Etter noen dater inviterte den 45årige kvinnen meg hjem. Mens vi spiste, begynte jeg å angre på at jeg hadde satt meg inn i leiligheten hennes jeg var ikke forberedt på dette.
Jeg kjørte til Gunnhild med en flaske rødvin og en barnslig, nesten guttete innstilling som jeg nå syntes var flau. Jeg er 48 år. På tide å være litt klokere, forstå hint, lese folk, og ikke bygge luftslott etter én eller to møter. Men nei. Eirik, som jeg nå innså, er fortsatt en romantiker på noen punkter og en tåpe på andre. Noen ganger er de samme punktene.
Gunnhild og jeg møttes på en datingside for en måned siden. Først skrev vi til hverandre, så møttes vi et par ganger på en kafé. Jeg likte henne. Jeg vil ikke lyve hun smilte varmt, lyttet nøye, og spøkte på en normal måte, uten de grusomme avhørsspørsmålene som: «Har du egen leilighet? Hvor er ekskona? Betaler du barnebidrag? Hva med pensjon?»
De første møtene var lette. Vi gikk tur, drakk kaffe, snakket om filmer, jobb og om hvordan dater i vår alder ligner mer på et jobbintervju med et snev av håp enn på romantikk. Hun lo. Jeg lo. Det føltes som om vi forsto hverandre.
Så en dag sa hun ganske enkelt:
Kom på lørdag. Vi kan sitte og prate. Jeg lager noe.
Jeg hørte selvfølgelig ikke bare «jeg lager noe», men alt jeg ønsket. En mann hører det han vil høre, spesielt når han allerede har forestilt seg tre ganger hvordan alt kan bli koselig, stille, med vin, samtaler på kjøkkenet og kanskje noe mer. Jeg strøk skjorten min selv med strykejern. For meg var det nesten en bekreftelse på alvorlige intensjoner.
Jeg kjøpte en flaske rødvin. Tok meg god tid i butikken, som en sommelier på et lite teater i en provinsby. Jeg valgte en som ikke var den billigste, men heller ikke så dyr at jeg senere skulle angre på kjøpet når jeg så regningen.
Jeg ankom klokken sju. Gunnhild åpnet døren nesten med en gang, som om hun stod bak den og ventet. Hun hadde på seg en kjole, pent hår og sminke. Alt så perfekt ut kanskje for pent for en enkel «hyggekveld».
Jeg gikk inn og skjønte med en gang at leiligheten var gjort klar for mitt ankomst som om en inspeksjonskommisjon fra bygningens forvaltning skulle besøke den. Gulvet skinte. Jeg tok av meg skoene forsiktig, som om jeg kunne etterlate spor av min mannlige utilstrekkelighet. Inngangen luktet av renhet, parfyme og mat. Og maten det var masse. Veldig mye.
På kjøkkenet ble jeg helt målløs. På bordet stod en salat, så en annen salat, varmrett i en form, et brett med smørbrød, diverse pålegg, noen små paibiter og viktigst av alt suppe. Suppe! Til en romantisk kveld.
Jeg så på dette og spurte:
Gunnhild, venter du på en hel regiment?
Hun lo, men litt anspent.
Å, kom igjen. Jeg ville bare gi deg et skikkelig måltid. En mann skal spise hjemmelaget mat.
Det traff meg likevel. En harmløs setning, men den hadde allerede en liten bjelle som ringte i bakhodet mitt.
Jeg rakte henne vinen.
Her, jeg har med.
Hun tok flasken, så på den og sa:
Takk, men jeg har også noen.
Hun åpnet et skap.
Der lå tre flasker.
Tre.
Jeg følte meg som en gjest som bare hadde tatt med én rose til et bryllup hvor restauranten allerede var bestilt for hundre gjester.
Oi, sa jeg. Skal vi feire noe stort?
Hvorfor ikke? svarte hun. Vi burde jo få en ordentlig samtale.
Det ordet «ordentlig» traff meg. Vi hadde kun møttes noen få ganger. Ja, vi hadde skrevet, og det var hyggelig, men «ordentlig samtale» hørtes ut som om jeg hadde unngått et viktig familiesamling i en måned.
Vi satte oss. Hun begynte straks å servere, før jeg rakk å si at jeg ville ha vin først.
Prøv salaten. Den er med kylling. Denne med sopp. Jeg skal snart sette på varmretten. Skal du ha suppe?
Gunnhild, la meg
Nei, sit deg. Jeg liker å ta vare på gjester.
