Han hadde alltid følt at livet hans lå på en sidevei, som om hovedtoget hadde rast forbi mens han satt igjen på perrongen. Morgenpigg, en liten buss til lageret med byggevarer på utkanten av Lillehammer, tunge ruller med isolasjon, fakturaer, en lunsj bestående av suppe og frokostblanding i kantina ved fabrikken, kvelds-TV og de sjeldne treffene med venner på puben ved bussterminalen. Han var trettitre år, het Anders Haugen, og folk rundt ham trodde at han hadde livet på stell.
Anders bodde i et slitt mursteinsbygg overfor den gamle skolen han hadde gått på. Huset ble styrt av en tynn, pensjonert dame som het Åse, som bodde i rommet ved siden av og stadig fortalte om smerter og priser på apoteket. Anders nikket bare halvhjertet mens tankene vandret andre steder. Over sengen hang et falmet plakatt med en silhuett av en storby glassskyskrapere, en bro, elv og blinkende lys. Han hadde kjøpt den etter verneplikten på torget, og hadde tatt den med seg fra leilighet til leilighet. Når han låste øynene, så han seg gå gjennom de samme gatene som en fremmed turist, fri som en filmhelt.
Virkeligheten var enklere. På lageret var han lagerarbeider, lønnen kom med forsinkelse, sjefen ropte ofte, og kameratene hans snakket stadig om lån og boliglån. En kveld, da Åse klaget over høyt blodtrykk, merket Anders at han knapt hørte henne. En beslutning hadde allerede vokst inne i ham, en uro som gnagde.
Uken etter kjøpte han billett til Oslo. På jobben sa han opp, med påskudd om en bedre stilling i logistikk. Sjefen trakk på skuldrene og ønsket ham lykke til. Åse fikk beskjed om at han dro for å tjene penger, og hun ristet på hodet men protesterte ikke. Anders hadde bare noen få eiendeler: to bagasjer med klær, en gammel laptop og noen bøker. Over plakaten brettet han den forsiktig ned og la den på toppen av bagasjen.
I toget satte han seg ved vinduet, så de grønne åkrene, de spredte gårdene og bensinstasjonene gli forbi. I hodet tegnet han seg et framtidig liv: arbeid som lagerarbeider eller bud, et rom i sentrum, kafeer og konserter, kanskje en kjæreste. Alt skulle bare skje av seg selv i storbyen.
Da morgentoget rullet inn i Oslo, presset Anders pannen mot glasset. Utenfor reiste seg grå høye blokker, veiskjæringer, reklametavler, en lav, blygrå himmel. På perrongen ble han møtt av en fuktig kulde, lukten av jern og billig kaffe fra automaten. Folk hastet, trakasserte hverandre med kofferter, snakket i mobilene. Ingen ventet på ham.
Han stod et øyeblikk forvirret på torget foran stasjonen, omgitt av biler, busser, høye høytalere og folk som gikk forbi som hindringer. I lommen hadde han et utskrift fra et billigt vandrerhjem i sentrum, hvor han skulle bo. Fra sekken tok han frem en farget kart over Tbanen, printet hjemme. Linjene flettet seg sammen som ukjente samtaler, stasjonene med rare navn dannet et mønster. Han måtte finne den rette, med det vanskelige, lange navnet.
I Tbanen dykket han ned, trengte seg gjennom mengden. Vognen var full, varm, lukten av svette og parfyme blandet seg. Stemmer brøt sammen til en bråkete sus. Anders holdt seg fast i håndtaket og leste de blinkende stasjonsnavnene på veggen. En bølge av spenning steg i ham. Endelig var han en liten prikk i en enorm by og alt bare begynte.
Vandrerhjemmet lå i en smug nær Ring 3. En gammel bygning med flasset maling, en jernport med kode, en trang korridor med linoleum og duften av vaskepulver. En tynn ung mann med en liten hestehale, receptionist, sjekket ham med ID, ga ham nøkkelen til et skap og viste ham en felles sovesal for åtte personer. Over hver seng hang et gardin, på nattbordet en liten lampe.
De første to dagene vandret Anders rundt i Oslo, prøvde å huske gatenes navn. Han søkte jobber på telefonen, ringte på annonser. Folk sa at de skulle ringe tilbake eller ba om CV på epost. Benene hans verket om kvelden, lommeboken ble tynnere. På kvelden lå han i sengen, hørte kollegaens snorking, latter fra rom ved siden, og tenkte at alt gikk bra. Sånn skulle det være.
