Kjære dagbok. I dag kom far brasende inn på kjøkkenet og slengte seg ned på krakken. Beina skrapte mot linoleumet. Mor sa ikke et ord, men jeg kjente det med en gang. Jeg satt på rommet mitt og stivnet.
— Hvem snakker jeg til? Se på meg! — ropte han og slo neven i bordet. Jeg visste at mor snudde seg, og frykten sivet ut av øynene hennes.
— Hva glor du på? Få mat på bordet! En mann kommer hjem fra jobb. Jeg vet hvordan dere kjerringer er, bare sladder og svansing, — mumlet han lavere.
Mor begynte å rasle med tallerkener, tok ned en tallerken fra tørkestativet over vasken.
— Igjen makaroni? Jeg er lei, — bjeffet han. Jeg krøp sammen på rommet og ventet på lyden av knust porselen. Men det kom ikke. En stund var det helt stille. Jeg listet meg ut og kikket inn på kjøkkenet. Far satt med ryggen til. Mor vinket meg bort, og jeg forsvant like stille som jeg kom. Jeg lukket døren og stakk nesa i en lærebok, men etter hver setning stoppet jeg og lyttet. Stille. I dag var han rolig. Så hørte jeg ham traske forbi døren min inn til soverommet, mumlende, og så ble det stille.
Jeg hørte dette nesten hver dag. Jeg kunne tyde alt som skjedde på kjøkkenet bare på lydene. Far hadde ingen fast jobb; han klarte aldri å holde seg på et sted på grunn av fyll, levde på småjobber. Når mor ikke var hjemme, passet jeg på å ikke være alene med ham. Jeg gikk til venninner eller satt på trappa og ventet på henne.
— Hei. Hvorfor sitter du på trappa? Har du glemt nøklene? — Niklas stanset foran meg. Han bodde i femte etasje.
— Noe sånt, — mumlet jeg. Det var pinlig at han så meg der.
Han gikk forbi, men stoppet etter to trinn.
— Du fryser. Du kan ikke sitte på betongtrappa. Bli med meg.
Jeg svarte ikke.
— Bli med, — sa han strengt, og jeg adlød. Han var eldre enn meg, og jeg var vant til å høre på de som var større.
Han låste opp døren og slapp meg inn.
— Mamma, jeg er hjemme! Og jeg har med noen! — ropte han og smelte igjen døra.
— Hvem da? — Marianne kom ut i gangen.
— Hei, — hvisket jeg.
— Hei. Du er Ingrid, ikke sant?
— Tenk deg, jeg kom opp trappa, og hun satt på trinnet, — sa Niklas mens han hang opp jakken.
— Har du glemt nøklene? — spurte Marianne. — Ta av dere og vask hendene, jeg varmer opp middag.
Jeg gikk inn i stua og så meg om. Leiligheten var lik vår, men mye hyggeligere og penere. Maten smakte fantastisk, selv om det bare var kyllingsuppe og makaroni med pølser.
— Takk, det var veldig godt, — sa jeg.
— En annen gang må du ikke sitte på trappa, kom rett opp til oss, — sa Marianne. — Avtale?
Jeg nikket.
— Takk, mamma. Vi går på rommet mitt. Kom, — Niklas reiste seg og vinket meg med seg. Jeg så på Marianne, og hun nikket.
Da jeg kom inn på rommet hans, ble jeg overrasket. Ryddig, rent, plakater på veggen av kjente band og fargerike motorsykler.
— Liker du racing? — spurte jeg.
— Ikke egentlig, plakatene er bare fine.
— Jeg har ingen datamaskin. Jo, en skjerm, men far knuste den. Det er ikke penger til ny.
— Jeg har et nettbrett. Vil du låne det? — tilbød han med en gang.
— Nei, hvis far ser det, selger han det.
— Da kan du komme hit og jobbe når du trenger det.
