Med vårens ankomst fikk foreldrene mine idéen om å legge tomten ut for salg. De var allerede gamle og helsen var ikke god nok til å ta hånd om eiendommen lenger. Datteren deres, Maren, hadde sine hender fulle med barn og jobb tiden strakk ikke til for å hjelpe til. Etter mange overveielser tok de endelig en beslutning.
Den eldste datteren, Maren, følte lettelse: nå ville det ikke lenger bli såre samtaler om arbeidsfordeling. Det var krevende å finne tid til å drive grønnsakshagen, særlig når hun måtte pendle langt for å komme frem. Flere ganger hadde hun rådet foreldrene til å selge tomten, kanskje kunne de kjøpe noe nærmere hjemmet hennes. Maren drømte ikke om å bruke helgene på luking et sted for å slappe av, lese bøker og ha piknik ville vært en annen sak. For meg var tomten mest for sylting og safting.
Helgene for Maren og ektemannen, Stian, forsvant fort. Husarbeid lå i kø. Stians jobb gjorde at han ofte måtte tilkalles, selv i helgene. Maren visste godt at tomten bare brakte bekymringer, ikke fritid. Etter en helg der ute trengte hun dager til å hente seg inn igjen.
Da avgjørelsen om salg var tatt, følte Maren seg fornøyd. Tomten ble solgt. I flere år nøt hun roen. Men etterhvert begynte hun å savne noe: tanken om et fristed der familien kunne puste ut. Stian foreslo at de skulle kjøpe en ny tomt.
Jobben hans var blitt mer forutsigbar. Nå kunne de planlegge helger på landet, i frisk luft det ville være bra for barna også. De bestemte seg for at det skulle være en tomt med noen frukttrær og bærbusker, nok til litt vitaminer for familien. Foreldrene ble straks informert: dette skulle være et sted for rekreasjon, ikke slit. Alle var begeistret for idéen. Nå gjensto det bare å finne den rette tomten.
Etter å ha sett på flere tilbud, fant de endelig det perfekte stedet: et lite hus med det nødvendige av planter. Selgeren var en eldre mann, Einar, som mistet kona for noen år siden. Han orket ikke lenger å ta vare på hagen, og bestemte seg for å la den gå.
Alt ble ordnet. Maren var lykkelig drømmen ble virkelighet. Huset var koselig, fullt brukbart og trengte ingen oppussing det skulle forbedres litt utover sommeren.
De første dagene på tomten var rolige og fine. Men snart begynte Einar å stikke innom. Han varslet at han måtte hente resterende eiendeler, ingen protesterte. Men han begynte å klage; først på at de hadde fjernet noen gamle busker de var visne. Så ble han irritert over at de ikke ville ha kalla. Han påsto at dette var ikke avtalt. Busken hadde han og kona plantet for mange år siden, og tyttebær måtte man ha, mente han. Da han oppdaget steiner der jordbærplantene pleide å stå, steilet han.
Einar vandret rundt på tomten fant bestandig noe å kritisere. Til slutt mistet Stian tålmodigheten. Nå har vi betalt for denne eiendommen, sa han. Papirene viser at den er vår, og da bestemmer vi hva som skal være her.
Det står ikke noe i kontrakten om at forrige eier skal bruke tomten etter salg da hadde vi ikke signert. Einar gikk, men kom tilbake dagen etter. Med en busk i hendene han ville plante den der rosene sto.
Stian spurte hva som foregikk. Einar foreslo å gi dem pengene tilbake, slik at han kunne bli værende på tomten. Maren og Stian takket nei, men Einar plantet busken likevel. Senere kom naboen, Sissel. Hun ble overrasket over Einar, og hørte på klagene hans. Sissel støttet Maren og Stian de hadde full rett til å bestemme over tomten sin. Bare det var vanskelig å få Einar til å forstå.
Litt etter fortalte Sissel at Einar hadde kranglet med alle i gata. Etter kona gikk bort, var oppførselen hans blitt sær. Hun advarte Maren om at Einar ville fortsette å dukke opp. Hun tilbød å kontakte borettslaget for å forklare alvoret i saken.
Mens samtalen fant sted, rakk Einar å plante busken og forsvinne. Han kom tilbake for å hente noen flere ting, gjorde litt på tomten og forsvant stille.
Neste morgen dro Stian på jobb han jobbet i et byggefirma. Han delte historien sin der, og kollegaene mente han hadde fått tomten med en ekstra arv på kjøpet. Men de var villige til å hjelpe: og satte i gang med å bygge gjerde. Einar dro vekk et par dager. Da han kom tilbake, oppdaget han at han ikke lenger kunne komme og gå som han ville.
Han bannet, prøvde å komme inn til fots, og endte opp hos borettslaget. Der visste alle hvordan Einar nektet de nye eierne fred. Hva de sa til ham, vet ingen, men etterpå dukket han opp kun én gang for å hente resten av tingene sine.
