Etter fem år med ekteskap har broren min sin kone forblitt en fremmed for oss, fram til et nylig besøk virkelig åpnet øynene våre. Broren min, Henrik, flyttet til Bergen etter studiene med en plan om å flytte hjem igjen etter ett år, men skjebnen ville det annerledes. Han traff ei jente, og de bestemte seg raskt for å gifte seg, så han ble værende der. På grunn av ulike omstendigheter fikk ikke jeg dratt i bryllupet deres, og bare moren min rakk så vidt å hilse på den nye svigerinnen min.
Årene gikk, og vi fikk aldri besøkt dem, men i år fortalte Henrik oss om en reise de hadde planlagt, som innebar et stopp hos oss i Oslo i to døgn. Jeg var optimistisk og klar for å ta dem imot i vår lille leilighet, eller eventuelt i familiehytta, hvor vi kunne tilby dem ordentlig plass. Gleden ble fort snudd til skuffelse allerede da jeg møtte svigerinnen min Signe på Gardermoen. Hun begynte umiddelbart å klage over flyturen og virket misfornøyd med det meste.
Etter ankomst på hytta ble misnøyen enda tydeligere, for hun hadde en merkelig avsky mot dusjen og det enkle badet der. Hennes konstante klager gjorde at Henrik til slutt tok henne med inn til Oslo sentrum igjen, og både jeg og mannen min sto igjen forvirret over oppførselen hennes. Da de kom tilbake, var hun kresen på alt hun skulle spise, og rørte knapt maten vi hadde lagt flid i å lage. Hun så ut til å kun ville spise grønnsaker, men selv disse ble møtt med skepsis.
Som om det ikke var nok, viste hun en barnslig uro under byturen dagen etter, og oppførte seg som et utrivelig barn. Jeg telte ned timene til vi kunne følge dem tilbake til Gardermoen. Jeg forstod virkelig ikke hvordan Henrik har orket å leve med henne i fem år hele hennes egentlige jeg kom fram allerede etter bare to dager sammen med oss.
