Etter fire måneder med daglig meldingsutveksling gikk jeg endelig med på å møte Karl, den 52 år gamle beundreren min, ansikt til ansikt og han startet samtalen med fem klager.
Det sies at forventningene til en fest ofte er søtere enn selve festen. I denne historien har ventingen strukket seg nesten fire måneder, og blitt til en slags nettbasert serie der episodene kommer hver eneste dag.
I løpet av disse månedene lærte jeg Karls preferanser til det minste detalj, memoriserte navnene på vennene hans fra oppveksten, og sluttet etter hvert å undre meg over hans merkelige vane alltid tre prikker etter «god morgen».
Jeg er 45 i den alderen der man går på date med ironisk nysgjerrighet, ikke med dirrende kneledd. «Vi får se hvilket eksemplar jeg får denne gangen,» tenkte jeg mens jeg gjorde meg klar.
Jeg tilhører den getypen kvinner som kan bære en enkel ulldress som om det var en gallakjole, og som har selvironi nok til å avvæpne enhver pinlig situasjon.
Karl hadde nylig fylt 52; i chatten virket han seriøs, reflektert, med et snev av ironi og det jeg likte best: han fremsto som stabil og trygg.
«I vår alder, Ingrid,» skrev han sent om kvelden, «er det ikke fyrverkeri man søker, men varme. Man ønsker å være med noen som forstår uten ord.»
«Uten ord, ja,» lo jeg for meg selv mens jeg sminket meg. Det viktigste er bare at de ordene som faktisk blir sagt, ikke gir lyst til å forlate møtet straks.
Vi bestemte oss for å møtes på et koselig lite kafé i sentrum av Oslo, med mykt lys og duften av kanel i luften. Jeg kom presis samlet, trygg, med et genuint håp om en god kveld. Jeg følte meg ubestridelig elegant.
Karl dukket opp fem minutter senere. I virkeligheten var han litt lavere enn på bildene, og blikket hans var som om han nettopp hadde funnet en stor feil i et regnskap.
Han satte seg rett overfor, smilte kort og hilste.
Ingen komplimenter, ikke noe «hyggelig å se deg».
Karl gløttet nøye på meg, som om han foretok en inspeksjon. Så foreslo han kaffe med dessert det ble vi enige om.
«Ingrid,» startet han med tonen til en skoleinspektør, «jeg har analysert kommunikasjonen vår. Fire måneder. Nå som jeg ser deg, føler jeg det er nødvendig å fortelle deg fem ting jeg har å ta opp med deg.»
Inni meg hørte jeg et lite klir sånn brytes gjerne stemningen. Jeg støttet haken på hånden og nikket.
«Fem klager? Det høres spennende ut. Jeg lytter.»
Karl ignorerte min ironi og løftet sin første finger.
«På et av bildene dine, det der du har på deg den blå kjolen, ser figuren din annerledes ut. Nå ser jeg at du… har litt mer former. Det kan villede menn. En kvinne i vår alder bør være ærlig.»
Jeg smilte for meg selv. «Formfull? Det er nytt, takk for ikke statueaktig.»
Klagesak nummer to: Svartid.
«Du svarer noen ganger for sakte. For tre uker siden sendte jeg deg en melding 14.15, og du svarte først 16.40. Menn liker ikke å vente. Det er litt respektløst.»
«Jeg var i et møte tror jeg…», begynte jeg, men Karl løftet neste finger.
Klagesak nummer tre: Stedet vi møttes.
«Hvorfor her? Dette stedet er altfor stilfullt. Jeg foreslo noe enklere. Det sier noe om ditt behov for å vise deg fram.»
Jeg så på latten min, og kjente en trang til å helle den over hodet på Karl. Men nysgjerrigheten min vant.
Klagesak nummer fire: Klærne.
«Hvorfor den kjolen? Vi skulle bare ta en kaffe. Den er for prangende så tidlig på dagen. Smykker er også overflødig. En kvinne bør tiltrekke med dybde, ikke glitter. Jeg søker innhold, ikke utstilling.»
Klagesak nummer fem: Selvstendighet.
«Du valgte kaféen selv, snakker ofte om hva du gjør alene. Du lar ikke mannen få være mann. Jeg trenger en kvinne som ber om råd, ikke bare viser fram uavhengighet. Hvis vi skal være sammen, må du endre dette.»
Han avsluttet og la armene i kors, tydelig forventningsfull.
Jeg så på ham, og plutselig var alt klart: fire måneder med meldinger var bare en praktisk maske for en pedantisk manipulator. Karl søkte ikke varme han ville ha noen som kunne gi næring til hans ego.
«Du vet, Karl,» sa jeg rolig, nesten mykt, «jeg har også analysert. Det tok meg fem minutter å lande på en konklusjon.»
«Hva da?» spurte han spent.
«Du er virkelig et unikt eksemplar. Kommer hele veien for å gi en regning for en kvinnes smak, utseende, og retten til å være seg selv. Imponerende selvtillit.»
Karl rynket pannen:
«Jeg sier bare sannheten.»
«Nei,» ristet jeg på hodet, «du er ikke ærlig. Du er bare ulykkelig og prøver å måle verden med en skeiv linjal. Synes du bildene mine ikke er bra nok? Gå på museum, der endrer ikke eksponatene seg. Jeg svarer sent? Kjøp deg en tamagotchi. Kjolen min? Jeg kler meg for meg selv.»
Jeg reiste meg, ordnet vesken og så ham rett i øynene:
«Og til slutt: Hvis selvtilliten din brister av ordet alene, har du ikke bruk for kjærlighet, men til behandling. Jeg setter for stor pris på min tid, til å kaste bort den på noen som starter bekjentskapet med å gå gjennom mine feil.»
«Hvor går du? Kaffen?» mumlet Karl.
«Du får drikke den selv. Det sparer deg noen kroner. Og et tips: om du vil at folk skal stirre deg i munnen, bestill time hos tannlegen.»
Hjemme blokkerte jeg Karl i alle meldingsapper. I min alder er hygge ikke bare pledd og stillhet, men også et telefonnummer fritt for folk som vil tvinge deg inn i sin skjeve form.
Og da jeg skrev dette, kom jeg til en erkjennelse: Noen ganger er det å kjenne seg selv viktigere enn å fortsette med et bekjentskap. Hvis noen starter med å sette opp regningen for hvem du er, er det bedre å gå videre for ærlig talt, livet er altfor kort for den slags.
