Falsk skjønnhet
Fredag, 7. oktober
Kan det virkelig stemme? At vi faktisk har gjort det slutt? Jeg klarer nesten ikke tro det selv, selv om jeg er midt oppe i det. I dag satt jeg og pratet med Ingrid, og da jeg sa det høyt, stirret hun på meg som om jeg hadde vokst to hoder. Øynene hennes ble digre, og hun bare: «Er det sant, Henrik? Du og Silje? Jeg trodde dere skulle holde ut bestandig! Jeg brukte dere som eksempel for alle vennene mine. Jeg har alltid drømt om å ha det forholdet dere hadde.» Hun så helt knust ut på mine vegne.
Men ja, det er faktisk sant. Jeg orket ikke mer. Samtalen vår utspilte seg mens høstregnet hamret mot vinduet som bare det, og det passet egentlig perfekt til hvordan jeg føler meg tung, tom, nesten oppgitt. Fem år sammen med Silje, og nå er alt over. Det føles som alt det som fylte hverdagen blikkene, klemmene, de små planene for fremtiden bare er sugd ut av meg. Jeg merker knokene mine blir hvite når jeg knytter hendene hardt, stemmen min er svak og ustø. Alt er over. Jeg må prøve å innse det.
Men hvorfor? Ingrid gir seg ikke, og hun lener seg fremover, virkelig vil skjønne. «Men Silje ventet jo på deg hele det halve året du var i Stavanger på prosjekt? Hun holdt seg unna alle som prøvde seg, jeg har hørt det fra flere av vennene hennes!»
Jeg måtte le, selv om det var med en tung smak i munnen. «Hvordan vet du sånt, egentlig? Du bor jo i Trondheim! Eller er det bare kvinnelig solidaritet som gjelder her?»
Hun fnøs nesten, men lo litt hun også. Ingrid har alltid hatt oversikt, virker det som. «Du glemmer at jeg har venner overalt, Henrik. Og flere som følger med på Silje. Jeg vet hun har begynt å trene, fikset håret, handlet helt ny garderobe. Alt mens du var borte. Hun har gjort mye for deg, altså.»
Ja, nettopp der er problemet. Det var derfor det gikk galt mellom oss. Jeg stormet ut i gangen, rotet etter mobilen i jakken og kom løpende inn igjen til Ingrid for å vise det jeg syntes var bevis nok. «Husker du hvordan Silje så ut før jeg dro?»
Ingrid smiler litt og minnes. «Så klart. Hun var søt langt, lyst hår, store blå øyne, rett nese og normal figur. Ikke så mye i overkroppen som noen ville hatt, men du pleide å si at det var perfekt for deg.»
«Ja! Jeg syntes hun var perfekt sånn som hun var!» Stemmen min sprakk, og jeg merket at irritasjonen boblet opp. Jeg holdt ut mobilen og trykket frem bildet.
Hun hadde klippet håret helt kort og farget det knall platina, så det nesten så ut som en parykk. Leppene var plutselig unaturlig store, det var åpenbart at noen hadde sprøytet noe inn der, og ansiktet hadde mistet de myke linjene jeg var så glad i. Hun hadde gått ned minst ti kilo, men det var ikke elegant hun var blitt skremmende tynn, med markerte kragebein, synlige ribbein og underøyne så mørke at det så ut som hun ikke hadde sovet på flere døgn. Det verste var at hun hadde lagt inn silikon for hun visste jo at jeg ikke var komfortabel med plastiske operasjoner, jeg hadde sagt det flere ganger! Jeg har alltid vært glad i naturlighet.
Jeg husker hvor sjokkert jeg ble da hun plutselig dukket opp på Gardermoen, klar for å ta imot meg etter altfor mange måneder borte. Jeg fikk lyst til å bare gå rett forbi henne, så ukjent var hun.
«Hvordan kunne hun gjøre sånn med seg selv på bare et halvt år? Hvordan kunne hun tro at jeg ville ha dette?» Jeg orket ikke stå stille. Jeg gikk frem og tilbake over stuegulvet, ristet på hendene, prøvde å forstå og få det ut. Først var jeg bare sint, men så ble jeg så uendelig trist og sliten.
Ingrid så på meg med det blikket hun får hver gang jeg trenger at noen bare lytter. Hun vet at jeg ikke hadde det enkelt i Stavanger treig sjef, savn etter Silje, lite frihet. Jeg pratet med Silje hver eneste kveld. Likevel sendte hun aldri videohilsener på slutten, hun unnskyldte seg bare og sa hun «forberedte en overraskelse». Og jeg var jo bekymret for at det kanskje var en annen, at hun skjulte noe for meg men det var aldri tilfelle.
Etter hvert fikk jeg Sondre, som bor i Oslo, til å sjekke litt rundt blant felles kjente, og han sa: «Hun har virkelig et overraskelse på gang, det ser ut til at det kun er det. Hun snakker om deg hele tiden. Men jeg vet ikke om du kommer til å like det hun holder på med.» Jeg skulle ha bedt ham om det bildet allerede da, så kanskje jeg kunne ha stoppet henne i tide. Men jeg sa bare: «Nei, det får vente. Jeg vil ha overraskelsen.»
Dagen jeg kom hjem, var jeg så spent at jeg nesten ikke klarte å puste. Jeg så for meg hvordan hun skulle løpe mot meg, hvordan vi skulle le og klemmes, fortelle om alt som hadde skjedd det siste halve året det er så typisk oss. Men i stedet stoppet jeg i døråpningen på Gardermoen og så på den fremmede kvinnen foran meg.
