Etter å ha sluppet av elskerinnen sin, tar Buch Jensen farvel med henne på en varm måte og kjører hjemover. Utenfor blokka stanser han et øyeblikk, veier stillferdig opp hva han egentlig skal si til kona. Han går opp trappen og låser seg inn.
Hei, sier Buch. Er du hjemme, Ingrid?
Jeg er hjemme, svarer kona smått lattermildt fra kjøkkenet. Hei. Så, skal jeg gå og steke noen karbonader?
Buch lover seg selv å opptre ærlig bestemt, rett fram, og skikkelig mannfolkaktig! Nå må han sette sluttstrek for dobbeltlivet sitt mens kyssene fra elskerinnen ennå ikke har kjølnet på leppene, før han synker tilbake i den kjedelige hverdagen.
Ingrid, sier Buch og kremter. Jeg kom for å fortelle deg at vi må skille lag.
Ingrid tar nyheten usedvanlig rolig. Det skal mye til for å rikke henne ut av fatning det visste Buch for lengst. Tidligere ertet han henne for nettopp det, ga henne kallenavnet «Is-Ingrid».
Hva mener du? spør hun fra døråpningen. Skal jeg ikke steke karbonader likevel?
Gjør som du vil, sier Buch. Vil du, så stek, hvis ikke så la være. Jeg drar fra deg til en annen kvinne.
De fleste koner ville nok gått løs på mannen med stekepannen etter en sånn beskjed, eller i hvert fall laget en heftig scene. Men Ingrid er ikke som «de fleste».
Snakk om fjolsete, sier hun. Men du, har du hentet skoene mine fra skomakeren?
Nei sier Buch og rødmer. Om det er så viktig, kan jeg dra og hente dem med én gang!
Ja ja sukker Ingrid. Du er da typisk, Buch. Sender man deg for å hente sko, kommer du tilbake med feil par.
Buch kjenner seg småsur. Hele samtalen om å avslutte forholdet føles litt feil, det mangler liksom lidenskap, drama, sinne Men hva kan han egentlig vente av sin rolige kone, «Is-Ingrid»?
Ingrid, jeg tror ikke du skjønner alvoret! sier Buch. Jeg sier deg nå, helt offisielt, at jeg forlater deg for en annen. Jeg drar herfra! Du prater bare om sko!
Riktig, sier Ingrid. I motsetning til meg, kan jo du gå hvor du vil. Du har jo ikke skoene hos skomakeren. Hva holder deg igjen?
De har vært gift lenge, men Buch har stadig vanskelig for å vite når Ingrid spøker og når hun er alvorlig. En gang falt han jo for nettopp den rolige væremåten, det at hun aldri lagde bråk og sa svært lite. I tillegg var hun praktisk, flink hjemme, og han likte fasongen hennes.
Ingrid er trofast, standhaftig og kald som et anker på en norsk fiskebåt. Men nå elsker Buch en annen. Elsker henne intenst, syndig og deilig! Så nå gjelder det å avslutte og starte på nytt.
Altså, Ingrid, sier Buch stivt høytidelig. Jeg er deg takknemlig for alt, men jeg går nå, fordi jeg elsker en annen. Jeg elsker ikke deg mer.
Utrolig, sier Ingrid. Han elsker ikke meg lenger, den stakkars typen! Mamma likte naboen, faren min elsket å spille kort og ta seg en dram. Så? Se hvordan jeg endte opp helt topp, spør du meg.
Buch husker hvor vanskelig Ingrid er å krangle med. Hvert ord som en vektlodd. All kamplyst forsvinner, han mister lysten til å krangle.
Ingrid, du er faktisk enestående, sukker Buch. Men jeg elsker en annen. Elsker henne intenst, syndig og deilig. Vil at du skal skjønne det.
En annen? Hvem da? spør Ingrid. Er det kanskje Kristine fra borettslaget?
Buch trekker seg litt tilbake. For ett år siden hadde han faktisk en kort affære med Kristine, men han ante ikke at Ingrid kjente henne!
Og hvordan vet du om henne…? begynner han, men lar det ligge. Nei, Ingrid, det er ikke Kristine.
Ingrid gjesper.
Kanskje det er Solveig fra Regnskapsavdelingen? Skal du til henne nå?
