Etter at jeg hadde snakket med den adopterte jenta, innså jeg at ikke alt var som det virket.
Ved siden av meg på en benk satt det en liten jente på fem år. Hun dinglet med beina mens hun fortalte meg om livet sitt:
Jeg har aldri sett pappaen min, for han forlot meg og mamma da jeg var veldig liten. Mamma døde for et år siden. De voksne fortalte meg da at hun hadde gått bort.
Jenta så opp på meg og fortsatte:
Etter begravelsen kom tante Ingrid, som var mammas søster, for å bo hos oss. Jeg fikk høre at hun gjorde noe flott ved å ta vare på meg i stedet for å sende meg til barnevernet. Nå har tante Ingrid blitt min verge, og jeg skal bo hos henne.
Hun ble stille et øyeblikk, kikket under benken og fortalte videre:
Da jeg flyttet inn, begynte tante Ingrid å rydde i huset vårt: Hun satte alle mammas ting i et hjørne, og hun ville kaste dem. Jeg begynte å gråte og ba henne la være, så hun lot meg beholde dem. Nå sover jeg i det hjørnet. Om kvelden legger jeg meg over mammas ting, og det føles varmt der, nesten som om mamma er nær meg.
Hver morgen lager tante Ingrid noe mat til meg. Hun er ikke så flink til å lage mat, ikke som mamma var, men hun ber meg alltid om å spise opp alt. Jeg vil ikke gjøre henne lei seg, så jeg spiser alt jeg får. Jeg skjønner at hun prøver sitt beste når hun lager mat. Det er ikke hennes feil at hun ikke kan lage mat som mamma kunne. Etterpå sender hun meg ut for å leke, og jeg får ikke komme hjem igjen før det begynner å bli mørkt. Tante Ingrid er veldig, veldig snill!
Hun liker å skryte om meg til sine venninner, selv om jeg ikke kjenner dem. Mange av dem kommer ofte på besøk. Da sitter de rundt kaffebordet, drikker kaffe og ler. Tante Ingrid sier fine ord om meg, og vi får alltid kaker og godteri, både jeg og tantene.
Jenta sukket og sa videre:
Jeg kan ikke spise bare godteri hele tiden. Tante Ingrid har aldri kjeftet på meg, og hun behandler meg alltid pent. En gang fikk jeg til og med en dukke av henne. Riktignok var dukken litt sliten, ett ben hang og det ene øyet så i kryss, men mamma ga meg aldri en syk dukke.
Jenta hoppet ned fra benken og begynte å hinke på ett bein:
Jeg må gå nå, for tante Ingrid sa at tantene kommer i dag, og jeg må kle meg pent før de kommer. Hun har lovet meg et deilig stykke kake etterpå. Ha det!
Hun smatt av sted for å hjelpe til hjemme. Jeg ble sittende igjen og tenkte lenge. Tankene mine kretset rundt tante Ingrid, denne snille tanten. Hva var egentlig hensikten med all denne godheten? Hvorfor var det så viktig for henne at alle skulle tro hun gjorde noe storslagent? Er det virkelig mulig å være likegyldig til en liten jente som sover på gulvet om nettene, pakket inn i klærne til sin døde mor?
Noen ganger handler ekte omsorg ikke om det som vises utad, men om evnen til virkelig å se og forstå barnets behov og gi dem både varme og kjærlighet på ærlig vis.
