De sier at selve forventningen til en fest ofte smaker søtere enn selve festen. Og i historien om Ingebjørg strakte denne forventningen seg ut i nesten fire måneder, og forvandlet seg med tiden til et slags nettbasert eventyr med små, daglige episoder.
I løpet av alle disse ukene lærte hun Egil sine preferanser ut og inn, husket alle navnene på hans barndomsvenner, og sluttet til og med å heve øyenbrynene over hans rare vane med tre prikker bak hvert eneste «god morgen».
Ingebjørg var blitt fem og førti akkurat den alderen hvor nervøsiteten har gitt plass for en slags selvironisk nysgjerrighet før en date. «Nå får vi se hvilket kuriosum jeg støter på denne gangen», tenkte hun og gjorde seg klar for kvelden.
Hun var en av de kvinnene som kunne bære en enkel, grå kasjmirgenser med en verdighet som kunne konkurrere med Kongens ordensskrudd, og hadde en selvironi som kunne avvæpne de fleste pinlige situasjoner.
Egil, som nylig hadde fylt toogfemti, fremstod i skriving som en alvorlig, fornuftig, litt sarkastisk, og kanskje viktigst pålitelig mann.
«I vår alder, Ingebjørg,» pleide han å skrive sent om kvelden, «søker folk ikke fyrverkeri, men varme. Man vil være sammen med en kvinne som forstår deg uten ord.»
«Uten ord er greit», smålo Ingebjørg mens hun sminket vippene sine. Det viktigste var bare at de ordene som likevel ble sagt, ikke ga henne lyst til å løpe sin vei.
Møtet ble avtalt på en liten, lun kafé med varme lamper og duft av kanel i lufta. Ingebjørg kom presis samlet, selvsikker, og innstilt på å ha en hyggelig kveld. Hun så ut som en million kroner.
Egil dukket opp fem minutter senere. I virkeligheten var han litt lavere enn på bildene, og han så akkurat ut som om han hadde oppdaget et gigantisk feilregnskap på jobben.
Han satte seg rett overfor henne, smilte halvhjertet og hilste kort.
Verken kompliment eller en varm «hyggelig å møte deg» kom.
Egil kikket nøye på Ingebjørg, nesten som om han foretok en inspektør-runde. Så foreslo han kaffe og kake det var de i alle fall enige om.
Ingebjørg, begynte han, med stemmen til en gammel studierektor, jeg har gransket vår kontakt grundig. Nesten fire måneder. Nå som jeg ser deg, må jeg innrømme fem ting jeg har å utsette på deg.
Noe raslet inni Ingebjørg som når godt humør knuser uten varsel. Hun lente haken mot hånden og nikket.
Fem innvendinger? Det høres da fristende ut, la meg høre.
Egil merket ikke ironien hennes og telte opp den første fingeren.
Første innvending: bilder
På et av bildene, det der du har på deg den blå kjolen, ser kroppen din litt annerledes ut. Nå ser jeg at du er litt mer formfull. Det kan villede menn. I vår alder må kvinner være ærlige.
Ingebjørg smålo inni seg. «Formfull det er nesten en kompliment. Takk for at det ikke ble monumental.»
Andre innvending: responstid
Du svarer av og til altfor seint. For tre uker siden skrev jeg til deg 14:15, men du svarte først 16:40. Menn liker ikke å vente. Det er respektløst, skjønner du.
Jeg var vel i et møte da begynte hun, men Egil var allerede i gang med neste finger.
Tredje innvending: sted for treffet
Hvorfor møtes vi her? Dette stedet er altfor fancy. Jeg foreslo et enklere sted. Det tyder på en hang til overdådig forbruk.
Ingebjørg så på latten sin og fikk nesten lyst til å helle den over Egil. Men nysgjerrigheten vant.
Fjerde innvending: antrekk
Hvorfor den kjolen? Vi skulle jo bare ta en kaffe. For mye pynt til å være midt på dagen. Smykkene er også for mye. En kvinne bør tiltrekke seg med sitt indre, ikke sitt ytre. Jeg er ute etter innhold, ikke utstilling.
Femte innvending: selvstendighet
Du valgte restaurant selv, og du sier ofte jeg gjør det selv. Du lar ikke mannen føle seg som en mann. Jeg trenger en kvinne som spør om råd, ikke en som viser uavhengighet. Hvis vi skal ha noe sammen, må du nok tenke om.
Så hvilte Egil armene i kors, og forventet tilsynelatende anger eller takk for ærligheten.
Ingebjørg så på ham og forstod plutselig, med klarhet, at fire måneder med skriving bare hadde vært en behagelig fasade for en pertentlig og kontrollerende type. Han søkte ikke varme han ville ha et komfortabelt speilbilde for sin egen stolthet.
Vet du, Egil, svarte hun mykt, nesten kjærlig, jeg har også analysert. Det tok meg bare fem minutter å forstå hva jeg trengte å vite.
Og det skulle være? spurte han og knep øynene sammen.
Du er virkelig et unikum. Har reist tvers gjennom Oslo for å belære en kvinne du ser for første gang om hennes smak og rett til å være seg selv. Det er et sjeldent nivå av selvtillit.
Egil rynket pannen:
Jeg er bare åpenhjertig.
Nei, ristet Ingebjørg på hodet. Du er ikke ærlig. Du er bare ulykkelig og prøver å måle andre med din egen skjeve linjal. Liker du ikke bildene mine? Gå på museum der endrer ikke utstillingene seg. Synes du jeg svarer sent? Skaff deg en plante. Kjolen plager deg? Jeg tok den på for min egen del.
Hun reiste seg, tok vesken og så solid på ham:
Og til slutt. Hvis selvfølelsen din skjærer seg av ordet «jeg gjør det selv», er det ikke kjæreste du trenger, men rehabilitering. I min alder er egen ro og respekt viktigere enn å la noen påpeke mine mangler fra første sekund.
Men hvor skal du? Hva med kaffen? mumlet Egil.
Drikk opp selv. Det sparer både tid og penger for deg. Og et siste tips: vil du at noen alltid skal lytte til deg, bestill time hos tannlegen.
Hjemme blokkerte Ingebjørg nummeret hans overalt. For henne var trygghet ikke bare pledd og stillhet, men også en mobiltelefon fri for folk som ville skyve henne inn i feil form.
Så, hva tenker du var dette et mislykket forsøk på flørt eller et nøye regissert teater? Og bør man fortsette å møtes med noen som fra første stund begynner å sende faktura for den man faktisk er?
