Falsk skjønnhet
Det går vel ikke an? Er det sant at dere har gjort det slutt? Jeg tror ikke på det! Ingrid så vantro på meg. Det gjorde meg litt brydd. Øynene hennes ble store som tinntallerkener, øyenbrynene skjøt opp mot hårfestet, og leppene ble stående på gløtt. Du bar jo Kristina på hender og føtter! Jeg brukte alltid dere som eksempel når jeg snakket med vennene mine. Selv drømte jeg om et sånt forhold…
Det er faktisk sant, Ingrid veldig sant svarte jeg og kikket ut av vinduet. Ute hersket et forblåst vestlandsvær: iskalde regndråper trommet mot glasset, rant i nette bekker og spratt av i små dråper. Det passet godt til sinnstilstanden min. Jeg følte meg tom. Savnet etter fem år sammen ville ikke slippe taket og malte alt i dystre farger. Det var som om det hadde oppstått et tomrom i brystet, der varme blikk, myke omfavnelser og felles drømmer en gang hadde bodd. Jeg knyttet nevene til knokene ble hvite. Det er over, forstår du? Over
Men hvorfor? Ingrid ga seg ikke, lente seg fram og studerte ansiktet mitt. Kristina ventet jo på deg i et halvt år mens du var på prosjektet i Trondheim! Og hun var tro, gikk ikke på noen fristelser!
Hvordan kan du vite det? Du bor jo på sørlandet, sa jeg med et bittert smil. Eller er dette et eksempel på kvinnenes samhold?
Sant nok, det er noen mil mellom oss, men vet du hun lente seg bakover med armene i kors og smilte lurt, men i øynene lyste det ekte bekymring. Jeg har flere bekjente der, og de fulgte med. Jeg vet hun tok skikkelig tak i utseendet sitt, selv om jeg ikke vet alt. Hun byttet frisyre, begynte på treningssenteret, fikk nytt klesskap. Og alt mens du var borte, merkte du det? Hun prøvde virkelig, Oskar.
Akkurat! Og det var det som ødela! Jeg reiste meg brått og gikk mot gangen der telefonen min lå i kåpa. Bevegelsene mine var anspente, rastløse, som om jeg ville flykte fra mine egne tanker. Jeg rotet i lomma, fant mobilen, og hastet tilbake til Ingrid. Bare ett bilde, så ville hun forstå alvoret. Du husker hvordan Kristina så ut før jeg dro?
Selvsagt gjør jeg det, sukket Ingrid og rullet med øynene, men stemmen var blitt lavere. Hun tenkte seg om, kanskje hun prøvde å hente frem minnet av Kristina. Skikkelig søt jente. Lyseblondt, rett hår nedfor skuldrene, store blå øyne, en liten nese Fin figur, litt slankere øverst kanskje, men det passet deg helt fint?
Ja! Det var akkurat det jeg likte! stemmen min skalv, så gikk den ned til en hes hvisking. Jeg knep mobilen hardt. Kristina var idealet mitt. Jeg elsket henne akkurat som hun var. Men da jeg dro, klarte venninnene hennes å snu henne fullstendig. De fikk henne til å tro at hvis hun ikke forandret seg, ville jeg forlate henne. Og hun hun trodde dem. Hun begynte å forandre seg ikke fordi hun selv ville, men fordi andre påsto jeg ville ha det slik.
Og er det så ille da? Ingrid var skeptisk, men bekymringen vokste i ansiktet hennes.
Se selv! Jeg stakk mobilen bort til henne så hun nesten fikk skjermen i ansiktet.
På bildet var Kristina nesten ugjenkjennelig. De vakre, lange lokkene var kortklipt og bleket hvite som snø. Den korte frisyren fikk henne til å se skarp ut, nesten hard. Leppene var blitt unaturlig fyldige, som om de var blåst opp ikke i det hele tatt hennes ansikt lenger.
