Da jeg tenker tilbake på barndommen min i Norge, husker jeg tiden da moren min forlot oss altfor tidlig, etter en hard kamp mot sykdom. Etter at moren min døde, sto faren min alene med ansvaret for tre små barn. Livet i det gamle huset vårt i utkanten av Bergen kunne være kaldt og stille den vinteren, og jeg husker hvor mye jeg savnet mors varme.
Far forsto at vi barna trengte mer omsorg enn en mann alene kunne gi. Etter å ha tenkt lenge, henvendte han seg til en kvinne han kjente fra arbeidet på fiskebruket, som het Ingrid. Han ba henne komme til oss og være en mor for meg og søsknene mine. Ingrid takket ja, og hun tok straks på seg alt ansvar som en mor bør kjenne til. Med varsomme hender tok hun seg av huset, og etter hvert sydde hun til og med nye skoleklær til oss av sine egne penger, selv om det ikke alltid var lett å få pengene til å strekke til fra måned til måned med norske kroner.
Søsknene mine aksepterte Ingrid raskt som sin mor, men inni meg var det vanskelig å gi slipp på min egen mor og kalle denne kvinnen for mamma. Det tok tid før jeg kunne si det store ordet. Jeg var liten og hadde ikke de rette ordene, men en dag fortalte jeg Ingrid at mamma pleide å sette håret i en lav knute. Fra den dagen begynte hun å bære håret på samme måte, for å ære morens minne.
Til tross for Ingrids varme og omsorg, slet jeg fortsatt med å kalle henne mamma. Så en dag fikk far en idé. Han bestemte at vi skulle ha en liten familiestund. Ingrid bakte favorittkaken min; ei deilig bløtkake med bringebær og krem akkurat slik jeg likte den. Men for å få en bit, måtte jeg først si mamma. Jeg husker hvor mye mot jeg måtte samle, men til slutt hvisket jeg det – og fordi jeg gjorde det, åpnet det seg en ny plass for Ingrid i hjertet mitt.
Det var ikke bare lette tider. Ingrid og far møtte motgang både økonomisk og helsemessig. Ingrid ble rammet av samme sykdom som hadde tatt moren min, men hun var sterk og kom seg. Familien vår ble også rammet av tap, da storebroren min forsvant rett før bryllupet sitt og senere ble funnet og gravlagt. Sorgen over tapene våre føltes uutholdelige, men Ingrid var urokkelig. Hun stod alltid der som en trygg havn, med tålmodighet, godhet og uendelig kjærlighet.
Tross motgangen vokste vi opp, og Ingrid ga oss kjærlighet dag etter dag. Hun oppdro fem barn, passet barnebarna og elsker nå oldebarna med samme varme. Hver dag står hun tidlig opp for å vaske gulvet og strikke små plagg til de yngste. Selv om hun har blitt gammel, er hun fortsatt full av historier og kjærlighet, og vi gleder oss alle til tiden sammen med henne. Hennes evne til å elske kjenner ingen grenser, og både barn og barnebarn er velsignet som får ha henne i livet sitt.
