Kjære dagbok,
I oktober fant jeg ham på veien. En liten, våt valp lå ved kantsteinen på E6, knapt større enn en håndflate, og så på de som kjørte forbi som om den ventet på noen bestemt. Jeg var på vei til hytte i Skarvheimen for å plukke poteter, bremset kort og tenkte bare å se litt på den. Men valpen løftet hodet, og så var alt over. Potetene ble liggende i jorden en uke til.
Jeg kalte ham Mars. Navnet foreslo naboen Elise Hansen, da hun så den røde, ørerike skapningen med for store poter i gangen vår.
Rød, snutete, liten klønet, sa hun. Mars. Det passer.
Jeg lo høyt den gangen.
Mars vokste fort. Til våren hadde han tatt opp hele venstre halvdel av sofaen og anså det som sin rett. Jeg klaget i starten, men ga etter. Å sove alene i leiligheten var verre enn å ha en hund som snorket og av og til trakk på poten i søvne.
Vi ble venner gradvis, akkurat som folk som ikke har hast med å finne veien. Morgenstur. Fåreost til maten klokken syv. TV. Av og til snakket jeg med Mars høyt. Han satt ved siden av meg med et alvorlig blikk, men gjespet av og til med alle tenner i blikket.
Du har rett, sa jeg. Nok nå.
Og skrudde av fjernsynet.
—
Ulykken skjedde i april, da vi kom tilbake fra kveldsturen. Jeg husker det knapt. Glatte veier, bilen skled av kant til fortau, Mars var i båndet, men tauet revnet. Jeg ble kastet mot fortauskanten, traff siden, lå i noen sekunder med bare egen pust og en fjern skrik i ørene.
Da jeg reiste meg, var Mars borte. Tauet lå på asfalten, plastklemmen knust i to.
Jeg lette til midnatt, gikk gjennom tre nabolag, ropte navnet hans og spurte forbipasserende. De ristet på hodet. En mann sa han hadde sett en rød hund løpe mot jernbanekrysset for omtrent førti minutter siden, men så hadde den forsvunnet.
Hjemme satt jeg på kjøkkenet og stirret på den tomme matskålen. Så stod jeg opp, skrev en annonse, printet tjue eksemplarer og satte dem opp på hele nabolaget neste morgen. Jeg ringte også tre veterinærklinikker og et dyrehjem i Østre Elvebakke.
Hvis en rød hund, blandingsrase, dukker opp, ring meg på 91543271, sa jeg i telefonen.
En uke gikk. Så en måned. Annonser ble bleket av mairegnet, og jeg måtte lime dem opp igjen. Juni kom, og klinikkene holdt kjeft. Dyrehjemmet ringte to ganger, begge ganger feil hund.
I juli sa Elise forsiktig fra døren:
Knut, kanskje du vil ta en annen? Det er mange i dyrehjemmet.
Nei, svarte jeg.
Hun nevnte det aldri mer.
Leiligheten uten Mars var ikke tom, men alt lå på samme sted. Kjøleskapet summet, naboene lagde høylytt bråk i femten minutter etter ti som vanlig. Men noe var forandret. Jeg plukket opp den gamle ballen Mars pleide å jage i gangen, la den på en hylle, så i skuffen, så tilbake på hyllen. Hver morgen strakte jeg hånden mot tauet ved døren, men tauet hang bare der. Ingen turer lå i vente.
Jeg fortsatte å gå de samme rutene, på samme tid, men uten Mars. Jeg kunne ikke forklare hvorfor, jeg bare gikk.
I august ringte datteren min fra Trondheim.
Pappa, kom og bo hos oss en stund.
Jeg kan ikke.
Hvorfor?
Jeg ble stille. Kanskje han kommer tilbake. svarte jeg.
Hun sa ingenting mer, men nikket.
Mars kom tilbake i oktober. Jeg hørte kloring på døren rundt åtte på kvelden. Først trodde jeg det var vind, men lyden gjentok seg, rolig, som om noen visste at døren ville åpnes med litt venting.
Jeg åpnet. På dørmatten satt Mars. Han var eldre nå, pelsen klippet på noen steder, sannsynligvis der han hadde fått sår. Den venstre siden av kroppen var litt skadet, og han hadde et fremmed, brunt skinnbånd med en messinglås og et lite merke med ordet «Venn».
Jeg stod i dørkarmen og så på ham. Mars så på meg med samme hakkete, ravgule øyne. Det hengende øret, det ujevne stjernemønsteret på pannen alt var som før.
