Jeg var sammen med min mann i tre år før vi giftet oss, og vi har vært gift i to år nå.
Ektemannen min er den første og eneste jeg har vært sammen med. Jeg har aldri engang sett på andre menn. Likevel har mannen min alltid vært veldig sjalu av seg. Graviditeten min var planlagt, og vi jublet begge da testen viste to streker. Mannen min hadde alltid drømt om en sønn, og allerede fra den dagen jeg ble gravid var han overbevist om at det kom til å bli en gutt. Gleden vår ble derfor raskt snudd til forundring da vi på ultralydundersøkelsen fikk vite at vi ventet en datter.
Etter ultralyden begynte mannen min å mistenke at jeg hadde vært utro. Han prøvde å bevise at det i familien hans bare blir født gutter de har liksom «sterkt blod». Sannheten er at mannen min bare har brødre, og faren hans har heller ingen søstre. Likevel vet jeg jo at det er kvinnen og skjebnen som avgjør kjønnet på barnet, og jeg hadde mest lyst til å banke ham med en lærebok i biologi. Jeg håpet lenge under graviditeten at kanskje legene tok feil, og prøvde å holde fast på drømmen om en sønn. Men til slutt fikk vi altså en datter, som vi kalte Ingrid.
Mannen min prøvde å late som han var glad for å ha fått en jente, men jeg merket godt at det ikke var ekte. Stadig oftere begynte han å ymte frampå om at barnet kanskje ikke var hans. Ikke bare han, men også svigerfamilien lot seg rive med, og snakket høylytt om hvem faren egentlig kunne være. Det gjorde vondt å høre slike absurde mistanker. Dessuten lignet ikke Ingrid i det hele tatt på faren sin. Mannen min har brunt hår og brune øyne, og Ingrid ble født blond og blåøyd hun var et speilbilde av meg slik jeg så ut som barn. Etter hvert tok genene mine over enda mer. Likevel måtte jeg forklare meg for mannen min hver eneste dag om hvorfor datteren vår så ut som hun gjorde. Like fullt klarte jeg aldri å overbevise ham helt.
Dette pågikk i over fire måneder. Jeg følte meg totalt tom og hadde ikke mer ork til å diskutere. Plutselig snudde alt, og mannen min begynte å opptre som en kjærlig pappa. Jeg trodde kanskje han hadde slått seg til ro med at datteren vår hadde arvet mine trekk. Men senere viste det seg å handle om noe annet.
Da Ingrid skulle feire ettårsdag, fylte vi opp huset med gjester nesten alle var fra svigerfamilien. Jo eldre Ingrid ble, jo mer lignet hun meg, noe mannen min og svigerfamilien nok merket. Hver dag la inntatte svigerforeldre på bålet med nye kommentarer om at han bare gikk rundt og oppdro en annens barn. En dag fikk mannen min nok, og brøt ut at han var bombesikker på at hun var hans, fordi han hadde tatt farskapstest.
Samme kveld konfronterte jeg ham. Han innrømmet at han, da Ingrid var fire måneder gammel, hadde gått bak ryggen min og tatt en DNA-test. Testen viste at Ingrid var hans datter. Han hadde valgt å holde det skjult for meg. Etter dette forsto jeg den plutselige endringen i oppførselen hans. Jeg hadde håpet han bare hadde falt ordentlig for datteren vår, men sannheten var noe helt annet. Da kjente jeg meg helt søkkvåt innvendig hvordan kunne han mistenke meg for utroskap, ta test bak min rygg? Tenk at han virkelig hadde trodd at jeg kunne vært utro mot ham. Hvordan skulle vi kunne leve videre etter dette? Skulle han alltid gå rundt og mistenke det verste av meg? Denne gangen hadde jeg i det minste et bevis. En dag har jeg kanskje ikke det, og da vil han ikke engang høre på meg.
Oppførselen hans skremte meg, og all tillit til ham forsvant. Jeg kjente avsky og innså at jeg ikke kunne leve mitt liv med en mann som ikke har tillit til meg. Ja, Ingrid var hans, men det han gjorde viste at han ikke brydde seg om hva jeg sa eller følte.
Til slutt bestemte jeg meg for å søke om skilsmisse. Mannen min ble helt satt ut. Han prøvde å forklare seg, men jeg ville ikke høre, akkurat slik han nektet å høre på meg året før. Hele svigerfamilien mente jeg var splitter pine gal, at dette ikke var noen grunn til skilsmisse, og at jeg kom til å angre meg bittert. Foreldrene mine forsto meg ikke de heller, men lot meg få komme hjem. Jeg nekter å bruke resten av mitt liv på å finne meg i mistro og skyllebøtter fra en mann som tror han vet best. Jeg vil heller oppdra datteren min alene enn å gå gjennom livet i evig frykt.
Det jeg nå har lært, er at tillit og respekt er grunnmuren i et forhold. Mangler en det, har man egentlig ingenting uansett hvor mye man ellers måtte dele.
