Ved siden av meg, på en benk, satt det ei jente på fem år. Hun dinglet med beina og fortalte i vei om livet sitt: Jeg har aldri sett pappaen min, for han forlot mamma og meg da jeg var veldig liten. Mamma døde for ett år siden. Voksne fortalte meg at hun hadde gått bort.
Jenta så opp på meg og fortsatte: Etter begravelsen kom tante Ingrid, mammas søster, for å bo hos oss. Jeg fikk høre at hun gjorde noe storslått, at jeg ikke ble sendt til barnehjem, og at tante Ingrid nå er min verge. Det er hos henne jeg bor.
Hun ble plutselig stille, så ned under benken og fortsatte: Etter jeg flyttet, begynte tante Ingrid å rydde på det som var hjemmet vårt. Alt av mammas ting ble lagt i et hjørne hun ville egentlig kaste det. Jeg gråt og ba henne la det være, og til slutt gikk hun med på at jeg fikk beholde det. Nå sover jeg i det hjørnet, under mammas gamle ting. Om kvelden legger jeg meg oppå dem, og det er varmt, akkurat som om mamma er der sammen med meg.
Hver morgen gir tante Ingrid meg noe mat. Hun er ikke spesielt flink til å lage mat, mamma var mye bedre, men hun ber meg spise opp alt. Jeg vil ikke gjøre henne lei seg, så jeg spiser det jeg får. Jeg skjønner at hun prøver. Det er jo ikke hennes skyld at hun ikke kan lage mat som mamma. Etterpå sender hun meg ut på tur, og jeg får ikke lov å komme hjem før det begynner å bli mørkt. Tante Ingrid er veldig snill!
Det hun liker aller best er å skryte av meg til alle tantene hun kjenner. Jeg kjenner ikke de andre tantene så godt, men de kommer ofte på besøk. Tante Ingrid sitter sammen med dem, drikker kaffe, forteller morsomme historier, sier fine ting om meg og skjemmer oss bort med kaker.
Jenta sukket og fortsatte:
Jeg skulle ønske jeg kunne spise kaker hele tiden! Tante Ingrid har aldri vært streng mot meg. Hun er alltid vennlig. En gang fikk jeg til og med en dukke av henne den er litt slitt, den har vondt i ene beinet og det ene øyet ruller noen ganger. Mamma ga meg aldri en syk dukke.
Jenta hoppet ned fra benken og begynte å hinke på ett bein:
“Nå må jeg gå, for tante Ingrid har sagt at tantene kommer i dag, og før de kommer må jeg kle meg pent. Hun lovet meg et stykke deilig eplekake etterpå. Ha det!”
Hun forsvant raskt for å ordne det hun skulle. Jeg satt igjen og tenkte lenge. Tankene mine kretset rundt “den gode” tante Ingrid. Hvorfor ville hun så gjerne at alle skulle se henne som edel? Hvordan kan man se likegyldig på et barn som sover på gulvet med mammaens klær over seg?
