Etter legetimen dyttet legen ubemerket en lapp i lommen min: «Flykt fra familien din!». Samme kveld forstod jeg at han akkurat hadde reddet livet mitt Men det som skjedde sjokkerte alle Det er nesten ikke til å tro.
Etter min faste kontroll hos fastlegen min, doktor Rolf Solheim, en mann jeg har kjent i mange år, skulle jeg akkurat til å gå da han i det stille gled en sammenfoldet lapp ned i frakken min. Jeg så forvirret på ham, men han la bare fingern til leppene og nikket vekommende og sørgmodig. Først etter jeg hadde kommet ut i sykehusets korridor brettet jeg ut papirlappen, og kulden gikk gjennom kroppen min. Med stresset håndskrift sto det: «Kom deg vekk fra familien din».
Først lo jeg for meg selv. Hva slags spøk var dette fra gamle doktoren? Men senere samme kveld forstod jeg at lappen kanskje reddet meg. Hele veien hjem holdt jeg på å grubble. Rolf har fulgt helsen min siden før Arvid gikk bort. Han har alltid vært den mest samvittighetsfulle og sindige legen. Hva kunne dette bety? Jeg tenkte han kanskje begynte å bli glemsom, så jeg krøllet sammen lappen og puttet den tilbake i frakken.
Livet mitt hadde vært forutsigbart. Etter jeg ble enke var det sønnen min, Morten, som fylte tilværelsen. For et år siden flyttet han inn hos meg sammen med forloveden sin, Hilde. Ungdommene giftet seg og ble boende her i min tre-roms leilighet på Majorstuen. «Mamma, vi lar deg ikke være alene. Du er det viktigste vi har,» pleide han å si, og jeg smeltet hver gang.
Jeg låste meg inn med nøkkelen min, og ble straks møtt av herlige dufter fra kjøkkenet. Hilde, svigerdatteren min, hadde tydeligvis bakt eplekake, favoritten min. «Mamma, så fint du er hjemme!» Hun danset nærmest ut av kjøkkenet. «Hva sa legen, går det bra?» Hun så så inderlig bekymret ut at jeg helt glemte lappen. «Alt fint, Hilde. Litt ustabilt blodtrykk bare. Han ga meg noen nye tabletter,» løy jeg.
«Da så! Morten og jeg har laget urtete med hjertestyrkende planter bare for deg,» sa hun og tok meg under armen mot stua. Så kom Morten ut, kysset meg på kinnet og strakte fram et glass: «Vi fant noen skikkelig bra vitaminer, anbefalt av en apoteker jeg kjenner. Du må ta en om kvelden sammen med te.» Han rakte meg et lekkert glass med hvite tabletter. «Takk, dere,» hvisket jeg rørt. «Jeg har virkelig gullbarn.»
Av og til føltes oppmerksomheten deres påtrengende, nesten kvelende. Jeg slo det bort som overdreven omsorg, men innerst inne uroet det meg litt. Kvelden var som alltid. De la opp de beste kakestykkene til meg, fylte på teen, passet på at jeg tok vitaminene.
Sent på kvelden var jeg trett og la meg. Jeg halvsov da døra knirket, og Hilde kom inn med et fat der det lå én stor, hvit tablett uten merking, og et krus med rykende urtete. «Mamma, ikke glem vitaminet og teen nå, så sover du ekstra godt,» hvisket hun.
Hun satte fatet på nattbordet og ble stående. Motvillig tok jeg tabletten, late som jeg svelget, men gjemte den i neven. Så tok jeg en slurk av teen og sa: «Takk, kjære, god natt.»
Med et lettelsens sukk åpnet jeg hånda. Tabletten var stor, hvit og krittaktig. «Den får ligge der til i morgen,» tenkte jeg og slapp den den rullet bort under det gamle kommoden.
Lite visste jeg at akkurat det skulle redde livet mitt. Midt på natta ble jeg vekket av en underlig lyd: et forsiktig pip som kom fra under kommoden. Jeg skrudde på nattbordslampen og lyttet. Lyden kom igjen svakere nå. Urolig krabbet jeg ned på gulvet og der, nesten livløs, fant jeg vårt lille hamster, Lykke. Hun pleide å løpe rundt i rommet sitt, men nå lå hun på siden, pustet tungt, øynene halve lukkede.
Jeg fikk henne forsiktig opp. Hun dirret av feber, pelsen klam av svette. «Hva har skjedd, lille venn?» hvisket jeg fortvilet mens jeg så meg rundt etter vann. Da så jeg tabletten der på gulvet, like ved der Lykke hadde ligget. En bitter tanke slo ned i meg: den hvite tabletten vitaminen de hadde mast om
Med skjelvende hender plukket jeg den opp. Ingen merke, bare en jevn, hvit oval. Nå var jeg sikker: det var ikke vitaminer det var gift. Hadde jeg tatt den som de ville… Nei.
Lykke rykket svakt til én siste gang og ble stille. Jeg gråt zo hamsteren min hadde, i sin uvitenhet, reddet meg. Hun pleide alltid å spise det som falt på gulvet. Nå hadde hun funnet tabletten og døde av det.
Jeg kom på ordene på lappen fra doktor Solheim: «Kom deg vekk fra familien.» Han hadde ikke spøkt. Han visste og han tok en stor sjanse for å advare meg.
Hjertet banket så det nesten sprengte. I rommet så alt ut som før, men plutselig føltes det som alt ropte fare. Nå gjaldt det å handle raskt og lydløst.