Buch kjenner kulden i ryggen. Solveig også en tidligere flørt. Men hvordan vet Ingrid dette? Hun sier jo nesten aldri noe!
Nei, feil igjen, sier Buch. Det er verken Solveig eller Kristine. Det er en helt spesiell, fantastisk kvinne, drømmedama mi. Jeg klarer meg ikke uten henne og skal gå til henne. Ikke prøv å stoppe meg!
Da går det vel i retning av Mari, sier Ingrid. Åh, Buch du og hemmeligheter, du! Hele nabolaget vet om deg. Drømmedama di Mari Hansen. Trettifem år, ett barn, to avbrutte graviditeter, stemmer?
Buch slår hendene til hodet. Rett i blinken! Han har nemlig et forhold til nettopp Mari Hansen.
Hvordan… hvem sladret? Har du spionert på meg?
Det er da enkelt, Buch, sier Ingrid. Jeg er gynekolog, min kjære. Jeg har undersøkt så å si alle damene i denne byen du har såvidt vært innom noen få. Det tar ikke lang tid før jeg finner ut om du har vært der eller ikke!
Buch puster dypt.
Si at du har rett! sier han trassig. La oss si det er Mari Hansen. Det forandrer ingenting, jeg drar til henne.
Du er en enkel sjel, Buch, sier Ingrid. Kunne du ikke bare spurt meg først? Forresten, det er ikke noe spesielt fantastisk med Mari, hun er som alle andre, det sier jeg som lege. Men har du i det hele tatt sett journalen til denne drømmedama di?
N-nei innrømmer Buch.
Nemlig! Først, rett inn i dusjen med deg. Og i morgen ringer jeg til Jørgen på poliklinikken så du kan bli sjekket uten å vente på time, sier Ingrid. Så får vi snakke mer etterpå. Tenk det, ektemannen til en gynekolog klarer ikke å finne seg en frisk kvinne!
Hva skal jeg gjøre? spør Buch hjelpeløst.
Jeg går og steker karbonadene, sier Ingrid. Du får vaske deg og gjøre som du vil. Skulle du trenge ei drømmedame uten plager, så bare si ifra jeg har noen anbefalingerEt øyeblikk blir Buch stående slukøret midt på stuegulvet. Han ser mot kjøkkenet, hvor duften av nystekte karbonader strømmer ut, og han hører lyden av Ingrid som humrer for seg selv mens hun setter stekepannen på platen.
Han kjenner seg uendelig liten, men også merkelig lettet. Det er ingen storm, ingen tårer. Bare et kjøkken, lukt av mat, og en kone som på sitt underlige, kjølige vis alltid har ligget flere trekk foran ham.
Buch kikker ned på de slitte tøflene sine. «Jeg går nok ikke lenger enn til gangen i kveld,» tenker han. Kanskje han aldri kommer lenger heller. I døråpningen står Ingrid med stekespaden, ser på ham over skuldrene og smiler lunt.
Buch, roper hun. Vil du ha stekt løk til? Det er bare deg her til å spise, skjønner du. De andre damene dine får vel vente litt til.
Han smiler forlegent tilbake. Det var rart midt i verdens ende, sto han fortsatt trygt forankret på linoleumsgulvet, med løkduft og lave stemmer fra radioen.
Ja takk, sier han lavt og trasker inn. Jeg tar løk til. Og… Ingrid?
Hun snur seg, biter tennene sammen i et forsøk på å ikke smile for bredt.
Ja, Buch?
Kan vi ikke vente med å være ferdige med hverandre? Bare… én kveld til?
Ingrid rister på hodet, men øynene hennes mykner.
Én kveld, sier hun. Men du må vaske hendene først.
Så står de sammen på kjøkkenet. Kanskje for siste gang, kanskje ikke. Kanskje kjærligheten alltid har en anelse kjølig ro over seg, akkurat passe lun, akkurat passe varm akkurat sånn at man kan klare å være hjemme med hverandre, én kveld til av gangen.
Utenfor faller kvelden rolig på blokka. Buch Jensen puster ut og innser at noen dører lukkes ikke med et smell, men med en duft av stekt løk i et kjøkkenvindu en helt vanlig tirsdag, i et helt alminnelig liv.
