Han kom hjem fra en forretningsreise med et tungt blikk og en fjern holdning.
Har du kanskje forelsket deg? spøkte Elin ved middagsbordet da Anders dobbelt saltsøtte suppen.
Spøket traff ikke, for far Bjørn dyttet bort tallerkenen med den uspiste maten og gikk inn på soverommet.
Søren, hvorfor kommer Lene ikke på besøk? spurte Marit en morgen den unge sønnen. Det er jo bryllup snart!
Søren svarte med en taushet som fylte rommet.
Den slitne kvinnen i arbeidshverdagen, Marit, husket plutselig at hun ikke hadde sett bruden til den yngste sønnen på lenge.
Den yngre sønnens kommende kone, Lene, imponerte Marit med en gang, men bekymringer lå i bakgrunnen. Den eldste sønnen, Søren, hadde giftet seg med en siliconepynte skjønnhet med falske vipper, lange klør og et liv på sosiale medier hvor hun hele dagen «blogget» og i de sjeldne øyeblikkene opprettholdt sin uvirkelige skjønnhet.
Foreldrene var fortvilet. Likevel var den yngste, Kåre, allerede en voksen mann som styrte prosjekter på jobben og hadde kjøpt sin egen leilighet.
La ham ta med seg hvem han vil, erklærte Marit. Han må leve med det, og vi tåler det så lenge hun holder seg i bakgrunnen.
Mysteriet lå i Kåres valg: den 26 år gamle gutten var kjent for sin kløkt og besluttsomhet. Hvorfor hadde han valgt akkurat denne kvinnen?
Etter seks måneders samliv gikk de fra hverandre.
Hva skjedde? spurte Marit mens faren satt stille og tenkte. Passet dere ikke sammen? Var ikke suppen eller de småkaker han lagde nok for deg?
Hvilken suppe, mamma! svarte Kåre irritert. Har du sett neglene hennes?
Jeg så dem, men du har vel ikke sett?
Jo, jeg så dem! mumlet han, full av motvilje.
Så hva er klagen? Trodde du de ville forsvinne etter bryllupet, eller at hun skulle knuse deigen med klørne sine?
Kåre hadde aldri tenkt på dette. Han trodde på en drøm der kjøleskapet fylte seg med ferdigmat, skjortene hang ryddig på garderobedøren, og toalettet rengjorde seg selv. Dette hadde fungert så lenge han bodde hjemme, mens leiligheten hans var leid frem til bryllupet.
Men plutselig nektet toalettet å rense seg selv en gåte som rystet hans tidligere ro.
Drømmene hans om et problemfritt liv før bryllupet brast. Selve bryllupsreisen hadde gått bra, og neglene hadde ikke vært i veien.
Problemet startet da de spurte: Hvordan kan man holde et strykejern med de der klørne? Svaret var enkelt man kan det ikke. Ingen hadde tenkt å bruke den til å lage mat eller rydde.
Dette førte til en total misforståelse: «Hvorfor skal jeg gjøre alt dette?» ropte Kåre. «Dine skjorter du kan stryke dem selv! Vil du ha suppe? Lag den selv eller bestill den! Jeg er bare en vakker jente, det er min hovedoppgave!»
Den logiske kjeden var tydelig for de moderne jentene, og den vakre bloggeren vendte tilbake til foreldrene sine, som hadde oppdratt en så bemerkelsesverdig datter. De hadde brukt alt på bryllupet, men alt var forgjeves.
Kåre introduserte Lene for resten av familien. Hun falt i smak hos alle. Hun var både smart og vakker, arbeidet som manager i et oljeselskap, hadde minimal sminke, naturlige vipper og sunne negler et friskt unntak fra dagens standarder.
Foreldrene pustet lettet ut og ga sin velsignelse: «Gift dere, selvfølgelig! Vi kan også ta dere inn til dere har kjøpt egen leilighet.»
Lene begynte å overnatte hos dem, og Marit og Bjørn protesterte ikke. Hun brakte en ny tone av ømhet, bekymringsløshet og hjemmekos inn i deres hus, og leiligheten ble merkbart koseligere.
Selv far, som vanligvis holdt seg unna samtaler, deltok i kveldsstundene etter middagen når Lene ble på natten.
Søren var stolt: han hadde løpt forbi sin eldre bror, men nå var det Kåres tid. Endelig ville foreldre slutte å bruke Kåre som eksempel og heller se til Kåre.
Hvor var Kåres kone? Hun var Lene, og med henne ville alt bli annerledes.
