Tilfeldig telefonoppringning
Er det Per Johannes? stemmen i røret er kald og formell.
Ja, det er Per Johannes. Hvem snakker jeg med?
Dette er styreren for Barnas Hus. Om en uke fyller din datter tre år, og vi må dessverre flytte henne til en annen institusjon. Skal du virkelig ikke hente henne?
Vent, hvilken datter? Hva for barn? Jeg har en sønn, Sindre… sier jeg fortumlet.
Ingrid Pedersdatter Nilsen. Hun er vel din datter?
Nei, nei, ikke min. Jeg heter Johansen. Per Johannes Johansen.
Beklager, sier stemmen sliten, det har tydeligvis skjedd en feil.
Summetonen som følger, skjærer i ørene mine som kirkeklokker.
Fy søren! sukker jeg irritert. Hvilket rot de har i papirene sine. En tilfeldig datter liksom! Helt utrolig!
Likevel forlater ikke denne telefonen tankene mine. Jeg begynner å fundere på hvordan det egentlig er for barn uten foreldre, uten varm mamma og omsorgsfull pappa, uten bestemødre som bryr seg. Sindre har jo hele slekta rundt seg, tanter og onkler fra begge kanter…
Kari ser med en gang at jeg er fjern, svarer ikke på spørsmål, og lite unngår ei kone som jeg har bodd og levd med i ti år nå og har kjent siden første klasse!
Etter middag på kvelden spør hun rett ut hva som skjer.
Hva heter hun egentlig?
Hvem? spør jeg forvirret (hvordan har hun fått greie på jenta? Har noen ringt henne også?)
Ingrid, sier jeg. Lille Ingrid.
Å, Ingrid altså. Jeg heter bare Kari for deg, men hun er Ingrid, ja? stemmen stiger.
Ja, sier jeg nervøst. Ingrid Pedersdatter Nilsen.
Skal du fortelle meg passnummeret hennes også, kanskje! roper Kari.
Hun har ikke noe pass, trenger vel ikke det.
Er hun flyktning, eller? snerrer kona litt lavere.
Hvem er flyktning? nå er jeg helt ute å kjøre.
Din Ingrid. Vil hun ha adresse her? Si det som det er!
Hva skal jeg si? jeg sitter lamslått, maten har jeg helt glemt.
Og da begynner Kari å gråte. Ikke høyt og dramatisk, men med stae, sinte tårer som drypper ned på forkleet hennes.
Jeg drar hjem til mamma i morra. Bare så du vet det, Sindre blir med meg, snufser hun.
Men Kari! Hva er det med deg? Hvorfor dra til mora di?
Skal jeg stå og servere deg og elskerinna di hun der Ingrid? freser hun.
Nå går det endelig opp for meg hvor absurd alt er. Jeg tar henne varsomt i skuldrene, setter henne i sofaen på kjøkkenet og forteller rolig om telefonen fra morgenen.
Nå gråter Kari av medfølelse med jenta. Kvinner har virkelig et utømmelig lager med tårer. Jeg klarer aldri venne meg til det, særlig ikke når det er Kari som gråter.
Hodet er fullt av tanker, maten smaker ikke. Jeg pirker litt i maten før jeg legger meg.
Jeg våkner av at Kari står ved siden av senga og roter i mobilen min! På snart ti års samliv har hun aldri gjort noe lignende før. Hun tror ikke på meg… leter vel etter meldinger og hemmeligheter. Bitterheten brer seg i meg. Så lener hun seg mot meg og hvisker: Per… Per…
Jeg later som om jeg nettopp har våknet.
Per, det var denne fasttelefonen som ringte deg, ikke sant?
Ja, sier jeg halvt i søvne, det stemmer.
Sov videre, sier hun, og forlater rommet, men tar mobilen min med seg.
Lett å si sove. Ikke sjanse! Jeg hører at Kari slår på pcen. Etter en stund sniker jeg meg ut i stua.
Der sitter hun, oppslukt av google-siden «Barnas Hus» og vårt hjemstedsnavn.
Per, det stemmer! Telefonnummeret!
Hva stemmer?
Nummeret. Det er Barnas Hus sitt nummer, akkurat det samme som du fikk telefon fra!
Jeg sa jo det. Og du måtte sjekke meg?
Kari snur seg irritert.
Ikke sjekke. Sjekke fakta.
Hvorfor det?
Per, dette barnehjemmet er bare et lite stykke unna, sier hun tankefullt. Skal vi dra bort og spørre hvordan de har fått tak i telefonnummeret ditt? Du er vel en vilt fremmed?
