18. august
Når jeg ser tilbake på den tiden jeg bodde sammen med Emil Dalen, slår det meg hvor tafatt og viljesvak han faktisk var.
Hverdagene våre ble styrt av hvilket humør han hadde når han våknet. Noen ganger stod han opp glad og spøkefull, lo høyt hele dagen og laget liv i huset. Andre dager, og det var de fleste, ble tynget av en merkelig dysterhet han drakk kaffekopp etter kaffekopp, tuslet rundt som en regntung sky og myste melankolsk ut vinduet, slik kunstnersjeler gjerne gjør. For han regnet seg som en slik én, ja Emil underviste i kunst og håndverk på bygdas barneskole. Av og til måtte han også ta over musikktimene hvis sanglæreren var syk.
Kunstfølelsen hans fikk aldri noen ordentlig plass på skolen, så huset led i stedet. Han innredet den største og lyseste stua til atelier, selv om min kone, Ingrid, egentlig hadde sett for seg det rommet som barneværelse. Men huset var hans arv, og Ingrid protesterte ikke slik det ofte er.
Emil fylte rommet med staffelier, lerreter, malingstuber og leire, og han koste seg: tegnet, malte og modellerte til langt på natt. Helgene kunne gå med til å lage snodige skulpturer, og han var alltid i gang med et eller annet uforklarlig bilde.
Ingen av mesterverkene solgte han, så alle veggene var til slutt dekket av Emils fargesprakende uttrykk bilder Ingrid egentlig ikke likte, og skapene bøyde seg av hjemmelagde leirfigurer.
Og hadde disse tingene vært vakre, så. Men nei. De få kameratene fra kunstskolen stirret tause på bildene, så i taket og sukket. Ikke én ga ros.
Bortsett fra gammelkar Bjørn Evensen, han var alltid ærlig (spesielt etter en flaske akevitt):
— Gud bedre for noe kluss! Hva er dette da, Emil?! Jeg ser ingen ting av verdi her bortsett fra din flotte kone, selvfølgelig!
Det tok Emil tungt. Han ropte om at Bjørn ikke skjønte kunst, trampet i gulvet, og hev ham ut.
— Ut med deg, krek! Roper du slik fordi du er misunnelig, ikke sant?! Fordi fingrene dine skjelver av alt for mye brennevin, og du ikke klarer å male lenger!
Stakkars Ingrid løp etter Bjørn og ba om unnskyldning for ektemannens adferd.
— Ikke ta det innpå deg, vesle venn, lo Bjørn mens han løftet hatten. — Men jeg synes synd på deg. Vakkert hus, men ufyselig med alle disse leirklumpene og rølpete bildene! Vet du, det vi lager viser sjelen vår. Emils sjel er like tom som lerretene hans.
Han kysset hånden hennes og forsvant.
Emil brukte uker på å riste av seg ydmykelsen slo i bord, knuste et par figurer og ødela noen bilder underveis.
***
Selv leste aldri Ingrid opp mannen. Hun tenkte at det ville endre seg når barn kom.
Og så lenge, kunne han få boltre seg i atelieret.
I starten av ekteskapet prøvde Emil å være en idealmann bar hjem fersk frukt og lønningspose, passet på Ingrid, lagde middag. Men snart tok det slutt. Han ble avmålt mot henne, stoppet å dele lønna, lot henne gjøre alt i huset, alle ærend, alt gårdsarbeid og stelte svigermor på toppen av det hele.
Da Ingrid fortalte at hun ventet barn, strålte han. Men gleden ble kort. Noen dager senere mistet hun det lille livet, og hun lå isolert og apatisk på sykehuset. Da hun endelig kom hjem, møtte hun stengte dører; Emil ville ikke slippe henne inn.
— Gå din vei! Jeg vil ikke leve med deg lenger! lød det gjennom døra. Alt er din feil! Mor ble syk av sorg, hva skal jeg med deg? Du bringer bare ulykke!
Med et tungt hjerte satte Ingrid seg på trappa, gråt stille og ba om å komme inn, men til ingen nytte.
Da Emil til slutt forlot huset den kvelden, hadde han glemt nøkler og ropte irritert. Så gikk han uten å se på henne.
Kort etter kom en nabo og fortalte at svigermor hadde dødd av hjerteinfarkt på sykehuset. Det knekket Emil, som sa opp jobben, ble sengeliggende og nærmest beskyldte Ingrid for alt ondt som hadde skjedd i livet hans.
— Jeg har aldri elsket deg, sa han kaldt. — Du var mammas ønske om barnebarn, ikke mitt valg. Hun døde på grunn av deg. Det tilgir jeg aldri!