Kristina hadde gått ned mange kilo men resultatet var ikke det hun nok ønsket. Hun så ikke slank ut, men utmagret; kragebeinene stakk ut, ribbeina var synlige, armene tynne og skjøre. Huden var blek, nesten gjennomsiktig, og mørke ringer lå under øynene som om hun ikke hadde sovet på flere netter. Det verst av alt, etter min mening hun hadde operert inn silikon, hun som alltid hadde sagt hun aldri ville gjøre noe sånt! Hun visste godt hvor steil jeg var på å beholde det naturlige.
Og da jeg møtte henne på Værnes, sto jeg der og tenkte burde jeg bare gå forbi? stemmen min dirret av følelser. Jeg snudde meg brått, slo hånda i veggen og kjente straks sviende smerte, men det var ingenting mot det jeg følte inni meg. Hvordan kunne hun gjøre dette mot seg selv på et halvt år? Forsto hun ikke at jeg elsket henne som hun var?
Jeg klarte ikke stoppe å tygge på det. Jeg gikk rundt i stua, fra vegg til vegg, og vekslet mellom å stivne og så å bryte ut igjen i bevegelse, som et dyr i bur. Ansiktet mitt vekslet mellom rødt av sinne og likblekt av tristhet.
Ingrid forsto meg bedre enn de fleste. Det var jo henne jeg hadde ringt fra Trondheim hver kveld og klaget over sjefen, kontorhelvete og savnet etter Kristina der hjemme. Jeg drømte om frihet, men siste semester og eksamener lot seg ikke kombinere med et sånt forhold. Hele tiden prøvde jeg å støtte Kristina fra avstand. Nå, tilbake, oppdaget jeg at kjæresten min var blitt nærmest ukjent.
Kanskje hun bare ville glede deg? sa Ingrid forsiktig, reiste seg og kom nærmere. Kanskje noen overtalte henne til at du ville sette pris på forandringene?
Jeg ristet på hodet og lo uten glede:
For å glede meg? Men nå har hun jo mistet seg selv! Jeg elsket den jenta hun var, og nå nå aner jeg ikke hvem jeg har foran meg.
Det plaget meg at Kristina aldri ville snakke på video mens jeg var borte. Hver gang jeg foreslo det, nektet hun, lo bare og sa at hun forberedte en overraskelse til meg, en overraskelse jeg kom til å digge.
Uroen slapp aldri taket. Hvordan kunne jeg vite at det ikke var en annen person hos henne at hele forholdet var dødt uten at jeg visste det? Jeg klarte ikke konsentrere meg, og etter noen uker ringte jeg Even, min gamle kompis som bodde i nabolaget med Kristina. Kunne han lytte seg frem, finne ut av ting?
Noen dager etter ringte Even.
Hun forbereder definitivt en overraskelse, sa han med lav stemme. Men jeg tror ikke du kommer til å like den. Én ting er sikkert: hun har ingen andre. Kristina venter bare på deg, og hun spør alltid hvor du er.
De ordene ga meg endelig litt ro. Kanskje jeg bare overdrev det hele. Hovedsaken var jo at min Kristina var trofast.
Nå når jeg tenker tilbake angrer jeg litt på at jeg ikke ba Even sende det bildet han tilbød seg å ta. Hadde jeg sett hvor det bar, kanskje jeg kunne stoppet henne. Kanskje jeg hadde reist hjem på flekken, gjort alt annerledes Men nå er det for sent.
Den dagen jeg kom hjem, klarte jeg nesten ikke sitte rolig. Jeg kikket stadig på klokken, trommet mot setet, gned hendene mot kåpeermene i drosjen på vei fra flyplassen.
I hodet mitt så jeg for meg hvordan jeg kom ut i ankomsthallen, så Kristina smile og vinke, løpe mot meg og legge armene rundt nakken min. Vi skulle hjem, lage te og sitte på sofaen og fortelle alt som hadde skjedd disse månedene…
Men virkeligheten var mye hardere. Da jeg endelig så Kristina ved utgangen, stanset jeg opp. Det var ikke hun! Hun var så endret at jeg et sekund trodde jeg hadde gått til feil sted. Jeg sto bare og så på henne, og det kjentes ut som luften gikk ut av kroppen.