På den tredje dagen hadde han et intervju i et logistikkfirma i et kontorbygg ved Akerselva. En dame i en stram bluse stilte spørsmål, så på CV-en hans, lovte å melde tilbake innen en uke. Anders gikk ut, sto et øyeblikk ved de store glassdørene, så på vannet, og bestemte seg for å gå til Tbanen.
Regnet begynte å dryppe, han hevet kragen og skyndte seg. På hjørnet ved et vindu med abstrakte malerier stoppet han. Inne var det et galleri. Hvite vegger, sterkt lys, folk med glassviner. Gjennom glasset så han en høy kvinne i en svart kjole som lo med hodet kastet bakover. Anders stod fast, som foran en TV-skjerm. I hans hjemby fantes ingen slike gallerier; kun kulturhuset med støvete, gamle bilder.
Han skulle gå videre da døren til galleriet åpnet, og kvinnen kom ut på fortauet. Hun trakk på en sigarett, de lyse hårene satt i en uformell knute, en tynn kjede glitret rundt halsen. Hun la merke til at Anders så på henne, smilte med munnen.
Kom inn, sa hun. Vi har åpning, gratis inngang.
Anders nølte, men gikk mot døren.
Jeg ser ikke så pent ut for dette, mumlet han og så på jeansene og jakken.
Slapp av, sa hun og ristet asken. Det er ingen dresskode. Jeg heter Kjersti. Og du?
Anders.
Hyggelig, kom med meg, Anders. En kunstner vil ha et ekstra sett øyne.
Hun tok ham i albuen som om han var en gammel venn og førte ham inn. Lukten av vin og krydder blandet seg med ny malings duft. Folk samlet seg i små grupper, lo, diskuterte verkene. På veggene hang store lerreter med uklare silhuetter av mennesker i byen; ansiktene var uskarpe, bare gatelys og vinduer ble sett. Anders stoppet foran et av bildene og følte seg som betrakter av sitt eget liv.
Liker du? spurte Kjersti, nå også foran lerretet.
Merkelig, svarte han ærlig. Litt skremmende.
Det er bra. Frykt er en ærlig reaksjon, sa hun og så ham rett i øynene. Er du alene?
Ja. Jeg er nettopp kommet fra en liten by på landet.
Forstår, nikket hun. Så, hva gjør du i vår harde by?
Jeg prøver å finne arbeid. Jeg har jobbet på et lager før.
Romantisk, lo Kjersti. Jeg er kurator. Jeg jobber med kunstnere, prosjekter, gallerier. Dette er min lekeplass.
Hun gestikulerte i luften, som om hun pekte på en usynlig scene.
Du er heldig som kom inn. I dag får du en myk dypdykk i kulturlivet.
En mann i svart skjorte med et grått skjegg, introdusert som kunstneren, nærmet seg. De byttet noen ord, håndtrykk, og kunstneren gikk videre. Kjersti ble ved hans side.
Har du drømt om å komme hit lenge? spurte hun mens hun helte hvit vin i et plastglass og ga det til Anders.
Lenge. Alt har jeg samlet, men han nølte. Det har aldri helt funnet sammen.
Nå har det gjort det, sa hun med et mildt smil. Hva vil du finne her?
Han ristet på skuldrene, ørene hans rødmet.
Jeg vet ikke. Noe annet. Ikke som hjemme.
Det finnes her, svarte Kjersti. Spørsmålet er om du er klar for dette andre.
Hun sa det uten latter, men med en trøtt tone. Så ble hun kalt bort, gikk mot en gruppe gjester og forsvant. Anders ble stående ved veggen med lerretet og glasset i hånden, hjertebankende. Han følte seg både fremmed og som en del av noe han tidligere bare hadde sett på film.
Et øyeblikk før han skulle gå, kom Kjersti tilbake.
Har du planer for kvelden? spurte hun.
Nei. Jeg skal bare tilbake til vandrerhjemmet.
Kjedelig, mumlet hun og trakk på smilebåndet. Bli med oss på afterparty. Der er folk, musikk, du kan bli kjent med noen, kanskje finne jobb. Her er alt gjennom nettverk.
Anders tenkte på Åses advarsel om store byer som lurer folk. Men Kjersti stod der, selvsikker, levende, som fra en annen verden. Han nikket.
Greit.
De tok en taxi til en gammel herregård omgjort til klubb. Inne var det mørkt, elektronisk musikk, blinkende lys. Folk drakk, danset, røyket på trappen. Kjersti ledet ham fra rom til rom, introduserte ham for folk, ropte navn som fløt fra hans munn. Hun serverte vin og sterkere drikker, hodet ble lett, grensene ble uklare.