Ingrid tenkte at hun ikke kunne forlate ham; hun hadde jo ikke lenger noen foreldre eller hjem å dra til. Mor hennes var for lengst flyttet sammen med en ny mann i utlandet, og hadde bristende solgt barndomshjemmet da sjansen bød seg.
Så Ingrid satt fast.
***
En dag var det verken ris eller brød igjen i skuffen. Hun kokte siste egget fra høna, moste det til puré og matet Emil skje for skje slik hun skulle gjort for et barn.
— Jeg må til torget, sa hun til Emil, — kanskje jeg kan bytte bort høna for noen matvarer.
— Hvorfor selge den? Lag suppe av den i stedet! ropte han. Jeg er lei grøten og vil ha skikkelig kraft.
Ingrid nølte. Hun hadde alltid vært glad i lille Henny, høna som halthet og hadde fått eget navn.
— Jeg klarer det ikke. Jeg vil heller bytte henne bort, svarte hun stille.
— Gi nå den fjærdotten et navn også! fnyste Emil, — du blir bare dummere.
Hun svelget tårene og bøyde hodet.
— Ta også med et par av figurene mine. Kanskje noen vil kjøpe?
Ingrid tok motvillig med et par fuglefløyter og en stor leirgris sparebøsse. Hun ville nesten ikke gå på torget med bildene alle visste jo hvor fæle de så ut.
***
En glovarm dag gikk Ingrid til markedsplassen i nabobygda. Hun hadde på seg det lette, gamle kjoleskiftet hun giftet seg i, det var alt hun eide.
Folk lo og handlet, gatene var fulle av boder med honning, håndverk og hjemmelaget mat, barna løp rundt, og lukten av rømmegrøt og grillkjøtt spredte seg.
Ingrid stilte seg ved smykkeboden, trykket veska med høna inntil seg og klappet henne. Det sved i hjertet å måtte ta farvel med det eneste kjæledyret hun hadde.
En eldre dame tilbød henne sølvsmykker, men Ingrid ristet på hodet hun ville bare selge høna. En ung mann, som så alt, spurte nysgjerrig om han kunne få se fuglen.
— Hvor mye? Er det noe galt med den?
— Hun er litt halt, men legger store, fine egg.
— Jeg kjøper, svarte han raskt. Hva er det du holder i hendene ellers?
— Bare noen leirfigurer, svarte Ingrid sjenert.
Han undersøkte grisen og fuglen og smilte skjevt:
— Jeg tar alt sammen. Jeg liker det sære!
Den gamle smykkeselgeren himlet med øynene til gutten:
— Hva skal du med det der, Daniel, har du ikke leker nok?
Ingrid oppdaget med skrekk at mannen drev med grillmat han ville vel velte Henny i gryta! Hun grep etter fuglen og ba gråtende om å få pengene tilbake, men Daniel lo og sa:
— Ikke vær redd, jeg skal gi høna til moren min, hun elsker kyllinger. Kom og besøk henne når du vil!
På vei hjem stoppet Daniel henne med bilen:
— Har du flere slike figurer? Jeg kjøper gjerne mer fine gaver!
Ingrid smilte forsiktig, unnlot å blunke mot lyset:
— Hjemme har vi masse, svarte hun.
***
Hjemme ropte Emil fra sengen, tørst og mutt. Daniel kastet et blikk på de elendige bildene på veggen.
— Dette er faktisk ganske interessant, hvem har malt dem? spurte han nysgjerrig.
Emil spratt opp, fornærmet over spørsmålet, og ville vise frem alt han hadde laget.
Mens Daniel gikk gjennom kunsten, snek han blikket i smug mot Ingrid, som satt taus og rødmet i døråpningen.
***
Jeg skjønte etter hvert at undrenes tid var forbi da denne mystiske kjøperen besøkte oss stadig oftere, kjøpte alt av Emil og snakket lenge med Ingrid på trappa. Jeg så hvordan øynene deres møttes, og jeg forsto her var det noe mer enn billedkunst.
En dag tok Daniel med seg Ingrid. Hun flyttet ut. Ryktene gikk om bryllup og glede oppe i Østerdalen, og maleriene han kjøpte endte visst til og med i ovnen, etter hva folk har fortalt.
For meg var tapet knusende. Først tenkte jeg å gi opp, men av ren nødvendighet måtte jeg ta fatt på hverdagen på egen hånd. Ingen Ingrid til å gjøre alt, ingen som brydde seg, lagde mat, vannet hagen eller hentet et glass vann når jeg lå i senga.
Det hele endte med at jeg lærte noe om hva som virkelig betyr noe i livet nemlig å ta vare på de man er glad i, ikke bare seg selv og sine egne påfunn. Og så innså jeg til sist hvor enkelt et hjerte kan knuses, om man ikke skjønner det i tide.