Oskar! Jeg har savnet deg! Kristina sprang mot meg med åpne armer, men jeg tok ustø et skritt bak. Smilet hennes vaklet, det kom tårer i øynene, hendene ble hengende hjelpeløst i lufta.
Hva er det? Det er jo meg! Eller er overraskelsen min så stor at du ble slått ut? forsøkte hun, selv om stemmen skalv.
Jeg skjønner bare ikke hvor kjæresten min har blitt av, sa jeg tonløst, prøvde å holde følelsene tilbake. Er du blitt syk? Hvor er håret, figuren? Alt det naturlige jeg syntes var så vakkert?
Du mener tjukk? svarte hun snurt, leppene ristet, tårene presset seg på. Hun klemte fingrene sammen, så slapp de igjen.
Venninnene hennes, som nok var der for støtte, fniste dempet ved siden. Kristina kastet et surt blikk mot dem.
Du trenger ikke pynte på sannheten, jeg vet jeg var slapp. Men nå slipper du å skamme deg når jeg går ved siden av deg! Jeg er moderne, stilig! Syns du ikke det er bedre?
Hvem har sagt jeg i det hele tatt vil gå noe sted sammen med deg nå? stemmen min var hardere, fylt av skuffelse. Fra en nydelig jente til det her? Jeg elsket deg den ekte deg. Nå kjenner jeg deg ikke igjen. Vi snakket jo alltid om alt. Hvorfor spurte du ikke hva JEG egentlig ville ha?
Hun kunne prydet forsiden på bladet nå, Oskar! smålo en venninne, trådte fram og klappet Kristina på skulderen. Vet du hvor mange gutter som har prøvd seg på henne nå? Hun er populær som aldri før særlig etter forandringen! Hun blunket og så på Kristina. Du burde være henrykt! Hun gjorde alt for deg!
Jeg snudde meg irritert mot henne og sa gjennom tennene:
Ikke for min skyld! Men for sin egen eller kanskje for andres fornøyelse! Ikke gjør dette til at det er min feil.
Jeg gikk et steg nærmere Kristina, senket stemmen, og det smertet til i brystet:
Kristina du har alltid visst hva jeg mener om dette. Jeg har alltid vært for naturlig skjønnhet. Det du har gjort det er ikke deg! Du var vakker som du var, men nå det er bare påtatt.
Jeg trakk pusten, før jeg fortsatte:
Hele denne vinteren har jeg bare tenkt på å fri til deg. Jeg har til og med kjøpt ring Ville bygge et liv med deg, ha familie. Men nå jeg beklager, men jeg klarer ikke leve sammen med en dukke.
Hun ble kritthvit, tårer begynte å renne, og hun gispet etter pusten. Lepper og hender skalv, men så sank armene tungt ned.
Oskar, vent! hikstet hun. Jeg ville bare gjøre alt bedre! Jeg trodde du ville bli stolt
Men jeg snudde meg og gikk. Jeg visste ikke lenger hva jeg skulle si. Inni meg kokte det. Hun rope etter meg, venninnene hennes tok tak i henne for å holde henne tilbake.
Bare la ham gå! sa hun ene høyt, la armen sine trøstende rundt Kristinas skuldre. Han er sikkert bare i sjokk, det ordner seg.
Ja, han kryper snart tilbake, du skal se! Du er så flott nå, Kristina du kan få hvem du vil!
Men det hjalp ikke. Kristina så etter meg med tårevåte kinn, og alt virket håpløst. Alt for å bli perfekt for meg, og så mistet hun det viktigste…
Jeg hadde jo virkelig tenkt å fri, avsluttet jeg fortellingen med tyngde. Jeg satt meg tungt i stolen, gned ansiktet med hendene, og skuldrene skalv. Jeg så det for meg… men da jeg sto der på flyplassen innså jeg at jenta mi ikke fantes lenger, ikke den jeg elsket.