Ser du den fyren ved baren? hvisket Kjersti i øret hans. Han er samler. Kjøper unge, ubekreftede kunstnere. For ham må alt se… troverdig ut.
Hun snakket om kunstnere, stipender, sponsorer, om hvordan alt holder på kontakter, inntrykk, historien du kan fortelle om deg selv. Anders lyttet, prøvde å holde seg i ro i strømmen av ord. Det føltes som om han stod bak kulissene i et stort teater.
Tidlig om morgenen gikk han ut for å puste. Den fuktige luften fra asfalten var kald. Kjersti fulgte etter, tente en sigarett.
Så, angrer du på turen? spurte hun.
Nei. Han støttet seg mot veggen. Merkelig, men interessant.
Ven deg til det, sa hun og pustet ut røyk. Byen tygger deg eller du tygger den.
Hun sa det nesten likegyldig, som om hun gjentar en andres ord. Så så hun ham nøye.
Jeg liker deg, Anders. Du er ekte. Det er sjeldent. Jeg har en idé. Kanskje du kan hjelpe, og samtidig tjene på det.
Han ble våken.
Hva for idé?
Ikke nå. Du er sliten. Vi snakker i morgen. Jeg skriver deg. Hun spurte etter nummeret hans, skrev det i telefonen. Ikke forsvinn. I denne byen er det lett å forsvinne.
Neste dag våknet han i vandrerhjemmet med tungt hode. Nattens fragmenter lys, ansikter, latter, snakk om stipender flimret i minnene. På nattbordet vibrerte telefonen. En melding fra Kjersti: «Kom på galleriet i kveld. Det er noe å snakke om».
Han brukte dagen på å ringe etter jobber, møtte et annet intervju på et lagringsfirma. De tilbød nattsskift for en liten sum. Han sa at han tenkte over det. Pengene ble færre, og fast arbeid var fortsatt ute av rekkevidde.
Om kvelden gikk han til galleriet. Det var nesten tomt, kun noen få besøkende. Kjersti satt ved et høyt bord med en laptop, i briller, håret i en stram knute.
Hei, nattens helt, sa hun, fjerning av brillene. Hvordan går det?
Greit.
Sett deg. Hun pekte på en høy krakk. Jeg har et forslag. Litt uvanlig.
Han satte seg, skuldrene strammet.
Du har sagt at du mangler penger, at du er uten arbeid, sa hun mens hun nikket.
Ja.
Vi har et prosjekt. Vi skal selge verk fra en kunstner privat. Det må fremstå som et ekte kjøp. Du må være den som formelt kjøper, signere kontrakt, vise at alt er rent. I virkeligheten betaler andre, og bildene går til en annen kjøper. Du blir bare frontpersonen.
Han ble stille. Han forsto ikke helt.
Så jeg kjøper, men ikke med mine egne penger? spurte han.
Nettopp. Kjersti trakk på skuldrene. Dette skjer ofte. Vi trenger noen uten bakgrunn i kunstmarkedet, en blank side. Du passer perfekt.
Han kjente en knute stramme i brystet.
Er det lovlig? spurte han.
Kjersti smilte svakt, men øynene var alvorlige.
Ikke helt etter læreboka, men folk gjør det. Pengene går gjennom kontoen din, men det er en teknisk formalitet. Vi ordner alt, du får et honorar. Ingen skatteproblemer, jeg tar meg av det. Du får en god sum.
Hvor mye? spurte han, overrasket over hvor raskt han spurte.
Hun oppga et beløp som var nesten tre ganger hans tidligere lønn. På den sum kunne han leve i flere måneder uten å tenke på hver krone.
Hvorfor meg? spurte han.
Fordi du er ny. Hun så ham rett i øynene. Du har ingen forbindelser i kunstverdenen. Og jeg stoler på deg. Intuitivt. Jeg trenger noen som ikke skriker først.
Ordene «politiet» dundret i hodet hans. Han så på hendene, på neglene med sprekker.
Hva om noe går galt? sa han.
Ingenting går galt. Hun snakket mykt, men stemmen var som stål. Vi har gjort dette før. Det er bare en måte å omgå papirarbeid på. Pengene er rene. Folk er seriøse, deAnders tok telefonen, nikket mot seg selv og svarte ja, vel vitende om at dette var første steget inn i en mørk, men strålende ny verden.