Jeg surret Lykke inn i et lommetørkle, la henne i klesskapet jeg skulle begrave henne senere. Nå måtte jeg redde meg selv.
På tærne gikk jeg til skapet, fant en liten bag med klær, dokumenter og noen kontanter (norske kroner), alt jeg rakk å ta med. Hendene skalv, men jeg tvang meg selv til å holde roen.
Jeg tok også med glasset med «vitaminer», kanskje trengte jeg bevis. Og urteteen hva hadde de blandet oppi der?
Jeg åpnet soveromsdøra stille. Alt var mørkt og stille i leiligheten. De sov eller later de som?
Jeg listet meg til utgangsdøra, åpnet den så lydløst jeg greide, smatt ut på trappeoppgangen og skyndte meg ned. Det var kaldt ute, folketomt. Jeg så opp mot vinduet mitt, ingen lys. Bra ingen hadde merket at jeg var vekk.
Hvor hen nå? Det var bare én vei: til doktor Solheim. Han visste. Hos ham kunne jeg være trygg og kanskje få svar.
Han bodde i naboblokken, så det var ikke langt å gå. Jeg gikk fort, sneik meg gjennom mørket. Hver skygge føltes som Morten eller Hilde kunne komme kastende ut. Men gata var tom.
Vel framme ringte jeg på. Fingrene dirret.
Hvem er det? lød stemmen hans.
Det er meg, hvisket jeg. Vær så snill, slipp meg inn. Jeg forstår alt nå.
Ett sekunds stillhet, så klikket døra åpen.
Jeg løp opp og han møtte meg i døra: stille, alvorlig blikk.
Jeg ante at du ville komme, sa han lavt. Sett deg, fortell.
Skjelvende satte jeg meg, la glasset med tabletter og den hvite pillen foran ham.
Her. Det var dette de ga meg. Lykke hun spiste én, og
Han undersøkte grundig, tok så frem et lite sett for prøvetesting.
Jeg mistenkte slikt, sa han dempet. Du har jo lenge snakket om utmattelse, ørhet. Prøvene dine viste etter hvert spor av midler som ikke hørte til dine diagnoser. Jeg begynte å se nærmere på alt.
Han så på testresultatene, ansiktet alvorlig.
Det er et nevroleptikum, sa han ettertenksomt. Farlig, og i store nok doser farlig for eldre. Hadde du tatt det jevnlig
Jeg lukket øynene, forsøkte å fatte. Barna mine. Mine kjære barn… Hvordan kunne de?
Men hvorfor? hvisket jeg.
Han sukket tungt.
Du skjønner det nok snart selv. Men du kan ikke vende hjem. Jeg skal hjelpe deg. Nå handler alt om din trygghet.
Jeg nikket, tårene kom, men denne gangen av sinne og lettelse. Jeg hadde overlevd. Nå skulle jeg få svar. Uansett hva det kostet.
Epilog
Et halvt år senere var alt brakt på det rene men for en pris.
Etterforskningen ble lang. Først nektet Morten og Hilde for alt. De sa vitaminene bare var ufarlige kosttilskudd, teen bare avslappende, og at hamsteren døde av en tilfeldighet. Men toksikologene fant store mengder nevroleptika i tablettene, og i teen fantes beroligende stoffer. Analysene mine viste over tid økt innhold av giftstoffer helt uforenlig med min tilstand.
Morten brøt sammen under andre avhør. Gråtende innrømmet han at det var Hilde som klekket ut planen. Hun hadde overbevist ham om at det var best for alle jeg var gammel, og leiligheten trengte de til fremtiden. Hilde skaffet disse stoffene, tilpasset doseringen, sørget for at jeg tok vitaminene hver dag. Morten påsto han aldri ønsket å skade meg, men «turte ikke å si imot» og skammet seg dypt.
Hilde stod på sitt til siste slutt. Hun påsto jeg fantaserte, at «gamle folk ofte blir paranoide», og at mine påstander bare var innbilning. Men bevisene var overveldende. Hun ble dømt for drapsforsøk, Morten fikk betinget dom etter tilståelsen.
Nå bor jeg i en annen by, på Lillehammer. Doktor Solheim hjalp meg å flytte og fant leilighet til hyggelig pris. Hver morgen går jeg tur i parken, strikker skjerf som jeg selger på markedet, noen ganger drar jeg på seniorklubben der vi spiller bridge. Livet er rolig og for første gang sover jeg trygt.
Av og til tenker jeg på sønnen min. Hjertet mitt er tungt, ikke av frykt, men av sorg. Jeg husker klemmen hans, de ordene: «Mamma, du er alt for oss.» Smilet. Men jeg vet, min Morten finnes ikke mer. Han som slapp ondskapen inn, er en fremmed for meg. Jeg har ikke tilgitt, men jeg hater ham ikke heller. Vår familie døde forlengst, lenge før den natten.
Jeg husker lille Lykke ofte. I det nye hjemmet står et bilde og en liten lekepelset hamster til minne om henne. Hver kveld legger jeg et friskt blåbær der som om det er til henne. Hun reddet meg, uten å vite det.
Doktor Solheim kommer ennå innom hver måned. Han sjekker helsen, kommer med nyheter og alltid en bok han mener jeg «må lese». Sist lo han og sa: «Kanskje det er det aller viktigste med jobben vår? Å skjønne når noen trenger mer enn helsebehandling.»
Jeg nikket. Og smilte. For nå vet jeg: livet går videre. Selv etter svik. Selv når alt virker tapt. Spesielt da når man endelig er trygg.
