Siden jeg er enebarn, var det naturlig at da jeg giftet meg, flyttet jeg og kona mi inn sammen med mine foreldre. I starten hadde vi et rolig og harmonisk hjem. Vi bodde sammen uten konflikter, og alle bidro med husarbeidet etter tid og muligheter. Vi hadde en slags avtale om at den som hadde litt fri, tok det som måtte gjøres. Mellom meg og moren min ble det aldri tullete krangler om småting. Hvis jeg laget middag, vasket hun opp etterpå. Hvis jeg tok husvasken, tok hun seg av barnepasset. Slik fordelte vi oppgavene etter hva som passet den enkelte. Men alt forandret seg da mine foreldre ble pensjonister.
Pensjonisttilværelsen førte virkelig med seg en endring. De gikk av med full pensjon begge to. Pappa tilbringer nå dagene ute i hagen der han spiller sjakk med gamle kompiser fra nabolaget, mens mamma bruker mye av tida på blomsterbed og hagearbeid.
Men inne i huset tar ikke mamma lenger tak i noen verdens ting ikke engang det mest grunnleggende, som å vaske opp etter at vi har brukt serviset i løpet av dagen. Jeg kommer sliten hjem fra jobben og blir møtt av en kjøkkenbenk dekket med skitne tallerkener, ingen middag laget, tomt kjøleskap og et rotete hjem. Jeg kjenner på fortvilelsen og vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Er det virkelig for mye å be om at hun i det minste kan ta oppvasken? Jeg har også mine grenser og blir sliten av jobb. Hadde det vært svigerforeldre som oppførte seg slik, hadde jeg kanskje ikke kjent like mye skam i kroppen. Denne følelsen blir bare sterkere føler de meg som en fremmed som de ikke bryr seg om eller ser mine behov? Jeg prøvde å ta det opp med mamma, men hun svarte bare avvisende og nesten hånlig. «Jeg har gjort mitt i dette livet,» sa hun, og hintet om at den som vil ha noe gjort, får gjøre det selv. Dermed var den samtalen over.
Jeg forsøker å forstå hvordan de tenker, men kjenner samtidig en økende frustrasjon. Jeg er også et menneske, og jeg har mine grenser. Jeg begriper ikke hvordan de kan vandre rundt hjemme hele dagen uten å gjøre noe som helst. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre videre. Bør jeg ta en ny prat med mamma, eller burde vi faktisk se på muligheten for å flytte ut? Kanskje hadde det vært bedre for alle da kunne foreldrene mine leve akkurat slik de vil, og jeg og kona mi kan legge til rette for oss selv på vår måte.
Dagens hendelser fikk meg til å innse at det å bo flere generasjoner under samme tak krever mer åpenhet og tydelighet enn jeg trodde. Neste gang skal jeg si tydeligere fra om hvordan jeg har det, for hvis vi ikke snakker sammen, vokser bare uroen og frustrasjonen i stillhet.
