Med våren på vei begynte foreldrene mine å vurdere å selge hytta vår. De var blitt eldre, og helsa holdt ikke lenger til å stelle med grønnsakshagen. Datteren deres hadde egne barn å ta seg av, jobbet mye og hadde rett og slett ikke tid til å hjelpe til. Etter mye nøling tok de endelig avgjørelsen.
Den eldste datteren, Ingrid, pustet lettet ut. Nå slapp hun å føle hun burde hjelpe til hele tiden. Det var blitt vanskelig å finne tid til å reise ut til hytta, særlig siden den lå såpass langt unna. Ingrid hadde lenge oppfordret foreldrene til å selge. Hun kunne kanskje kjøpe en liten tomt nærmere hjemme i Oslo isteden. Hun lengtet ikke etter flere helger i ugress og jord heller en liten plass å lese bøker og nyte en piknik. Men for foreldrene hadde hytta alltid vært kilde til safting og sylting.
Helgene fløy forbi for Ingrid og mannen hennes. De rakk knapt å ta hånd om husarbeid hjemme før en ny uke begynte. Mannen hennes, Eirik, hadde en krevende jobb i et entreprenørfirma og kunne fort bli tilkalt selv i helgene. Ingrid visste godt at det å bruke hytta ofte endte i mer slit enn hvile etter å ha vært der trengte de flere dager for å hente seg inn igjen.
Derfor var Ingrid fornøyd med beslutningen. Hytta ble solgt, familien fikk noen rolige år. Men etter en tid kjente hun på rastløsheten. Hun drømte fortsatt om et lite sted hvor hun bare kunne koble av. Eirik foreslo til slutt at de kunne kjøpe en tomt sammen.
Ting hadde stabilisert seg på jobben til Eirik. Nå hadde de mulighet til å reise ut i helgene, få frisk luft og ro. Det ville også være bra for barna. Hele familien mente at dette bare skulle være for hygge ikke flere åkre med poteter og gulrøtter. Noen bærbusker og epletrær til ungene, men ingen endeløse bed. Foreldrene syntes det hørtes ut som en god idé. Nå manglet bare å finne det rette stedet.
De så på mange alternativer før de fant drømmetomta utenfor Drammen: et solid lite hus, akkurat passe mye å stelle med. Selgeren var en eldre mann Olav som hadde mistet kona si, og ikke orket å stelle hagen alene lenger.
Alt ble ordnet, papirene signert, og Ingrid var i ekstase over at drømmen endelig var virkelighet. Huset var fint; de trengte ikke gjøre noe med det akkurat nå. De bestemte seg for å bruke hele sommerferien på å få det slik de ønsket.
Den første uka gikk stille for seg. Så begynte Olav å stikke innom. Først fortalte han at han bare skulle hente noen gamle ting. Det var greit for Ingrid og Eirik. Men det tok ikke lang tid før han begynte å komme med klager. Først over ripsbusken de hadde fjernet den var jo vissen, forklarte Ingrid. Så over at de hadde fjernet en gammel rødhyll fordi de ikke trengte den.
Olav mente at dette aldri hadde vært avtalen. Den busken hadde han og avdøde kona plantet sammen, og bær trengte man alltid. Da han oppdaget at stedet der markjordbærene hadde stått nå var blitt en liten steinhaug en alpin hage satte Ingrid pris på ristet han bare på hodet.
Olav inspiserte hele tomta. Overalt fant han noe å kritisere. Til slutt mistet Eirik tålmodigheten. Han minte Olav på at de faktisk hadde kjøpt stedet, at det var deres eiendom nå ifølge papirene bestemte de selv hvordan de ville ha det.
Etter kjøpskontrakten hadde de ingen plikt til å la den forrige eieren bruke hagen. I så fall ville de aldri overtatt. Olav dro, men kom tilbake dagen etter, bærende på en ny busk, klar til å plante den nettopp der rødhyllen hadde stått.
Eirik spurte oppgitt hva egentlig Olav holdt på med, og tilbød i frustrasjon å kjøpe tomta tilbake om Olav absolutt måtte fortsette som før. Olav nektet, men plantet likevel inn sin nye ripsbusk før han forsvant. Da kom nabokona, Randi, forbi og ble overrasket over å finne gamleieren i hagen. Olav begynte straks å klage til henne om de nye eierne. Randi mente Ingrid og Eirik hadde rett til å gjøre som de ville, men påpekte at det nytter ikke diskutere med Olav.
Litt senere delte Randi sin bekymring. Etter at Olav ble alene, var han blitt vanskelig for alle i nabolaget. Han kom til å fortsette å dukke opp, sa hun, og foreslo at de burde ta det opp med velforeningen for å få en slutt på besøkene hans.
Mens samtalen pågikk, rakk Olav å plante busken sin og forsvinne igjen. Dagen etter kom han tilbake, hentet litt mer fra uthuset, gjorde noe på tomta og dro uten et ord.
Morgenen etter, mens Eirik kjørte til Oslo for å jobbe i byggebransjen, delte han den frustrerende historien med kollegene sine. De lo og sa at han hadde fått med seg «arvegods» på kjøpet, men tilbød å hjelpe. Sammen satte de opp et solid gjerde rundt eiendommen. Da Olav kom tilbake etter noen dager, oppdaget han at han ikke lenger kunne spasere inn som han ville.
Han skjelte ut gjerdet, forsøkte å presse seg inn, og gikk så til velforeningen. De visste allerede hvordan Olav hadde oppført seg og sto på de nye eiernes side. Hva de sa, aner ikke Ingrid men etter det dukket Olav bare opp én siste gang, for å hente det siste rotet sitt.