Det hadde jeg faktisk ikke tenkt på. Kanskje vi burde dra dit og oppklare dette én gang for alle. Så slipper jeg å bli ansvarlig for andres barn fremover.
Natten blir søvnløs. Bare et øyeblikk rekker jeg å blunde før Kari dulter meg hardt i siden.
Per… Per…
Hva nå da?
Er du sikker på at det ikke har vært noe? Tenk etter… Første kjæreste, for eksempel, kanskje følelser blusset opp igjen?
Kari, vær litt seriøs. Jeg har bare vært din, helt siden første klasse, og for tre år siden, akkurat da Sindre skulle i barnehagen, hvem var hjemme med han? Jeg! Du gikk tilbake på jobb, jeg byttet til hjemmekontor, husker du? Miksturer, tabletter, legetimer og matplan. Jeg var helt utslitt, jeg hadde ikke tid til annet!
Men hvordan fikk de telefonnummeret ditt? Noen må ha gitt det til dem, gir hun seg ikke.
Spørsmålet gnager i meg også. Jeg forsøker å huske om noen kvinner fra fortida kunne finne på noe sånt, men ingen av dem bor engang i byen lenger…
Likevel bestemmer jeg meg for å dra til Barnas Hus allerede dagen etter.
Selv om vi var tidlig ute, satt det allerede en annen mann utenfor styrerens dør. Tynn, blond, og litt lurvete. Hendene skjelvet der han holdt noen papirer. Enten av nervøsitet eller etter gårsdagens fest, jeg vet ikke.
Etter meg, sier han med overraskende mørk stemme.
De roper han inn. Vi venter et kvarter før han kommer ut, håret på høykant og uten papirene. Så blir vi bedt inn.
God dag, sier en hyggelig mørkhåret kvinne i førtiåra, idet hun tygger på brillestanga si. Hva kan jeg hjelpe dere med?
Det gjelder oppkallet i går, prøver jeg meg.
Damen sukker og setter seg til rette.
Kan dere være så tydelige og korte som mulig? Jeg har ikke tid til gåter.
Jeg forklarer om telefonen og den forvekslingen.
Å, det der ja… sier hun trett. Unnskyld, det var min feil, jeg ringte feil nummer. Jeg skulle ringe til 928, men tastet inn 938… At du heter Per Johannes også, var bare et utrolig sammentreff. Han var faktisk nettopp innom her.
Hvem? spør jeg dumt.
Per Johannes Nilsen, faren til Ingrid.
Jeg må bare beklage igjen, men jeg har mye å gjøre.
Hun reiser seg.
På brystet hennes står det: «Synnøve Martinsen, Styrer».
Men før vi går, spør Kari stille:
Synnøve, kommer faren til å hente Ingrid?
Styreren ser alvorlig på oss og setter seg igjen.
Nei. Moren hennes døde, og faren har sju unger med ulike mødre. Han har bare vært her to ganger på tre år, og det var under tvang. Ingrid betyr ingenting for ham. Da er vi ferdige, ikke sant? Ha en fin dag.
Vi forlater bygget, helt utslått.
De større barna er ute. Noen husker, noen sklir, to gutter later som de kjører bil på en benk.
Jeg ser på dem, og det slår meg hva som er galt. Det er stille i gården. Da Sindre var liten og ute, fyltes det straks med latter, skrik, leven. Disse barna ler ikke, de prater bare lavt sammen. De er som små gamle mennesker uten barndom. De har måttet bli voksne altfor tidlig: kulde, sult, ingen leker, knapt klær og av og til likegyldighet og hardhet fra voksne.
Jeg ser på Kari. Hun har fått tårer i øynene. Igjen disse tårene!
Vi går sakte mot porten, da stillheten plutselig brytes av et rop, «Mamma!» Barna snur seg. En liten jente i morsom lue springer mot oss med utstrakte armer. «Mamma, mamma! Jeg er her!»
Hun kaster seg rund Ls bein og hulker så bittert at tårene also triller hos meg.
Ingrid, Ingrid! roper en barnehageansatt og kommer løpende. Hun prøver å løfte jenta, men hun klamrer seg fast til Kari.
Til slutt får de løsnet henne (barnehagetanten hadde en sjokolade, det løste det hele), og vi går nesten løpende til bilen.
I bilen er det stille. Kari skjelver, og jeg kjenner fingrene rister. Jeg må stoppe bilen for å puste.
Kari peker ut av vinduet på butikken rett i nærheten.
Uten å si et ord går vi hånd i hånd inn på “Barnas verden”.
For å kjøpe dukke og rosa kjole.
Vår lille Ingrid skal bli den fineste!
