Etter at jeg sa til kona mi at datteren hennes ikke er mitt ansvar, kom sannheten om familien vår frem
Jeg, Jens, har lenge vært den evige singel. Til og med lillebroren min har kone og barn. Jeg har rett og slett ikke hatt flaks i kjærligheten har aldri klart å finne den rette kvinnen å gifte meg med. Familien har aldri latt meg glemme det; de maser stadig om når jeg skal slå meg til ro og invitere til bryllup. Og selv om jeg egentlig har vært klar for å starte et nett liv i flere år, så skjedde det bare ikke. Da jeg bikket 34, sa det stopp for ungkarslivet.
En kveld på et utested i Oslo møtte jeg en kollega av meg. Han var ute sammen med en venninne. Vi havnet i en jovial og uformell prat.
Jøss, hyggelig å se deg her! Hva feirer dere?
God kveld, Jens! Min gode venninne er på besøk, så vi bestemte oss for å ta en tur ut.
Kan du introdusere oss?
Selvsagt, dette er Ingrid.
Velkommen til Oslo, Ingrid. Jeg heter Jens.
Takk, hyggelig å møte nye folk. Kanskje vi kan bli venner?
Jeg er med på den.
Hun var sjarmerende og jordnær, men bar samtidig preg av livserfaring og selvtillit. Alt på en gang jeg ble fullstendig fascinert av Ingrid. Det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at hun var den rette for meg. Etter hvert kom det frem at Ingrid hadde en datter som gikk på barneskolen. Først var jeg skeptisk, men etter litt ettertanke så jeg at det ikke var noe galt i det.
Vi flyttet sammen, og alt virket perfekt. Datteren hennes var ofte borte på skolen, på aktiviteter, musikkundervisning og om sommeren reiste hun til bestemor på gården. Ingrid syntes ikke det var nødvendig å jobbe; hun mente jeg tjente bra nok til å forsørge oss alle.
Men etter noen måneder merket jeg at Ingrid stilte stadig større krav. Det handlet ikke om mat eller strømregninger, men om kostbare aktiviteter. Hun ville sende datteren sin på privatundervisning og flere kurs.
Jens, jeg trenger penger til flere aktiviteter kan du gi meg litt mer denne måneden?
Selvfølgelig, du vet jeg støtter at barn får utvikle seg.
Dagene gikk, og utgiftene bare økte. Prisen økte på alt. Til slutt gikk jeg lei. Jeg satt meg ned med Ingrid for å snakke ut.
Læreren til datteren din ringte igår. Klassen skal på tur.
Og?
Jeg vil så gjerne at datteren min blir med. Det koster mye kan du spandere? Det er så trist om hun blir igjen når alle de andre drar. Vi må gi svar nå.
Ingrid, jeg begynner å bli veldig sliten av alle disse ekstra utgiftene til aktiviteter og turer. Hvorfor bidrar ikke faren hennes?
Du visste jeg hadde en datter da du ble sammen med meg. Hvis du ville være gjerrig og kynisk, hadde du aldri vært her. Jeg er såret!
Hun gråt og stengte seg inne på soverommet. Jeg angret litt på tonen, og ga henne pengene hun trengte men nå satt det en klump i magen min. Jeg klarte ikke fatte, hvorfor skal jeg ta hele ansvaret, mens hennes egen far ikke bidrar? Jeg bestemte meg for å ta opp dette en gang til.
Ingrid, kan vi snakke rolig om dette hvorfor dekker ikke din eks noe av utgiftene til datteren deres?
Jeg vil ikke ha noe fra ham. Jeg trenger ikke det.
Jeg syns dette føles urettferdig. Her skal en stefar betale alt, mens faren kan slippe unna og ikke engang bry seg. Det er ikke riktig.
Mener du at du er fremmed? Jeg trodde min datter var familie for deg jeg trodde du var et ordentlig menneske.
Slutt å gjøre meg til syndebukk. Jeg kunne også ha skyldt på deg.
Det får du gjøre som du vil. Jeg tar uansett ikke kontakt med min eksmann. Vil du ikke gi penger, så lar du være! Jeg skal klare meg selv. Ingen skal måtte skamme seg. Orker du ikke mer ansvar? Da får vi gå hver til vårt.
Hvorfor blir du så sint? Kan vi ikke bare snakke og ta en beslutning sammen?
Jeg orker ikke mer snakk. Jeg går og legger meg. Du kan sove på sofaen. Ikke mas mer.
Den natten sov jeg på sofaen. Jeg ble liggende og gruble har jeg havnet i noe jeg ikke klarer? Hun er altfor stolt, og datteren føles mer som en byrde. Jo eldre jenta blir, jo større blir utfordringene og utgiftene mens faren lever sitt liv og bryr seg katten. En dag så jeg bilder av eksmannen hennes på laptopen flott bil, dyre klær, ikke akkurat fattig! Han kunne lett bidra, om Ingrid bare hadde spurt. Men hun var for stolt. Jeg bestemte meg for å kontakte ham selv.
