Når mennesker er gode venner, som et gammelt, godt ektepar, vil det før eller siden oppstå uenigheter. Jo flere som er samlet, desto flere diskusjoner og små misnøyer dukker opp.
En gang fortalte en kompis meg om hvordan de feiret nyttår sammen med vennegjengen. Til vanlig brukte tre familier å feire sammen, alltid hos en av dem, men forrige år valgte en familie å bli hos foreldrene sine og trakk seg fra tradisjonen.
Dermed bestemte de to gjenværende familiene seg for å dele feiringen litt først skulle de spise og hygge seg hjemme hos den ene, og senere bevege seg til den andre. Som alltid spleiset de på mat og drikke, handlet alt de trengte, og delte regningen broderlig, i gode norske kroner.
Alle samlet seg, barna var med, og stemningen var på topp rundt spisebordet helt til midnatt. Men straks klokken slo tolv, la de merke til hvordan vertskapet begynte å rydde bort tallerkener og sette mat i kjøleskapet. Først skjønte de ingenting, men da verten dro fram støvsugeren og startet å vaske gulvet, var signalet ikke til å ta feil av det var på tide å gå hjem. Slik oppførsel føltes unorsk og smålig, og de kjente seg ukomfortable.
Det pussige var at etterpå, da de dro videre til den andre vennens hus, var det ingen som hintet om at festen var over. De satt sammen hele natten, lo, spiste og koste seg utover morgentimene.
Tja, kanskje hjalp støvsugeren verten i første hus med å få ro, men for meg viste det bare hvem som har folkeskikk.