— Har du bestemt deg for hva du vil studere? — Jeg tok på en modell av et fly. — Har du bygget den selv?
— Ja. Jeg vil søke på Luftfartshøgskolen.
— Skal du bli pilot?
— Nei, konstruere fly, — smilte han overbærende.
Han var populær blant alle jentene i klassen. Kjekk som dagen var lang. I morgen skal jeg fortelle jentene på skolen at jeg har vært hjemme hos Niklas Smolin. De kommer til å bli grønne av misunnelse.
Tiden fløy. Jeg så på klokka og spratt opp.
— Jeg må gå, mamma er sikkert kommet.
Det var forferdelig å dra, men jeg ville ikke misbruke gjestfriheten. Niklas fulgte meg til døra.
— Kom innom, ikke sitt på trappa, — sa han til farvel.
Jeg gikk inn i vår leilighet og så mammas jakke på knaggen. Det klirret fra kjøkkenet.
— Hvor har du vært så sent? — stakk hun hodet fram.
— Hos de i femte etasje, leilighet femten.
— Du bør ikke slenge rundt i fremmede leiligheter. Hva skal folk tro? Vil du ha middag?
— Nei, tante Marianne hadde mat. Jeg går og gjør lekser. Er han hjemme? — Hører du ikke? Han snorker som en dampveivalser. Hvor han får penger fra, aner jeg ikke. Full igjen, — sukket mor.
Fra da av var jeg ofte hos Niklas. Hvis jeg så ham i gangen på skolen, nikket jeg og rødmet. Han hilste og gikk forbi.
Noen ganger traff jeg ikke Niklas hjemme; han trente på kvelden. Da fortalte tante Marianne om sønnen sin og om mannen som døde for noen år siden.
Vinteren gikk over til vår, og så kom sommeren. Jeg sluttet å gå opp til Niklas, var heller med venninner eller satt på benken utenfor.
— Hvorfor kommer du ikke innom? — spurte han en dag da han møtte meg på gata. Jeg trakk på skuldrene.
— Har du tatt eksamen? Når reiser du for å studere?
— Jeg reiser ikke. Jeg skal studere her, på ingeniørhøyskolen. Vil ikke forlate mamma alene.
— Så bra! — gledet jeg meg.
På høsten stakk jeg innom for å spørre om en matteoppgave. Men det var ikke som før. Jeg ble sjenert, følte meg klossete. Han var forandret, blitt voksnere og enda kjekkere.
Den vinteren døde far. Han drakk seg i hjel av billig sprit. Mor gråt ikke engang i begravelsen, men jeg syntes synd på ham. Nå trengte jeg ikke vente på mor etter jobb, og jeg hadde ingen grunn til å gå opp til Niklas.
Mor skvatt fortsatt hver gang det ringte på døra, frykten lyste i øynene.
— Mamma, hva er det? Han er borte, — sa jeg.
— Gammel vane, — svarte hun.
Jeg gikk i siste året på videregående. En kveld stod jeg ved vinduet og ventet på Niklas.
— Hvorfor sitter du i mørket? Speider du etter Niklas? — kom mor inn og slo på lyset.
— Bare ser ut, — svarte jeg irritert, tatt på fersken.
— Han er voksen, han har en dame. Pen. Du bør heller gjøre lekser, — sukket mor.
Niklas har en dame! Hjertet mitt ble knust av sorg og sjalusi. Jeg hadde ikke sett henne, men hatet henne allerede. En dag møtte jeg dem i gården.
— Ingrid? Hei, hvorfor kommer du ikke innom? — spurte Niklas vennlig. Damen hans stod ved siden av og så på meg med iskalde øyne. Hun var høy og så ned på meg som på en mus. Niklas var også høy, men han så på meg på en annen måte.
— Hvilket år går du i?
— Siste året.
— Tiden går fort. Du har blitt penere, voksen, nesten ikke til å kjenne igjen. Hva vil du studere?
— Niklas, kom, — hun rykket ham i armen.