Lene var virkelig fortryllende med lysende sinn og naturlig skjønnhet, en sjeldenhet i dag. Hun nølte ikke med husarbeid, og hun gledet familien med sine hjemmelagde vafler og raspeballer, som far Bjørn elsket.
Søren hadde virkelig lykken med seg. Nå kunne Kåre også se fremover.
Foreldrene godkjente valget, og Kåre, som en lydig sønn, fremmet et formelt frieri. Datoen for vielsen ble satt.
Plutselig ba Lene om å utsette bryllupet fra en måned til to hun trengte mer tid til forberedelser.
Det var ikke uvanlig; man vet aldri hvilke hemmeligheter en ung, vakker kvinne kan ha. Kåre, som så frem til å legalisere forholdet så snart som mulig, ble både såret og irritert. Han hadde alltid antatt at bruden lengtet etter et raskt bryllup alle jenter gjør det!
Hvorfor trengte hun så mye tid? Lene hadde ingen foreldre igjen; de hadde hatt en dødsulykke i en bilkollisjon i en annen by året før. Derfor tok brudgommens familie på seg all planlegging.
«Vi kan kjøpe kjole og ringer på én dag resten ordner vi uten deg, Lena!» prøvde Kåre, men hun sto fast som en fjellklippe.
De kranglet ikke, men saken ble ikke viktigere enn en teskje i en gryte. Likevel lå en liten bitterhet igjen.
Kåre fortalte dette til foreldrene: var han overdrevet?
Mor tenkte, mens far plutselig støttet den kommende svigerdatteren. Han holdt en kort tale:
Hva har egentlig skjedd? Hvem vet hva hun tenker? En måned tidligere eller senere gjør ingen forskjell. Dere ser hverandre fortsatt ofte!
Fars støtte var overraskende, for han pleide å holde seg utenfor familiekonflikter.
Kåre roet seg.
Tiden gikk, kjolen var kjøpt, men så ble Lene syk: en alvorlig virusinfeksjon med høy feber.
«Jeg kommer ikke, Søren jeg vil ikke smitte deg alle!» skrev hun i en melding før hun forsvant som en lysegnistrende fugl.
Kåre tilbrakte hver kveld hjemme, snakket lenge med mor om sin kjære Lene og den kommende vielsen. Hans begeistring fylte ham.
Far Bjørn ble sendt på ny forretningsreise, så de hadde ro. Far var en konkret mann som vanligvis ikke deltok i slike samtaler, og uten ham ble det lettere for Kåre å snakke om sin kjærlighet.
Lenes sykdom forlenget seg, med komplikasjoner som lungebetennelse.
«Dette vil ikke stoppe bryllupet!» protesterte brudgommen. «Den svake Lena er skyld i dette nye viruset!»
Foreldrene ga lov til at Kåre besøkte henne, men den lette samtalen fra før var borte. Lene så blek og sjenert ut sykdom gjør ingen vakker.
I Kåres sjel boblet fortsatt håp, som i et vielseskontor. Men Lene trakk seg unna intimitet.
Kåre, som prøvde å holde seg rolig, forlot natten med en følelse av tomhet.
Hans foreldre var nå opptatt med egne saker; mor hadde en ny arbeidskrise, far hadde nettopp kommet tilbake fra reise, enda mer ettertenksom og stillere enn før.
Har du kanskje forelsket deg? spøkte Elin igjen ved middagen da Anders krydderet maten to ganger.
Spøket traff ikke; far Bjørn dyttet bort tallerkenen med den uspiste middagen og gikk tilbake til rommet.
Noen dager senere kom Nikolai på besøk. Lene var allerede tilbake på jobben, men hun unngikk brudgommen med påskudd om travle dager, noe moren endelig merket.
Bryllupet var kun en uke unna.
Nikolai og bror lå i et rom og snakket lenge. De fant ut at Nikolai hadde møtt faren med Lene i byen da hun lå med høy feber og han var på reise. De hadde sittet på en kafé, holdt hender og lo forelskede så ikke Kåre!
Slik endte denne kjærlighetshistorien, full av storm og stille øyeblikk.
Moren, som nå var femti år gammel, hadde ikke planlagt jubileet; alt ble brukt på sønnens bryllup, som nå var utsatt. De bestemte seg for å flytte feiringen av hennes jubileum til den ukens andre dag, siden det var billigere enn å betale for bryllupet.
Gjestene ble informert om at alt fortsatt stod i boks, bare temaet var endret. Gaver kunne fortsatt gis som før de ville komme til nytte.
«Gratulerer med jubileet, Marit!» ropte de, «ikke vær trist over alderen din.»
Uansett hva den hastige ekteskapelige planen førte til, ville det fortsatt være fest på gaten deres bare vent litt til.
