Fredag morgen våknet jeg til lukten av kaffe. På kjøkkenet stod Eirik, min nye kjæreste, og stekte egg som om han alltid hadde bodd her. Han smilte, kysset meg lett på kinnet og sa han var vant til å stå opp tidlig. Alt virket så vanlig.
Min sønn, Sindre, kom ut av rommet etter noen minutter. Han så på Eirik, nikket, helte opp et glass juice og ble stående ved vinduet og drikke. Han satte seg ikke til bordet. Jeg tenkte at det bare var typisk tenåringshumør femtenåringer smiler sjelden om morgenen.
Jeg er 44 år gammel, lenge skilt, og jobber som regnskapsfører. Eirik er 49, lærer og også skilt. Vi møttes gjennom felles venner, skrev mye sammen før vi begynte å treffes. Han var jordnær og trygg ikke noe tull. Etter åtte år alene følte jeg meg endelig som mer enn bare mor. Jeg var kvinne igjen.
De første månedene kom Eirik bare når Sindre ikke var hjemme. Til slutt bestemte jeg meg for at det ikke var noe å skjule. Sindre er stor gutt nå, han må forstå at jeg også har et liv. Jeg presenterte dem for hverandre. Høflig, rolig ingen dramatikk. Jeg var lettet.
Men etter hvert begynte småting å skurre. Sindre sluttet å spise frokost når Eirik overnattet. Han sa han ikke var sulten, men begynte heller å bruke mer tid på trening, og hver helg dro han til mormoren. Jeg tenkte at det sikkert bare var fint han holdt seg aktiv og besøkte familien.
Etter fire måneder begynte Eirik overnatte oftere. Jeg var på vei til å venne meg til tanken på at han faktisk skulle flytte inn. Den kvelden han skulle sove over midt i uka, gikk Sindre ut i kjøkkenet på morgenen, så Eirik, stivnet i døra, snudde og gikk tilbake på rommet sitt.
Jeg fulgte etter. Han satt på senga og stirret ned i gulvet.
Jeg spurte hva som var i veien. Han svarte lavt:
Mamma, jeg er redd for ham. Jeg klarer ikke bo under samme tak.
Alt i meg stoppet opp på innsiden. Jeg ba ham forklare hvorfor han følte det sånn.
Han hevet blikket:
Etter at han begynte å bo her, føler jeg meg bare mer og mer utenfor. Han har sagt noen ting…
Hva slags ting?
At det snart bare skal være én mann i huset. At vi må få orden på sakene. At jeg sikkert har bedre av å bo hos mormor, hvis det ikke passer meg.
Da skjønte jeg hvor mye jeg har oversett. Jeg har vært så opptatt av meg selv og mitt nye forhold, at jeg ikke så hvordan Sindre hadde det.
Om kvelden ventet jeg på at Eirik skulle komme hjem.
Sa du til Sindre at han må venne seg til at du er her? spurte jeg rett ut.
Han trakk pusten tungt.
Jeg mener bare at vi må ha tydelige rammer. Når jeg flytter inn, må vi opptre som voksne. Jeg vil ha en ekte familie.
Og Sindre? spurte jeg.
Han er nesten voksen. Snart er han ute av redet. Vi må jo tenke på fremtiden vår, kanskje også egne barn.
Han sa alt dette rolig, uten sinne. Han mente det faktisk alvorlig.
Så du ber meg velge? svarte jeg.
Han trakk på skuldrene.
Jeg vil bare at du skal vite hva du vil.
Den natten lå jeg våken nesten hele tiden. Neste morgen gikk jeg inn til Sindre, satte meg ved siden av ham.
Jeg har allerede valgt, sa jeg stille. Du skal aldri trenge å føle deg som en fremmed i ditt eget hjem.
Samme dag ba jeg Eirik pakke sakene sine. Jeg har lært at ekte kjærlighet begynner med å se de som står deg nærmest.