— Hade, lykke til! — sa Niklas, og de gikk arm i arm.
Jeg så lenge etter dem. «Kald som en fisk, med isbiter istedenfor øyne,» tenkte jeg ondt. «Snødronning er for godt.» Jeg kalte henne Fisk i mitt stille sinn.
Tiden gikk. Jeg ble ferdig på skolen og begynte på medisinstudiet. Niklas tok eksamen og fikk jobb, kjøpte seg bil. Jeg lærte å kjenne lyden av motoren og kastet meg til vinduet når han kjørte opp til blokka.
En dag gikk jeg hjem fra universitetet og møtte Marianne i gården. Hun gikk sakte med stokk, haltet tydelig.
— Hei, tante Marianne. Hva er galt? Hvorfor halter du?
— Beinet verker, jeg orker ikke mer. Legen sier jeg må operere, sette inn kunstig ledd, men jeg er redd, — klaget hun.
— Si hva du trenger, jeg handler for deg. Det er ikke noe problem, — tilbød jeg.
— Ja, gjør det. Niklas er aldri hjemme…
Så begynte jeg å stikke innom hos dem igjen. Jeg så sjelden Niklas. Jeg handlet og hjalp moren hans med rengjøring.
En dag ble jeg modig og spurte om damen hans.
— Lene er pen, men så tilgjort. Hun er alltid taus, jeg vet ikke hvordan jeg skal nærme meg henne. Hun er fremmed. Du er som en av oss. Slik en brud trenger ikke sønnen min, — sukket Marianne. — Hvorfor spør du? Har du forelsket deg i ham?
Jeg så ned.
— Ikke vær lei deg. Hadde du vært eldre, ville du vært den beste kona for Niklas. Du vil finne kjærligheten din.
— Jeg trenger ingen annen kjærlighet, — hvisket jeg og løp ut.
En gang gikk jeg for å spørre Marianne om hun trengte noe fra butikken. Døren ble åpnet av Fisk.
— Hva vil du? — spurte hun uvennlig.
— Jeg skulle til tante Marianne…
— Hun er ikke her. Niklas kjørte henne til sykehuset.
Hun løftet haken for å se ned på meg.
— Hvorfor maser du deg hit hele tiden? — isen i øynene glitret.
— Jeg maser ikke, jeg hjelper tante Marianne, handler.
— Hjelper du? Ikke kom hit mer. Hvis det trengs, hjelper jeg selv. Snart gifter Niklas og jeg oss, og vi skal bo her. Gå vekk, for etter deg blir ting borte, — sa hun grovt.
— Hva slags ting? — glødet jeg.
— Ringen. Jeg la ringen på vasken på badet. Da jeg kom tilbake, var den borte. Du tok den. Hvem ellers?
— Jeg går ikke lenger enn til gangen, — ropte jeg sint.
— Det vet ikke jeg. Du har kanskje vært her uten meg. Bedre å gi den tilbake, ellers ringer jeg politiet. — Hun lente seg fram, de onde isøynene kom nært. Jeg vegret meg.
— Jeg tok ikke ringen din!
— Bevis det. — Hun tok et skritt til. Øynene var helt nær. Jeg orket ikke mer, snudde meg, rev opp døra og støtte rett på Niklas.
— Hvorfor skriker dere så høyt? Det høres i trappa, — han så fra meg til Fisk. Jeg snudde meg også.
Fisk rettet seg opp og smilte søtt.
— Allerede tilbake? — spurte hun som ingenting.
Jeg ville løpe, men Niklas holdt meg i armen.
— Hva skjedde?
— Hun… hun anklaget meg for å ha stjålet ringen. Jeg tok den ikke. Jeg var ikke engang på badet.
— Hvilken ring? — Niklas holdt meg fast og så på Fisk.
— Den med rosa stein. Jeg tror jeg mistet den, vet ikke hvor. Jeg spurte om hun hadde sett den, — sa Fisk med honningstemme.
