Et tilfeldig møte
Dunjakken til Ragnhild varmet henne kun nedenfra. Duna hadde samlet seg og jakken var blitt en tynn kåpe øverst, som vinden blåste rett igjennom. Heldigvis holdt de strikkede buksene og de gamle støvlene henne varm på beina. Skjerfet av ull dro hun stadig tettere om skuldrene, gjennom ermet hun måtte bare unngå å fryse.
Den bilen som Turid, hennes venninne fra markedet, hadde lovet å ordne, sviktet i dag. Så nå stod de der, mellom baggene sine, og prøvde å få skyss hjem. Egentlig ville det neppe vært plass til bagasjen deres i samme bil likevel, så de delte seg; hver sin vei, på hver sitt eventyr.
Det var annerledes før, da hun jobbet for et firma og ikke trengte å bekymre seg for transport. Men pengene strakk ikke til hun var alene med to barn og derfor hadde hun begynt å drive småhandel sammen med Turid.
Pengene ble ikke flere, varene fylte huset, men problemene tok til.
Hver morgen måtte varene bæres til markedet, om kvelden skulle alt hjem igjen, og ofte måtte hun bære alt opp til fjerde etasje alene hvis sønnen hennes ikke var hjemme. Flere turer, fram og tilbake.
En gang gikk sangen “Vi krever forandring” på radioen og hun sang med av full hals. Nå hadde endringene kommet for fullt inn i livet hennes firmaet hun jobbet for ble lagt ned, hun mistet jobben, og mannen hadde forsvunnet for lengst. Ragnhild hadde aldri trodd at hun skulle bli selger, men det var ingen vei utenom.
Der sto hun nå på veikanten, i sørpe og slaps, fortsatt en ung kvinne egentlig, men værbitt i ansiktet, sprukne lepper etter alle timene på markedet og tårevåte øyne av kulden.
Bilene sprutet opp grått smeltevann idet de kjørte forbi. Ragnhild forsøkte å ikke se på søla, det var bedre å se på hustakene og trærne hvor snøen fortsatt var hvit og ren. Det var mer enn nok grått søl i livet til at hun hadde behov for å dykke ned i det også.
En ny gang vinket hun med hånden, og en skitten utenlandsk bil stanset endelig ved siden av henne.
Kan du kjøre meg til Tveita for en rimelig pris? sa hun inn i den åpne døren, men stemmen sviktet henne litt.
Hun kjente ham igjen umiddelbart. Akkurat som om det ikke var mange år siden sist. Han så ikke ut til å ha forandret seg særlig kanskje så han til og med bedre ut nå. Det samme alvorlige draget i ansiktet, det hevede øyenbrynet, det lune smilet.
Mens hun tok seg sammen, gikk han ut, løftet bagen hennes inn i bagasjerommet effektivt, akkurat sånn hun husket ham.
Hun falt sammen på forsetet, justerte skjerfet og begynte å lete etter unnskyldninger hun forberedte seg på å forklare hvorfor hun så ut akkurat slik i dag. For hun var sikker på at han hadde kjent henne igjen.
Eller hadde han? Det var tross alt mange år siden de sist så hverandre. Hvor mange…?
***
Hun var 22 den gangen. Hun var sendt ut i praksis før diplomeksamen, på et gammelt skogsbruk i Telemark. I Oslo ventet allerede forloveden hennes, Espen. Alt skulle gå etter planen: praksis diplom bryllup.
Kunne tre måneder i praksis endre noe? Selvsagt ikke…
Ragnhild fikk leie rom hos en eldre dame i bygda, Olga het hun. Hun jobbet også på skogsbruket og bodde med sin døve svigerfar. Ragnhild var lett å ha med å gjøre, og de ble fort venner.
En dag fikk de gamle et illebefinnende mens Ragnhild var der. Hun løp etter hjelp men ingen var hjemme hos de nærmeste. På veien kom en traktor forbi. Hun vinket, og ut hoppet en høy kar med alvorlig blikk og en slags ro over seg.
De fikk frakten den gamle til sykestua, og der ventet ambulansen. Gutten, som presenterte seg som Marius, steg inn i ambulansen sammen med henne.
Først etter at alt roet seg, fikk de snakket sammen ordentlig. Det viste seg at de begge jobbet på samme sted og var nesten naboer.
Kvelden er sen, vil du bo hos moren til en kamerat mens vi venter til i morgen? Jeg skal ligge ute i stabburet med Geir.
Ragnhild følte tillit, men var likevel usikker.
Nei, jeg blir nok her på sykestua. Ta meg med i morgen?
Du trenger ikke sitte på stoler her. Tante Randi er hyggelig, og huset er stort.
Hun takket ja, og sovnet på en myk dyne i det varme rommet. Til frokost fortalte tante Randi om Marius: kona hans hadde forlatt ham og sønnen, men han klarte seg jobbet, holdt griser, bygde nytt hus. Gode ord.
Ragnhild bare smilte. Hun hadde sin Espen straks ferdig ingeniør og hun hadde planer. Og mannfolk med barn interessert henne ikke.
