Du, jeg må bare fortelle deg om et lite møte jeg hadde her om dagen. Ved siden av meg, på en benk, satt det en norsk jente på fem år hun het Sigrid. Hun dinglet med beina og skravlet om livet sitt: Jeg har aldri møtt pappaen min, for han forlot oss meg og mamma da jeg var veldig liten. Mamma døde for ett år siden. De voksne fortalte meg da at hun hadde gått bort.
Sigrid så varsomt opp på meg og fortsatte: Etter begravelsen flyttet tante Randi, mammas søster, hjem til oss. De sa til meg at hun var veldig snill som ikke sendte meg på barnehjem. Nå er tante Randi blitt min verge, og jeg bor hos henne.
Så ble det stille et øyeblikk, og Sigrid stirret ned under benken og snakket lavt videre: Da jeg flyttet inn, begynte tante Randi å rydde i huset. Hun la alle mammas ting i et hjørne og ville kaste dem. Jeg gråt og ba henne om å la være. Til slutt lot hun meg beholde tingene. Nå sover jeg i det hjørnet, og om kvelden legger jeg meg på mammas klær. Det er varmt der, og jeg føler nesten at hun er hos meg.
Hver morgen gir tante Randi meg noe å spise, men hun er ikke så flink til å lage mat mammaen min var mye bedre, vet du. Men tante sier at jeg må spise opp alt, og jeg vil jo ikke gjøre henne lei seg, så jeg spiser. Jeg skjønner at hun prøver så godt hun kan, og det er ikke hennes feil at maten aldri smaker som før. Etter frokosten sender hun meg ut og sier jeg ikke får komme hjem før det begynner å bli mørkt. Tante Randi er veldig, veldig grei!
Hun liker å skryte av meg når hun har besøk av de andre tantene hun kjenner. De er ofte innom, selv om jeg ikke kjenner alle så godt. Tante sitter sammen med dem over en kopp te, forteller morsomme historier, sier fine ord om både seg selv og meg, og så får vi alltid masse smågodt. Jeg får også.
Etter å ha sagt det, sukket Sigrid og sa: Jeg kan ikke spise bare godterier hele tiden men tante har aldri skjelt meg ut for noe. Hun oppfører seg alltid ordentlig mot meg. En gang fikk jeg til og med en dukke, selv om den var litt syk dukken har én krøkkete fot og ett øye som går veldig skeivt. Mamma kjøpte aldri syke dukker til meg før.
Så hoppet Sigrid ned fra benken og begynte å hinke på én fot: Nå må jeg løpe, for tante har sagt at i dag får vi besøk av flere tanter og før de kommer må jeg gjøre meg fin. Hun har lovet at jeg får en nydelig kake etterpå. Ha det!
Sigrid spratt av gårde for å gjøre de små ærendene sine, og jeg ble sittende igjen og tenke lenge. Tankene mine dreide rundt snille tante Randi. Hvorfor er hun så opptatt av å vise frem at hun gjør noe bra? Er det virkelig mulig å være så likegyldig til et barn som sover på gulvet og gjemmer seg i klærne etter sin døde morEn eldre dame satt på benken ved siden av meg og spurte forsiktig: Var det barnebarnet ditt? Jeg ristet på hodet og sa nei. Hun smilte og så etter Sigrid: Noen barn har en evne til å finne det lyse selv når det regner rundt dem.
Da jeg gikk hjem den dagen, ble Sigrids lille stemme værende i hodet mitthennes varme ord om mamma, hennes trofaste håp om tante Randi og det syke dukkebarnet som var blitt hennes venn. I vinduet mitt glitret aftensolen, og jeg tenkte at selv om verden noen ganger kan virke grå, finnes det alltid et sted der små føtter kan hinke videre med håpog noen gamle klær kan bli til et trygt, varmt hjørne.
Sigrid hadde kanskje mistet mye, men hun hadde også beholdt noe viktig: evnen til å finne små gleder og å se det beste i de rundt seg. Og idet jeg lukket døren bak meg, visste jeg at jeg selv ville huske henne og alltid lete etter de gode hjørnene, selv når livet føltes trangt.
Den dagen lærte jeg at snillhet har mange ansikter, og at selv den skjeve dukken kan være et mirakel for et barn som venter på kake.