Hvor har du vært? spurte jeg.
Mars trådte inn, gikk rett til matskålen som alltid stod tom. Jeg lukket døren, gikk til kjøkkenet, hendene skalv mens jeg åpnet kjøleskapet.
Greit, mumlet jeg. Greit.
Neste morgen kjørte jeg til veterinærklinikken. De undersøkte ham, ga ham nødvendige vaksiner, sjekket mikrochipen. Jeg spurte om båndet.
«Venn», leste hun høyt fra merket. Er det et annet navn?
Noen har gitt ham et annet navn, svarte jeg.
Han har bodd hos noen?
I omtrent et halvt år. Jeg vet ikke hvor.
Veterinæren så på meg, så på Mars, så tilbake på meg.
Det skjer, sa hun. Hunder kan forsvinne og så finne veien hjem igjen. De er smarte, da.
Jeg sa ingenting, bare så på Mars som sto på metallbordet, rolig under undersøkelsen.
På baksiden av merket stod et telefonnummer. Jeg ringte fra bilen mens Mars gled i baksetet og stirret ut av vinduet.
Hallo?
God dag, begynte jeg. Jeg hadde en rød hund som dere kalte Venn.
Et langt stille øyeblikk.
Ja, den var hos oss. Den forsvant i september. Vi har lett etter den.
Den er hos meg nå. Den heter Mars. Den ble borte i april.
Et nytt stille øyeblikk. Til slutt sa stemmen:
Den bodde hos oss. Vi matet den, behandlet sår. Den var her.
Takk, sa jeg.
Den er en god hund.
Ja.
Hun spurte om jeg bodde langt unna.
Fra Birkelunden?
Et annet område.
Nei, den kom bare tilbake i april, lå ved gjerdet vårt og gikk aldri bort igjen.
Jeg så ut av frontruten på den grå eplehagen uten løv. Samtalen døde av seg selv. Jeg la fra meg telefonen. Mars lente hodet på baksetet, la den på krøllene sine.
Hjemme tok jeg av ham det fremmede båndet, satte det på bordet og stirret på det. Brunt skinn, messinglås, merket «Venn». Godt laget, ikke billig.
Han hadde vært et annet hjem i et halvt år, men fant veien tilbake.
Jeg tenkte på kvinnen fra Birkelunden, hvordan hun hadde matet og stelt seg til ham hver dag, men i september våknet hun opp og han var borte. Jeg ringte henne igjen.
Det er meg igjen, sa jeg da hun svarte. Hvis du vil besøke ham, er du velkommen.
Stilheten etterpå.
Virkelig? spurte hun.
Ja.
Hun kom på en lørdag. Gjertrud Andersen, sekstifire år, i grå kåpe med en kurv full av eplemost og en pose med hundemat, akkurat som Mars hadde blitt vant til de siste seks månedene.
Mars så henne fra gangen, men løp ikke bort. Han gikk rolig bort, stappet nesen i hånden hennes og log med halen.
De drakk te sammen. Gjertrud fortalte hvordan hun hadde funnet ham ved gjerdet i april, tatt ham til veterinær, hvordan han var redd de første dagene, men hadde roet seg. Jeg fortalte om ulykken, det revne tauet, de utskrevne annonsebladene.
Mars lå mellom dem på gulvet og sov. Av og til løftet han hodet, så på den ene, så på den andre.
Han valgte oss begge, sa Gjertrud.
Jeg så på ham, så på henne.
Det ser sånn ut.
Jeg la det fremmede båndet i en skuff, men kastet det ikke.
Mars tok igjen igjen hele venstre halvdel av sofaen og jaget den gamle ballen i gangen ved midnatt. Annonseplakatene på stolpene ble våte i novemberregnet og falt av seg selv.
Gjertrud kom hver lørdag, tok med seg syltetøy, spurte av og til om ripsbærbusken i hagen sin, og jeg delte det lille grønnsakspantet mitt med henne. Mars lå fredfullt mellom oss.
En kveld fant jeg igjen det brune båndet med merket «Venn» i skuffen. Jeg så på det i lyset, merket glitret.
I gangen hang to tau: ett rødt, gammelt; ett blått, nytt, som Gjertrud hadde brakt med seg en lørdag og hengte opp uten å spørre.
Hva har jeg lært av dette? At selv om livet kan rive deg bort fra det du elsker, vil lojalitet og kjærlighet finne veien hjem men det krever tålmodighet, respekt for andres omsorg og viljen til å holde fast ved de små, trofaste trådene som binder oss sammen.
