Etter fem år med ekteskap forble broren min sin kone like fremmed for oss som en måne bak tåkeslør, helt til et nylig besøk rev opp dører vi ikke visste fantes. Broren min, Eirik, flyttet til Tromsø etter studiene, med planen om å komme hjem til Oslo etter ett år, men skjebnen vrei seg som skumle nordlysbånd. Han traff en kvinne, og de bestemte seg brått for å gifte seg. Så ble han værende der i nord, og vi i sør satt igjen med undring og savn. Under underlige omstendigheter fikk ingen av oss deltatt på bryllupet, og bare mor fikk hilse raskt på den nye svigerinnen min, mens hun hastet forbi som om hun var på vei ut av et drømmesyn.
Årene fløt avgårde, og vi fikk aldri besøkt dem. Men denne sommeren fortalte Eirik oss om deres store rundreise i flere etapper, med et stopp hos oss i to dager. Jeg kjente en sky av optimisme, vi gledet oss til å ønske dem velkommen i vår lille leilighet i Oslo, eller kanskje i onkelens rødmalte hytte ved vannet der det alltid luktet granbar. Men allerede på Gardermoen ble forventning snudd til noe vagt og kaldt. Svigerinnen min, Maren, begynte med én gang å klage over flyturen, stemmen hennes summet som en mygg rundt hvert eneste lille problem.
Da vi ankom hytta, møtte hun det gamle badet og utedoen med så mye avsmak at det føltes som om hun egentlig drømte om et palass. De utrettelige klagene hennes førte til at Eirik tok henne med til byen og jeg og min mann sto ved vinduet og forsto ingenting. Da de kom tilbake, spiste Maren forsiktig på grønnsakene jeg hadde lagt på tallerkenen, men bare etter å ha snust og studert dem som om det var eksotiske planter. Kjøtt, fisk, eller brød, ville hun ikke ha; bare de enkleste grønnsaker, og til og med de så hun på med mistro.
Neste dag, under vår merkelige vandring gjennom Oslos gater, oppførte hun seg som et bortskjemt barn i et eventyr rastløs og utilpass, som om verden ikke var laget for henne. Jeg telte ned minuttene til jeg skulle vinke farvel, sende dem av gårde mot flyplassen, ut av drømmens tåke. Etter bare to døgn virket fem års tålmodighet fra Eirik ubegripelig, for først nå hadde hun vist sitt sanne ansikt, som et skyggebilde bak isroser på vinduet.