Etter denne dagen møtte hun Marius ofte. På hogstfeltet, i kantina, på den lille veien gjennom bygda. Olga hintet:
Du er visst i tankene til Marius, spurte jeg ham. Blev rød som en guttunge. Dere passer nok sammen.
Nei, jeg har kjæreste i Oslo, svarte Ragnhild alltid og lo bort snakket.
Men hjertet hennes dunket når hun så ham. Trygg, tydelig og med solid styrke alle hadde respekt for ham.
Hun ble kalt “Frøken Oslo” i bygda høy, slank, med lys kåpe, som fløt over den brungrå sørpa. Mennene stanset banninga når hun kom, det lå en slags ro over alt rundt henne.
Ragnhild! Skal jeg kjøre deg hjem fra skogsbruket?
Hun godtok oftere å sitte på med traktoren hans.
En kveld kjørte de i regn og mørke.
Hvem passer sønnen din? spurte hun.
Si du, det er best med «du». Lille Simen er med moren min og en nabodame. Han vokser seg stor…
De snakket om været, om alt det fine ved bygda. Om våren, sa han, ville fjorden glitre og alt grønnes. Som om han påtok seg å gjøre bygda bedre, som om det var hans ansvar.
Visste hun vel da, at ansvar var det viktigste hos en mann?
Frieriene hans ble tydelige; han kom innom, hogg ved for dem, hentet medisiner til den gamle. Ragnhild kjempet mot sine følelser hun kunne ikke se seg selv bli bondekone.
Ingen bånd til Oslo, annet enn forlovede og families bryllupsplaner. Hvordan skulle hun forlate det?
Kvelder med bare vind og hundeglam ute fikk henne til å drømme om et annet liv sammen med Marius. Hun forsto hvor nær hun var å bli værende. Men hun så også for seg folks reaksjoner i byen.
Så traff hun Simen ved brønnen. En liten gutt hun måtte dra bort fra kanten. Hans mor, ei beskjeden, grå mus, kom løpende. Han slynget seg i armene på henne, ikke på Ragnhild. Hele kroppen hennes skrek dette barn var ikke hennes, og hun var en inntrenger.
Deretter dukket Marius mor opp, hvem gråt og ba henne forstå at Simen hadde fått ny “mor” i nabojenta, at det var synd for alle om Ragnhild kom mellom dem.
Marius tryglet henne bli. Han fulgte henne til bussen, sa at alt moren og Galina sa, var overdrivelser. Likevel, det rørte henne ikke. Hun følte seg som en inntrenger, tok trikken til byen og Espen.
Slik sto Marius igjen på perrongen sjekket skjorte, solide skuldre, og blikket tynt av sorg. Slik husket hun han alltid etterpå.
Hun gråt i kupeen. Sånn ble hennes tre måneders praksis.
Hadde ikke ungdommen helbredet henne, ville hun ikke kommet seg videre, men hun giftet seg med Espen og hverdagen i Oslo tok raskt over.
**
Nå satt Ragnhild der, i forsetet, skjerfet rettet, unnskyldningene klare, om hvorfor hun så sånn ut i dag.
Hvor mange år var det siden? Seksten.
En stund sa de ingenting.
For et vær, sa hun, da en møtende bil skvettet sørpe oppover vinduet.
Det er verre i byen. Utenfor er det pent og rent, og veiene er godt brøytet, svarte han.
Kommer du fra bygda?
Ja, jeg farter fram og tilbake.
Takk for skyssen, det har vært et mareritt i dag. Jeg betaler selvsagt…
Han så fort på henne med sitt alvorlige blikk og da forsto hun: han kjente henne igjen.
Hei, hvisket hun lavt.
Hei, Ragnhild. Tror du jeg kunne glemme deg?
Blikket hans vendte seg tilbake til veien. Bak ribbeina stakk det til i henne stemmen, hendene hans alt, så levende. Hun tok av skjerfet; det ble for varmt der i bilen.
Hvordan går det med deg, Marius?
Han holdt et lite øyeblikks pause.
Går sånn passe bra. Tida er turbulent. Du holder også på, ser jeg.
Arbeider du ennå på skogsbruket?
Nei, det er lenge siden. Skogsbruket ble lagt ned. Nå jobber jeg for meg selv.
Driver du fortsatt med gris?
Nå har vi både gård og fabrikk. Svineprodukter.
Ragnhild husket plutselig etiketten på pålegget hun så hjemme hos moren “Aas Gård”. Hadde hun tenkt over det?
Mener du de pølser og kotelettene fra «Aas Gård»?
Ja, det stemmer. Gode?
Absolutt. Mamma kjøper bare det. Utrolig!
Marius forklarte mer, nesten unnskyldende.
Det begynte smått, vi bygde opp, folk mistet jobbene sine og ble med. Tilslutt fabrikk og butikker.
Ragnhild følte seg plutselig så liten, der i utvasket jakke og gamle støvler, hun som engang var byens elegante dame. Nå hadde rollene snudd, på et vis.
Hvordan går det med sønnen din?
Marius smilte varmt.
Tre sønner har jeg nå.