Hun serverte som om jeg hadde gått i tre dager gjennom fjell og nå trengte et ekstra stykke kjøtt for å overleve. Tallerkenen ble snart som en liten matbutikk.
Jeg spiste, og alt var virkelig godt. Jeg kan ikke si noe negativt om maten; Gunnhild var en dyktig kokk. Men jeg begynte å føle meg ukomfortabel, ikke på grunn av maten, men på grunn av den usynlige avtalen som lå i luften. Jeg hadde allerede signert den, men kunne ikke huske når.
Hun satte seg overfor meg, fylte to glass med vin ett til seg selv, ett til meg.
Endelig, sa hun. Ikke lenger på kafeen, men ordentlig.
Ja, det er koselig her, svarte jeg.
Det var sant. Koselig, rent, vakkert. Men det var så koselig at det nesten føltes som om noen hadde pumpet ekstra luft inn i rommet.
Gunnhild så på meg med en oppmerksomhet som en revisor ser på et regnskap der en signatur mangler.
Eirik, jeg har tenkt på oss, begynte hun.
Jeg nikket. Gaffelen i hånden ble plutselig tung.
Om oss?
Selvfølgelig. Vi er ikke barn lenger. Vi er ikke i 20årene, der man bare kan hoppe fra en date til en annen.
Det var da jeg skjønte at kvelden hadde tatt en annen retning. Jeg hadde håpet på en lett samtale, latter og kanskje en referanse til naboen med hammeren. I stedet ble det et møte om min fremtid.
Jeg er enig i at vi ikke er barn, sa jeg forsiktig. Men vi kjenner hverandre egentlig bare litt.
Hun rynket pannen.
Det er det som bekymrer meg. Hva betyr «litt»? Hvor lenge skal vi bli kjent? I vår alder må man vite hva man vil.
Jeg ville bare si: «Jeg vil bare spise salaten i fred», men jeg klarte ikke det. Jeg ble fanget i en sosial kode.
Jeg vil ha et normalt forhold, fortsatte jeg. Jeg tror ting skal skje gradvis.
Gunnhild lente seg tilbake i stolen.
Gradvis? Som i et år med kafédater?
Hvorfor et år?
Hva annet? Menn sier alltid «gradvis», men da er det bare for deres egen komfort. De kommer, sitter, drar. Og kvinnen blir igjen og venter.
Hun snakket raskere. Jeg så at dette ikke var improvisert; hun hadde øvd på dette foran speilet mens hun tørket den skinnende benkeplaten.
Eirik, jeg vil ikke at du skal vente på noe ubestemt, sa jeg. Men vi har bare kjent hverandre i en måned.
En måned er nok til å finne ut om du er den rette, svarte hun.
Jeg ble stille. For henne var en måned nok. For meg var det ikke nok. Jeg følte meg skyldig for ikke å ha falt for henne på en tidsplan.
Hun skyvet til meg en tallerken igjen.
Spis den varme, den vil kjøle seg ned.
Jeg tok gaffelen automatisk og fortsatte å spise potet og kjøttgryten mens hun snakket om min fremtid. Det føltes som om jeg ble servert et domskjøkken før jeg skrev under på dommen.
Jeg tenkte, sa Gunnhild, at vi kunne bo sammen. Du bor alene, jeg også. Jeg har et bedre område, du får kort vei til jobben. Det finnes plass for oss.
Jeg så opp.
Plass til hva?
Hun så på meg som om jeg bevisst var dum.
Til oss, Eirik.
Jeg hadde ikke drukket vinen ennå. Jeg holdt bare glasset.
Du mener å bo sammen?
Hvorfor ser du så overrasket ut?
Alt.
Hun smilte lurt.
Jeg skjønner.
Det var et smil som ikke handlet om forståelse, men om en irritasjon som allerede hadde tatt på seg en jakke og sto i gangen.
Eirik, vi har knapt blitt kjent.
Du har allerede sagt det.
Det er viktig.
Jeg vil ikke kaste bort tid. Jeg er 45, jeg vil ha en familie. En normal familie. En mann ved min side. At vi spiser sammen, løser problemer sammen, hjelper hverandre.
Ordene var helt vanlige. Jeg hadde også ønsket varme, men mellom «jeg vil ha deg ved min side» og «du kan flytte inn neste uke» er en stor avstand.
Jeg forsøkte å si det mykt:
Jeg forstår deg. Men et forhold bygges ikke over en middag.
Hun kastet glasset i bordet.
Hvordan bygges det? Gjennom meldinger hele natten? Gjennom spaserturer? Gjennom deres «la oss se»?
