Gjennom vinduet så jeg en mor som gikk langs veien, i sakte dans med stemmen sin, mens hun snakket ømt med datteren sin, Ingunn. Bildet gled sakte over mot min egen barndom på Majorstua, hvor mamma tok meg med til barnehagen, og hvor vi lo sammen på benken under de store kastanjene i Slottsparken, med smeltende softis dryppende på fingrene. En merkelig tåke av savn krøp over meg jeg kjente det som en frossen bølge i magen, og plutselig trillet en ensom tåre over kinnet mitt i det jeg sørget over mammas fravær, som om denne sorgen ikke var min egen, men drømmen om en andres.
Plutselig sprakk drømmestemningen, og broren min, Sindre, kom valsende inn i tankene mine og spurte med forvrengt stemme når jeg hadde tenkt å dra tilbake til Oslo. Jeg visste ikke helt hvor planene mine skulle føre meg, men nevnte bare svakt at kanskje jeg skulle innom en advokat. Med det samme anklaget Sindre meg for å ville overta mammas leilighet, og til min overraskelse stod tante Rigmor ved hans side som en underlig skygge og nikket bifallende. Alt ble plutselig flytende og urolig, særlig under minnestunden for mamma. Der mistet Sindre fatningen og hevet stemmen, og jeg følte meg plutselig for liten til stolen min, som om den truet med å forsvinne under meg.
Da alle hadde forsvunnet ut i det blå, kom tante Rigmor styrtende bortover gulvet, øynene hennes lynte som iskaldt nordlys. Hun fortalte meg at de hadde bestemt seg for å selge leilighetenfå to nye leiligheter ut av det, én til Sindre og én til datteren hennes, Ylva. Hun sa på sitt absurde drømmespråk at jeg burde dra tilbake til Oslo og bare kose meg med storbylivet og latte på kafé.
Fornærmet, forvirret og med alle fargene snudd på hodet, våknet jeg i mammas leilighet, driftet fra dør til dør i håp om å ta med noe minneverdig fra henneen uldottet genser, eller kanskje den gamle muggen med blåbærmotiv. Men i stedet for å finne ro, oppdaget jeg at Sindre og kona hans, Mette, hadde byttet lås. De nektet meg adgang, og Mette kastet meg kaldt og hardt ut i trappeoppgangen, som om jeg var et spøkelse. Ingen varme, ingen spor av familie bare skyggene i gangen og lyden av døra som smalt igjen. Da, i et plutselig, klart øyeblikk, bestemte jeg meg for å samle all vilje og reise meg selv til retten for å få tilbake det som egentlig var mitt, og for å få Sindre og Mette ut av leiligheten.
Rart nok hadde jeg fortsatt sendte penger til dem tidligere; alt fra medisiner til å betale en sykepleier, selv om de bodde der med mamma. Da hun forsvant, fikk jeg først vite det via rare meldinger fra mammas gamle venninner på Facebook, for Sindre hadde ikke sagt et ordkanskje så han kunne fortsette å motta støtten jeg sendte.
Til slutt, som i en drøm der man plukker opp tråder til ingensteds, konfronterte jeg Sindre med alt sammen. Jeg sa at jeg ville gå til retten og kreve hele leiligheten. Han skalv inni seg, men holdt ansiktet stivt. Alt jeg ønsket, var at en dommer i Oslo tingrett skulle bestemme kanskje, i denne drømmeverdenen, ville rettferdigheten selv viske hvem som fikk rett til leiligheten under de evige nordlysene over hovedstaden.