«Henrik!» utbrøt hun, og kom for å omfavne meg. Jeg tok et skritt tilbake, lot henne ikke ta på meg. Hun ble stående midt i steget, ansiktet hennes bristet vantro og et stikk av sorg.
«Det er jo meg, Silje! Liker du ikke overraskelsen? Eller er du bare lamslått?» Hun lo nervøst, men jeg klarte ikke svare.
«Jeg kjenner deg ikke igjen. Hva har skjedd, Silje?» Ordene kom kaldt, nesten som fra en fremmed. «Er du blitt syk? Eller bare mistet deg selv? Hva skjedde med de fine lyse hårene? Den naturlige figuren? Du pleide å være så ekte.»
Silje prøvde å smile, men stemmen hennes var skjør. «Du mener jeg var tykk, ikke sant?»
Jeg ristet på hodet. «Nei. Jeg sier det bare som det er. Jeg elsket deg slik du var. Nå er du en helt annen.»
Venninnene hennes, som stod bak og observerte, kunne ikke dy seg. En lo og ropte: «Nå kan hun sendes rett på forsiden av ELLE! Vet du hvor mange gutter som har prøvd seg etter at hun fikset seg? Hun gjorde det jo for deg!»
Jeg kokte. «Nei. Hun gjorde det ikke for meg i det hele tatt. Hun har forsvunnet. Det er ikke Silje lenger. Og det aller verste? Jeg var klar til å fri til henne, Ingrid. Jeg hadde til og med kjøpt ring. Jeg gledet meg til fremtiden, jeg ville bygge familie. Men nå Nå vet jeg ikke hvem hun er. Jeg klarer ikke late som dette er greit.»
Silje stirret på meg og til slutt kom tårene. Hun prøvde å forklare seg, at hun ville jeg skulle være stolt, at alle sa hun var blitt så pen og moderne, men jeg klarte ikke lytte. Tårene hennes rant, og venninnene overtok: «La ham stikke da! Han kommer krypende du er vakker nå, du får uansett noen bedre!» Silje stod igjen og så på meg, og alt hun hadde prøvd å gjøre for å bli «bedre» hadde bare revet oss fra hverandre.
Senere på kvelden satt jeg hos Ingrid og gråt som et barn. Jeg klarte ikke stoppe alle følelsene. Jeg vet ikke hvorfor jenter alltid tror de ikke er gode nok, selv når vi forteller dem at de er det. Det føltes plutselig så meningsløst, alt vi hadde vært igjennom.
Det verste var følelsen av svik ikke bare fra Silje, men fra venninnene rundt henne som presset henne til alt dette, som plantet usikkerhet og sugde opp selvfølelsen hennes. Ingrid bare klemte hånden min og lot meg snakke ut, uten å komme med dumme trøstefraser.
Jeg vet jo at jeg elsker Silje, elsker henne sånn jeg alltid kjente henne. Men det er som hun er borte nå. Jeg prøvde å ringe henne, prøvde å forklare hvorfor det ble sånn hun sier dette er henne nå, hun vil ikke tilbake.
Kanskje burde jeg ha vært mer forståelsesfull, prøvd å se ting fra hennes side. Kanskje hun innerst inne var redd for å ikke være nok for meg, at jeg skulle velge noen annen. Jeg håper hun forstår at for meg var hun alltid mer enn god nok.
Ingrid sa jeg burde ta en prat med Silje, ærlig og direkte, bare for å få det ut. Kanskje det ville hjulpet, kanskje ikke. Jeg vet ikke engang om jeg orker. Jeg vet bare at jeg trenger tid. Tid til å samle tankene mine og finne ut hva jeg vil med alt dette som nå ligger i grus. Kanskje en dag om ikke så lenge, mister jeg ikke bare troen, men også håpet.
Men akkurat nå føles det som det har sluttet å regne, og det første solstreifet glitrer i vanndråpene ute på balkongen. Kanskje betyr det noe. Kanskje ikke. Kanskje handler det bare om å finne seg selv, på ordentlig, og ikke bli til noe andre har overbevist deg om at du må være.
HenrikJeg reiser meg fra stolen, trekker pusten og slipper den ut langsomt. Ingrid smiler rolig og sier: «Du kommer til å finne igjen deg selv også, Henrik.»
Kanskje hun har rett. Jeg vet at dette ikke kan lappes sammen med noen enkle ord eller et tilfeldig møte. Noe må få gro på nytt både i meg og i Silje, kanskje aller mest i Silje. Kanskje vi begge trengte denne krisen for å huske hvem vi egentlig var, under alt det ytre, alle ambisjoner og forventninger.
Jeg går ut og kjenner den skarpe, klare luften etter regnet. Det ligger en slags stillhet over byen, alt virker friskt, vasket og nytt. Jeg ser reflektene av lyset i asfaltens pytter. Telefonen surrer i lomma. Jeg tar den ikke. For første gang på lenge haster det ikke.
I solstrålene, midt i kjølig oktoberluft, lukker jeg øynene og kjenner noe jeg nesten har glemt: et snev av forventning, men denne gangen til mitt eget liv ikke til noen annens. Kanskje er det ingen katastrofe at det er slutt, kanskje vi begge kan redde det viktigste av alt.
Kanskje handler alt om å våge å møte sitt eget speilbilde, slik det faktisk er og like det. Jeg smiler litt for meg selv, senker skuldrene, og bestemmer meg: Et sted i mellom det gamle og det nye skal jeg lete. Ikke etter Silje. Ikke etter oss. Men etter meg.
Og et sted der ute, kanskje i et annet solglimt, finner også Silje hjem til seg selv igjen. Kanskje er det nettopp da, når begge har sluttet å lete etter noe feil, at vi virkelig blir hele.
