Dagbok,
I dag satt jeg ved vinduet og så ut på gaten utenfor. Jeg fikk øye på en mor som spaserte rolig, mens hun pratet varmt med datteren sin. Det traff meg med en plutselig bølge av minner fra barndommenalle de gangene mamma fulgte meg til barnehagen, eller de små øyeblikkene i parken hvor vi koste oss med is sammen. Savnet etter henne sved så inderlig i brystet mitt, og jeg kunne ikke hindre en tåre i å renne nedover kinnet. Sorgen over at hun ikke lenger er her føltes ekstra tung akkurat da.
Tankene mine ble brått avbrutt da broren min, Eirik, ropte fra stua og spurte når jeg hadde planer om å reise tilbake til Oslo. Litt usikkert mumlet jeg at jeg kanskje måtte innom en advokat. Da ble Eirik plutselig mistenksom og anklaget meg for å ønske å overta mammas leilighet for meg selv. Til min overraskelse støttet tanta mi, Ingrid, ham i dette. Det hele toppet seg under minnemarkeringen for mamma, hvor Eirik hevet stemmen mot meg foran familien. Jeg følte meg både utilpass og såret av beskyldningene deres.
Da de andre hadde dratt hjem, kom tante Ingrid hissig bort til meg og forkynte at de uansett kom til å selge leiligheten og kjøpe to nyeén til Eirik og én til datteren hennes, Ragnhild. Hun rådet meg til å dra tilbake til Oslo og nyte livet mitt der, som om jeg ikke hadde noen rettigheter her.
Forvirret og såret over oppførselen deres, gikk jeg tilbake til mammas leilighet med håp om å ta med meg noen personlige eiendeler som et minne. Til min forskrekkelse oppdaget jeg at Eirik og kona hans hadde byttet låsene, og de nektet plent å slippe meg inn. Konen hans, Astrid, gikk så langt som å kaste meg ut med kald likegyldighet. Akkurat der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke kunne sitte stille og se på, og begynte å vurdere hvordan jeg kunne få min rettmessige del tilbake og få dem ut derfra.
Ironisk nok var det jeg som hadde støttet dem økonomisk gjennom flere årjeg sendte jevnlig penger til medisiner, og jeg leide til og med inn en pleier til mamma selv om de selv bodde i leiligheten med henne. Likevel var det gjennom en tilfeldig beskjed fra gamle venner på sosiale medier jeg fikk vite at mamma hadde gått bort. Eirik hadde tydeligvis ikke engang brydd seg om å si ifra, trolig for å fortsette å få overført penger fra meg.
I dag konfronterte jeg Eirik og fortalte ham rett ut at jeg kom til å gå til sak for å få avgjort hvem som har rett til leiligheten. Jeg kunne se at han ble nervøs, selv om han prøvde å skjule det. Nå er jeg fast bestemt på å ta saken til rettsvesenet og la domstolen avgjøre hvem som faktisk har krav på hjemmet vårt.
Noen dager er savnet så tungt at det river i sjelen, men samtidig vokser styrken min for hver dag. Jeg vet at jeg kjemper for noe mamma ville vært stolt av.