— Hun lyver! Hun sa at jeg tok den. Hun truet med politiet. — Jeg rev meg løs og løp ned trappa. Tårene kvalte meg.
— Dra til helvete, begge to! — ropte jeg fortvilet da jeg kom inn i leiligheten og smelte igjen døra.
— Hva er det? — kom mor.
— Mamma! — Jeg kastet meg rundt halsen hennes og fortalte alt.
— Ringen dukker nok opp. Niklas ordner opp, — trøstet hun meg.
Dagen etter kom Niklas selv. Mor var ikke hjemme.
— Jeg må snakke med deg, — sa han.
Jeg tok ham med inn på rommet mitt. Han så bildet av seg selv på skrivebordet og smilte. Jeg hadde glemt det helt, rødmet og så ned.
— Har du stjålet det? Og du sier du ikke stjeler. — Jeg ble enda rødere.
— Bare tuller. Jeg kom for å be om unnskyldning. Ringen er funnet.
— Hvor?
— Spiller det noen rolle? — han så bort.
— Jo, det spiller rolle. Hun beskyldte meg for tyveri. Tror du det er hyggelig? — stemmen skalv.
Niklas tok meg på skuldrene.
— Ingrid, unnskyld. Jeg trodde ikke et sekund på at du tok den. Helt ærlig. Lene likte ikke at du kom så ofte, så hun prøvde å sette deg fast for å få deg til å slutte. Ringen… den falt ut av lommen på jakken hennes da hun mistet den.
— Og du tilgir henne? Hva om hun anklager moren din for tyveri? Alt kan skje. Hun er kald som en fisk!
— Slutt! Hun er bare sjalu. — Niklas så strengt på meg og slapp skuldrene mine.
— Niklas! Ser du ikke noe?
— Hva da? — han så beklagende på meg. Han var tydelig lei av dette.
— Jeg elsker deg! — slapp det ut av meg, og jeg ble forskrekket over min egen frimodighet. — Helt siden barneskolen. Gift deg ikke med henne, vær så snill. — Tårene flimret i øynene. Ansiktet hans fløt ut.
— Ingrid, gråter du? Det blir ikke noe bryllup. Vi har slått opp.
— Virkelig? — jeg blunket, og tårene trillet nedover kinnene.
— Din tosk. — Han trakk meg inntil seg. — Mamma blir utskrevet fra sykehuset om en uke. Kom innom og hjelp henne, hvis det trengs.
— Selvfølgelig! Det trenger du ikke be om.
Niklas gikk tung og ettertenksom, men jeg hoppet nesten av glede. Det blir ikke noe bryllup!
Jeg stakk innom tante Marianne hver dag: handlet, vasket gulv, hjalp til med matlaging. Jeg så ikke Niklas, han kom sent hjem. Jeg var i femte etasje hver kveld. Mor ristet bare på hodet.
En dag møtte jeg Niklas i trappa. Det luktet alkohol av ham.
— Niklas, har du drukket? — jeg så forskrekket på ham og tenkte på far, på frykten i mammas øyne…
— Hva så? — han svaiet mot meg. Jeg tok et skritt bakover, uten å slippe blikket. — Ingrid, hvorfor ser du slik på meg? Ikke vær redd. Jeg blir ikke som faren din, — sa han med plutselig klar stemme.
Lørdag kom han med en bukett blomster og inviterte meg på kino. Jeg var så lykkelig!
Nå skyndte Niklas seg hjem om kveldene, til meg og moren. Han drakk ikke mer. Vi gikk på kino, gikk turer, satt på rommet hans og kysset…
Til slutt smeltet kjærligheten min hjertet hans.
— Vær lykkelige, barn. Du må ikke såre henne, Niklas, — sa mor da han fridde.
— Jeg lover, aldri. — Jeg klistret meg inntil ham som et ungt tre mot en mektig eik.