Jeg skjønte at «deres» ikke bare var meg. Det var også eksmannen, de andre gutta fra datingsiden, kanskje en lovnad som aldri ble holdt. Alle disse usynlige mennene satt ved bordet og spiste hennes salater. Jeg skulle svare.
Jeg er ikke dem, sa jeg stille.
Så hvordan skal du vite?
Et ærlig, men ubehagelig spørsmål.
Jeg så på henne. Hun var vakker, sliten, samlet, men tydelig anspent. Det var som om hun holdt den siste sjansen på livet sitt i hånden.
Jeg følte medlidenhet. Men medlidenhet er en dårlig grunnlag for et forhold. Man kan bære en bagasje til døren, men man kan ikke bo sammen i den.
Hun reiste seg plutselig.
Jeg skal hente suppe.
Eirik, jeg klarer ikke mer.
Ingen problem, litt mer.
Nei, takk.
Hun insisterte likevel med en skål.
Den lille suppebiten brøt meg mer enn samtalen om fremtid. Jeg ba om at hun skulle la være, men hun hørte ikke. I hennes hode var det allerede et manus, og jeg var en skuespiller som måtte spise suppe. Så hun satte skålen foran meg.
Jeg så på den og tenkte: «Eirik, du kom for romantikk, men endte opp i et castingprogram for ektemenn med en smakstest av forpliktelser». Jeg lo nervøst.
Hvorfor ler du? spurte hun.
Ingenting.
Er det morsomt?
Nei, det er bare rart.
Rart? Så jeg er rar for deg?
Jeg prøvde å svare forsiktig.
Nei, det er ikke du. Jeg tror bare vi har gått for fort inn i seriøse temaer.
Hun ble kaldere.
Jeg forstår. Du kom ikke for alvorlige temaer.
Jeg holdt munn.
Ja, jeg kom ikke for det. Å si det høyt ville vært grovt. Men jeg ville være ærlig.
Hvorfor kom du egentlig, Eirik? spurte hun.
Spørsmålet hang i luften.
Jeg, en mann på 48, med et tidligere ekteskap, skilsmisse, boliglån, egen hjemmereparasjon, vond rygg og et grått skjegg, følte meg som en gutt som ble tatt på en røykebutikk.
Jeg kom for å begynte jeg.
Nei. Du kom for en hyggelig kveld.
Jeg svarte ikke.
Hun nikket som om hun hadde bevist noe for seg selv.
Sånn. Jeg visste det.
Gunnhild, det er ikke en forbrytelse å like en kvinne som jeg finner tiltalende.
Hva så?
At vi kunne møtes, bli kjent, se om vi passer.
Jeg trenger ikke en mann som tester meg.
Jeg tester ikke.
Du tester. Alle tester. Er jeg praktisk? Er jeg morsom? Krever jeg mye? Lager jeg mat? Holder jeg munn når du trenger meg? Jeg vil ikke ha det.
Hun snakket ikke bare til meg lenger. Jeg forsto det. Men det endret ikke noe.
Jeg skjøv tallerkenen bort.
Gunnhild, jeg tror vi bør stoppe.
Hva mener du?
Med «stoppe», helt bokstavelig. Jeg føler du vil ha mer klarhet enn jeg kan gi akkurat nå.
En praktisk setning.
Ikke praktisk. Ærlig.
Ærlig? hun lo. Menn kaller alltid det de får, for det er gunstig for dem.
Det så litt sårende ut. Ikke så ille, men ubehagelig fordi jeg faktisk prøvde å være ærlig.
Jeg lovet deg ikke å bo sammen, sa jeg.
Jeg sa aldri at jeg lovte.
Men du leder samtalen som om jeg skylder deg noe.
Hun reiste seg brått.
Ingen skylder noen noe! Selvfølgelig! En klassisk mannsrefreng.
Jeg stod også opp, rolig. Jeg visste at jeg ikke kunne sitte lenger.
Jeg tror jeg drar.
Hun ble stille.
Alvorlig?
Ja.
Så du bare går?
Jeg vil ikke krangle.
Hvem krangler? Jeg snakker med deg.
Du presser meg.
Hun lo, men det var en bitter latter.
Presser? Jeg har laget middag, ryddet leiligheten, ventet på deg, ønsket en ordentlig samtale, og du kaller det press?
Jeg så på bordet: salater, varmrett, suppe, smørbrød, tre vinflasker. På dette rene kjøEtter den kvelden forsto jeg at ærlighet er viktigere enn forventninger, og jeg gikk videre med en ny forståelse av meg selv.