Tre barn! Og jeg, jeg har en gutt og ei jente.
Han sa at eldstemann Simen nettopp var ferdig i Forsvaret, midterste i videregående, og minstemann gikk i femte klasse. Galina, hans kone, hadde han altså giftet seg med.
Ragnhild kjente på skuffelsen så mange ganger hadde hun angret. Espen ble ikke mannen hun håpet på. Først gikk det greit, men etterhvert mistet han fotfestet på jobb, begynte å drikke, mistet bolig hele familien havnet til slutt hos svigermor. Så flyttet hun hjem til mor med barna. De ble skilt.
Hun ville fortelle alt dette, men fikk bare sagt noe annet. Om barna. Om tiden som går.
Samtalen tørket inn, men det de ikke sa, var det viktigste. Ragnhild kjente et stikk av skyld overfor Marius, men husket samtidig Galina og moren hans; kanskje hadde det vært best slik.
Hvordan går det med deg? spurte han.
Alene nå, driver småhandel. Ble permittert.
Hun snakket mest for å bevise at hun, tross alt, klarte seg.
Og Galina?
Jo, da. Hun baker brød.
Han forklarte at kona hadde startet utsalg “Norsk Bakeri”, så populært i byen.
Ragnhild kom på at hun en gang hadde vært innom det bakeriet, og at det var Galina, liten og bestemt, hun hadde sett bak disken.
Det er her, er det ikke? sa hun, idet bilen nærmet seg hennes kvartal. Marius stanset, sprang ut og kom tilbake med en bukett hvite krysantemum fra en blomstervogn. Han åpnet døren og la blomstene over knærne hennes, over de grå ullbuksene.
Hun stirret på blomstene, tårene presset på; nettopp hadde hun erklært hvor sterk hun var.
Han bar baggene hennes inn til blokka med de nedtaggede veggene. Inne i oppgangen strøk hun blomstene tett til brystet.
Vil du bli med inn?
Hun håpet nesten han skulle takke nei; det var kaos hjemme, esker med varer overalt og moren med spørsmål. Likevel ønsket hun at han skulle bli, og se alt og kanskje syns synd på henne.
Nei, Ragnhild, jeg må dra. Har mye å ordne i dag.
Han tok henne i hånden, holdt den et sekund, og var borte.
Skulle hun rope? Sier noe mer? Fortelle sannheten?
Ragnhild så etter ham hun visste plutselig at det var tungt også for ham. Dette var deres siste møte; vissheten om det gjorde henne likevel roligere.
Hun slepte baggene inn i leiligheten. Moren kom ut i gangen, full av spørsmål og dagens små og store problemer. Men Ragnhild var langt borte i tankene.
På kvelden, etter at hun slengte av seg støvlene og satte seg ved kjøkkenbordet, spurte hun moren:
Husker du han bonden jeg nevnte etter praksisen i Telemark Marius?
Ja, så vidt. Hva med ham?
Du sa til meg: “Du skal vel ikke bo på landet og stelle griser?”
Og jeg hadde rett, tenk om du hadde blitt sittende fast der…
Jeg møtte ham i dag. Han bak svineproduktene du liker. Og kona hans driver “Norsk Bakeri”.
Morens ansikt ble alvorlig. Hun satte sakte koppen fra seg, og det glitret ei tåre i øyekroken.
Men slik er livet. Man kan jo ikke velge sin skjebne.
Ragnhild følte et stikk av omsorg for moren.
Ikke tenk på det, mamma. Vi har det bra. Solgte to dresser og tre jakker i dag. Vi klarer oss. Ikke bekymre deg.
Du sier noe. Hadde man visst hvor man kom til å falle, kunne man lagt halm.
Senere kom sønnen hjem lang og alvorlig, blikket hennes gjenkjente fargene fra Marius.
Hvordan hadde familien noen gang trodd at en trekilos baby kunne ha vært født for tidlig? Men ingen hadde mistenkt henne for lettsindighet.
Sønnen satte seg.
Mamma, du må ikke bli sint. Jeg har fått deltidsjobb på rideklubben, tar meg av hestene. Timelønn, og det går ikke ut over skolen. Lover!
Ragnhild så på ham.
Gå du, Andrè. Du er voksen. Alt arbeid er ærefullt, og penger trenger du. Jeg stoler på deg.
Han smilte, litt overrasket noe hadde endret seg i moren, men han visste ikke helt hva.
Ragnhild fikk ikke sove. Hun gråt ikke, sørget ikke, men kjente en merkelig ro. Hun så på krysantemumene og tenkte på skjebnen, på dette møtet, på hvordan livet måtte gå videre hver på sin vei.
Den gangen delte møtet med Marius livet hennes i to: før og etter. Nå, seksten år etter, kjente hun den samme grensen, og visste at begge, uansett, gikk mot nye muligheter og overraskelser.
Alt som skjer, skjer av en grunn.
Og nettopp dette møtet hadde hun fått for å forstå noe veldig viktig: At ingen kan forutsi veien livet tar, men man kan finne styrken til å gå videre uansett, og at det aldri er for sent å stole på seg selv og møte livet med mot.