Jeg så bort og sukket dypt.
Hvorfor må dere jenter være så misfornøyde med dere selv? Jeg ga henne komplimenter hver dag! Jeg elsket smilet hennes, vanene, alle de små tingene som gjør et menneske til det det er. Og hun… hun visket det bare bort.
Vet du hva som sårer mest? Jeg trakk hendene bort fra ansiktet igjen, med tårer i øynene. At alt dette ble iscenesatt av hennes venninne. Hun kom til meg etterpå. Påstod hun var mer ekte, at jeg burde velge henne, uten kunstige forbedringer. Jeg ble så sint at jeg nesten kastet henne ut!
Jeg lente hodet bakover, øynene i det fjerne som om jeg fortsatt gjennomlevde alt.
Det verste er, sa jeg lavere, hun trodde nok jeg ville kaste meg i armene hennes. Men jeg elsket Kristina ikke et bilde på en moteplakat.
Ingrid satt i taushet ved siden av meg. Hun forsto hvor mye disse ordene kostet meg, og hvor vondt det gjorde at kjærligheten vår brast slik, bare på grunn av andres manipulasjon og Kristinas usikkerhet.
Så hva nå? Har du prøvd å snakke med henne? Det går jo an å snu ting om man vil, la hun hånden mykt på skulderen min.
Hun elsker den nye versjonen av seg selv. Hun sier jeg ikke har rett til å gå fra henne, nå som hun har ventet hele denne tiden, jeg hadde ikke mer motstand igjen og sank sammen. Jeg elsker henne, jeg gjør virkelig det men min Kristina hun finnes ikke mer. Alt som er igjen nå, er det bildet hun har malt seg selv til fremmed for meg.
Ingrid tok hånda mi og klemte den varsomt. Jeg kjente litt ro, bare ved at hun var nær. Jeg kunne kjenne hvordan hendene mine skalv.
Husker du den høstdagen i Frognerparken? sa jeg lavt plutselig. Gule blader dalte. Hun lo, hettegenseren gled alltid ned, og jeg dro den på plass… Hun sa: Oskar, jeg vil at det alltid skal være sånn. Og jeg svarte: Det skal det, vennen min. Og jeg mente det av hele mitt hjerte
Stemmen brøt, tårene trillet. Det rev i brystet, og jeg gråt ikke som en moden mann, men som et barn som savnet hjem.
Ingrid rykket nærmere, la armen om skuldrene mine og trakk meg litt til seg.
Oskar, sa hun stille, det er ikke din feil. Du var god mot henne, støttet henne Det er ikke du som skal bære skylden.
Jeg så opp på henne, øynene røde og blanke.
Hva om jeg tok feil? Hva om jeg burde forstått istedenfor å gå? Kanskje hun bare var redd jeg ikke ville ha henne? Kanskje noen overbeviste henne om at hun ikke holdt mål Kanskje hun bare ville glede meg, og jeg knuste alt med misnøye
Blikket mitt var fullt av tvil. Jeg klamret meg til tanken på at den jenta jeg elsket, fortsatt var inni der et sted hun med kakaoen om morgenen og de små tegningene på speilet.
Ingrid holdt fortsatt hånden min og møtte blikket mitt oppriktig:
Du har rett til dine følelser, Oskar. Det er ikke alt man må finne seg i. Men om du ønsker å prøve igjen, så snakk med henne. Ærlig og åpent. Fortell hva dette har gjort med deg. Hvem vet, kanskje kjærligheten dere hadde, finnes ennå. Ingen vet hvor det ender før dere faktisk prøver.
Jeg tørket tårene med jakkeerme og ble sittende og se ut på kveldslyset over Oslofjorden. Plutselig skinte solen mellom skyene, og det var akkurat som om verden hintet meg videre.
Kanskje du har rett, hvisket jeg. Men nå trenger jeg tid. Bare litt tid for å finne ut hva jeg skal tro, og hva jeg skal gjøre videre.
