Et helt år med å gi barna penger for å betale ned lånet deres! Nå er det slutt på ekstrastøtten!
Mannen min og jeg har bare ett barn, en voksen sønn. Han har allerede fått sin egen familie, og vi har for lengst rukket å bli besteforeldre.
Jeg vokste opp i det gode, gamle Norge på 70-tallet, giftet meg da jeg var 30. Ikke akkurat tidlig etter datidens standard da ble jeg nesten regnet som «gammel ungjente». Det var som om hele slekta formelig sto med stoppeklokke ved alteret og spurte: «Når kommer barnebarna?» Å ikke ha barn den gangen, det var omtrent som å gå rundt med skjegg i posten.
Uansett, jeg og mannen min fikk oss en sønn, og det fikk være nok. Som utdannede folk visste vi at barn er dyre i drift. Jo flere barn, jo flere utgifter og ikke bare til kjøttkaker og ullgensere.
Vi var fast bestemt på at ett barn holder lenge. Det gjorde det også mulig for oss å gi sønnen vår en god oppvekst og investere i egen pensjonisttilværelse no slur, no stress.
Sønnen vår derimot, han tenkte tydeligvis annerledes. Han og hans kjære Ingrid giftet seg, og før vi visste ordet av det, var vi blitt besteforeldre til lille Sigrid. Men de hadde jo ikke egen leilighet, så de tok opp boliglån. På et eller annet vis, klarte de å betale det vi hjalp til litt, naturligvis.
Plutselig var Ingrid gravid igjen. Og hva svarte de da vi lurte på hvordan de skulle klare både to små og boliglån i dyre Oslo? Jo, da ble de fornærma og sa de skulle klare seg helt fint. Om vi bare kunne holde oss unna. Vel, greit nok, tenkte vi.
De klarte seg faktisk, en stund. Men så ble Ingrid sykemeldt og sønnen fikk sparken. Hva skulle de gjøre da? Joda, da flytta de like godt inn i leiligheten vår på Grünerløkka, den vi vanligvis leier ut for å spe på pensjonen.
Mannen min bestemte at nå måtte de unge få hjelp og vi betalte boliglånet deres i et helt år. Jeg følte meg som verdens snilleste mor og bestemor som hjalp til. Men gleden varte kort
Nylig oppdaget vi nemlig at lånet ikke var betalt på seks måneder! Hvor ble det av pengene vi ga dem? Mannen min er arg som en grevling og sier han ikke orker mer. Jeg er helt satt ut, vet verken hva jeg skal si eller gjøre. Vi ville jo bare hjelpe, men isteden ble det vi som betalte gildet mens de bare tok livet med ro og slappa av i vår leilighet. Så hva gjør man nå, da?
