ei forsvarsløs jente, svarte Ingvild og så skarpt på Ole.
Ole så ned, og Anne forsøkte å forsvare svigersønnen:
Han slo henne jo ikke hardt, og kjærester krangler jo støtt og stadig!
Espen, mener du også det? spurte Ingvild.
De får ordne opp selv, mamma, mumlet Espen. Ingrid tar jo alt veldig tungt, hun må lære seg å omgås folk.
Da slo Ingvild til Espen over ansiktet, og delte ut ørefik til både Anne og Ole. De tre så forbløffet ut, mens Ingvild sa:
Det er fordi jeg er glad i dere. Om det er greit? Blei dere lei dere? Da har dere bare for sarte personligheter. Gå hjem og skjerp dere!
Ingvild åpnet døra og dyttet delegasjonen ut.
Kom dere avgårde, mumlet hun, og ta sønnen din med deg, Gustav. Fortell ham for øvrig at neste gang blir det verre dersom han rører jenta mi. Og Anne, hvis du vil i favør hos Gustav så gift deg med sønnen selv!
Jeg kommer aldri mer hit! ropte Anne i trappa.
Det passer bra! ropte Ingvild etter. Du fungerer dårlig som svigerdatter og enda verre som mor.
Ingvild lukket døren, gned hendene og ropte til Ingrid, som hadde sittet musestille på rommet:
Se og lær, Ingrid stå opp for deg selv, det blir flere slike folk i livet, tro meg! Hvis du lever for andres skyld slutter du å leve for deg selv. Du får ingen takk, uansett.
Du må få moren din til å holde seg unna vårt! skrek Anne til Espen. Hva kommer folk til å si? Ingrids ekteskap var min billett til toppen! Om hun skiller seg, er alt ødelagt!
Trenger vi den toppen, da? spurte Espen trett.
Ja! skreik Anne. Jeg vil ha penger, status, og posisjon! Jeg vil ikke leve som alle andre! Jeg vil bli sett opp til!
Espen sukket tungt. Hun hadde blitt direkte hysterisk i det siste. Flere ganger hadde han ønsket å brøle: Hold kjeft!, men klarte bare å si:
Du får roe deg, jeg skal snakke med mamma.
Skal snakke med mamma, hermet Anne. Tufse!
Espen gikk stille inn på rommet sitt. Ingen ting gjorde ham mer ukomfortabel enn krangling, han lot seg heller bare drive med og si ja.
Neste dag oppsøkte han moren igjen.
Ikke spør engang! begynte Ingvild.
Har ikke tenkt til det, svarte han.
Hvorfor er du her, da?
Får jeg bo her en stund?
Klarte du ikke mer? spurte Ingvild medfølende.
Orker ikke hennes konstante krangler, sukket Espen.
Du har deg selv å takke. Du har aldri satt grenser eller sagt fra, så du har blitt behandlet som et arbeidsjern ingen takker.
Espen nikket, Ingrid kom og satte seg ved siden av ham, la hodet på skulderen hans. Hun visste altfor godt at moren alltid hadde dominert faren, og at han, snill og rolig, aldri klarte å stå imot.
Godt at Ingrid kom seg ut av det, sa Ingvild med kjærlighet i blikket. Livet deres styres av egne valg, og det er deres egen lykke dere må kjempe for ikke andres forventninger. Forstått, småfugler?
Ingrid og Espen nikket, og Ingvild ristet på hodet:
Enn si dere har mye å lære enda.
Samme dag hentet Espen tingene sine og fortalte Anne at han flyttet ut. Hun reagerte som hun alltid gjorde når noe ikke gikk etter planen: med hyling, knusing av asjetter og å kaste ting etter ham.
Ole ringte Ingrid hver dag, ba henne komme tilbake. Bønnene gikk over til krav, kravene til trusler. Ingrid stod på sitt; hun ville ikke tilbake til det gamle. Hun hadde så smått lagt nye planer for fremtiden.
En uke senere sto Gustav på døra, rød i fjeset:
Har dere blitt gale? Først forlater hun mannen, så forlater sønnen min kone! Nå går det vel for langt! Gå hjem begge to! Ingvild, slutt å oppmuntre til dette tullet!
Ingrid og Espen rakk ikke engang åpne munnen før Ingvild, med armene i kors, svarte kort:
Hvem er du til å belære meg om oppdragelse? Gå hjem og lær sønnen din hvordan man oppfører seg mot kvinner!
Jeg har snakket med ham, svarte Gustav mer lavmælt. Han gjør det ikke mer.
Du skulle snakket med ham før han i det hele tatt hevet hånda, sa Ingvild.
Hvorfor gjøre det så dramatisk og ødelegge livet hennes? sa Gustav, påfallende vennlig. Gutten vår elsker henne, han skal skjerpe seg. Må vi virkelig miste æren for noen krangler? Ellers kan jeg alltid fortelle naboene at Ole forlot henne fordi hun var utro eller rotete rykter går som en virvelvind, vet du.
Ikke skrem meg, Gustav, sa Ingvild rolig. Jeg kan også fortelle noe. Hva tror du folk synes er morsomst, at kona di var utro, eller at du som stor mann tisset på deg i andre klasse? Jeg var tross alt lærer da du var liten hvem tror du folk hører på?
Gustav ble kritthvit og mumlet:
Du skal vel ikke fortelle det?
Vel, det avhenger av deg, svarte Ingvild, alvorlig.
Gustav følte seg plutselig som en liten gutt, men nikket og samlet seg:
Jeg forstår, Ingvild.
Flott! sa Ingvild. Da vil jeg ha ukesopphold på et deilig sanatorium for meg og Ingrid. Da kan du si til alle at Ingrid reiser med meg for å hjelpe bestemor.
Gustav tenkte seg om. Selv med all sin autoritet hadde han aldri kunnet konkurrere med Ingvild. Hun visste å få viljen sin enten med gulrot, pisk eller ren utpressing.
Greit, dere får det beste oppholdet, sa Gustav. Og jeg beklager. Jeg beklager også på vegne av sønnen min.
Ja, det er ikke mer å si om det, sa Ingvild. Gå nå hjem, og husk, Gustav, lev heller rettferdig enn etter hva folk sier. Om hjertet ditt er rent, blir du aldri dømt.
Gustav nikket stille og forlot huset. Sanatorium-oppholdet fikk hun som lovet. Hans syn på Ingvild forble det samme han hadde alltid respektert henne. Gustav likte faktisk Ingrid, og angret på at sønnen ikke klarte å holde på henne.
Ingrid og Ole ble ikke skilt før det hadde gått et år, da begge var i nye forhold og alt gikk rolig for seg. Ingrid giftet seg igjen, fikk to barn, og tok bestemor med seg slik bestemor en gang hadde gjort med henne.
Espen ble på sin side aldri skilt fra Anne, selv om han fortsatte å bo hos moren.
Jeg følte meg for første gang stolt over å være del av denne familien, så tross alt kaos lærte jeg noe viktig: Det er umulig å leve for andres skyld ingen takker deg for det, og det er bare du selv som må ta ansvar for din egen lykke.
