Kjære dagbok,
Mann, hold opp med å følge etter meg! Jeg har jo sagt at jeg sørger over mannen min. Slutt å forfølge meg! Du skremmer meg! Jeg hevet stemmen, nesten i ren fortvilelse.
Jeg husker det godt… Men jeg får følelsen av at du sørger mest over deg selv. Unnskyld. Han ga seg ikke, min pågående beundrer.
Jeg hadde reist til et helsehotell for å finne fred. Jeg orket ikke annet enn ro og fuglekvitter ikke pågåenheten til fremmede menn. For en måned siden døde min mann, Eirik, så brått at jeg ennå ikke hadde rukket å fatte det. Vi hadde begynt oppussing av leiligheten vår, spart hver en krone, og levd nøysomt. Plutselig fikk Eirik sitt andre hjerteinfarkt. Ambulansepersonellet klarte ikke å redde ham. Etter begravelsen sto jeg igjen, ikke bare uten min kjære, men også med to tenåringssønner og halvveis inn i oppussingen. Jeg visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle komme meg gjennom dette.
På jobben hadde kollegene mast om at jeg skulle ta imot en ukes opphold på helsehotell på Geilo.
Du er ikke den første enka i verden. Du har barn du må leve, Marthe! Kom deg bort litt og få orden på tankene.
Så da dro jeg motvillig av gårde.
Førti dager hadde gått siden Eirik døde. Smerten i hjertet ga seg ikke.
På helsehotellet delte jeg rom med en blid og livsglad jente, Siri. Hun var som et fyrverkeri av energi og glede. Det irriterte meg faktisk; hvorfor skulle jeg trekke henne ned med mitt sorgarbeid? Hun var ung. Hun hadde flørtende sykepleiere rendende etter seg. Det er ofte slik på helsehotell folk er enten alene, skilt eller i tungt savn. Jeg skjønte fort at jeg burde advare Siri mot en av underholderne. Han virket for sleip.
Å, ikke vær redd, Marthe! jeg har vært ute en vinternatt før, humret hun, før hun dro ut på date om kveldene. Jeg selv satt inne på rommet og stirret tomt på en bok jeg ikke husker hva handlet om, eller på TV uten å få med meg noe.
En morgen våknet jeg i godt humør, åpnet vinduet og lot meg overvelde av den friske fjelluften. Jeg tok en tur langs skogsstien for å høre fuglesang og trekke inn det grønne landskapet. Da støtte jeg på en fremmed.
Selvsagt hadde jeg lagt merke til ham i kantina: en lav, nesten plagsomt selvsikker type, med et blikk som var altfor pågående. Rent ut sagt: han var ikke min type.
Likevel han var alltid velstelt, glattbarbert og pent antrukket. Hver kveld bøyde han seg høflig mot meg. Jeg nikket tilbake, mest av plikt. En kveld satte han seg rett ned ved bordet mitt.
Lengter du hjem, kanskje? spurte han med mørk stemme.
Nei, svarte jeg, anspent.
Ikke lyv til meg. Jeg kan se sorgen i øynene dine. Kanskje jeg kan hjelpe?
Du har rett. Jeg sørger over min avdøde mann. Flere spørsmål? Jeg reiste meg for å vise at samtalen var over.
Unnskyld, det visste jeg ikke. Kondolerer. Men la oss bli bedre kjent. Navnet mitt er Bjørn, sa han raskt.
Han så direkte redd ut for å miste kontakt med meg.
Marthe, svarte jeg kort, før jeg gikk.
Deretter satte Bjørn seg konsekvent ved mitt bord. Hver kveld kom han med buketter av blåklokker plukket fra nærområdet. Jeg innrømmer det det var hyggelig, men ikke aktuelt for meg med noe forhold.
Bjørn holdt likevel stand, og tok etter hvert følge på mine kveldsturer. Jeg begynte til og med å ta på flate sko for at jeg ikke skulle bli så mye høyere enn ham. Han brydde seg overhodet ikke om sin korte figur eller den blanke, skallede issen. Jeg skjønte etter hvert at han forførte kvinner med stemmen sin. Jeg hadde aldri hørt en så tiltrekkende basstemme før. Jeg var nok fanget i flinke hender.
Vi begynte å gå på dans sammen, tok turer inn til bygda for å kjøpe moreller, og han prøvde stadig å invitere meg inn på rommet sitt. Jeg stod i mot, som en sta tinnsoldat.
Til slutt minnet han meg på:
Marthe, i morgen reiser vi hjem. Vil du ikke komme innom rommet mitt for en kopp te?
Jeg får tenke på det, svarte jeg.
Siste kvelden på helsehotellet bestemte jeg meg for å gå til ham jeg visste hvor det bar. Han hadde pyntet bordet nydelig, med småretter og et glass champagne.
Vi begynner, Marthe? Jeg aner ikke hvordan jeg skal si farvel i morgen. La meg få adressen din jeg kommer, lovte han lavmælt.
Du glemmer meg sikkert allerede på tirsdag. Menn. Hva skal vi skåle for, Bjørn? spurte jeg.
For kjærligheten, Marthe for kjærligheten! løftet han glasset.
Neste morgen våknet vi sammen, arm i arm. Kjære vene, hvorfor brukte jeg hele oppholdet på å stå imot? Hvorfor gikk jeg ikke til Bjørn før? Nå skulle jeg bare pakke kofferten og reise hjem.
Jeg tok farvel med Siri. Hun satt på senga og gråt.
Hva skjer, Siri?
Jeg er gravid, Marthe. Jeg er ikke sikker på hvem faren er, hikstet hun.
Var det han underholderen? spurte jeg forsiktig.
Vet ikke… Jeg møtte også en annen. Han er gift og fra nabohotellet, innrømmet hun.
Du må ringe foreldrene dine, Siri. Nå må vi gå til hotelldirektøren og høre om han vet noe mer, oppfordret jeg.
Hun løp ut i gangen i tårer. Stakkars jente, hun fikk virkelig smake livets uforutsigbarhet.
Jeg pakket sammen sakene. Jeg ville virkelig ikke reise. På disse 24 dagene hadde alt blitt nært og trygt særlig Bjørn.
Bussen sto klar. Bjørn kom ut og vinket farvel med nok et blåklokke-bukett. Jeg gråt, klemte ham hardt. Det var over. Dette korte eventyret. Det gjorde vondt å dra. Hadde han bare bedt meg bli, ville jeg ha sluppet alt og blitt.
Vi bodde i forskjellige byer, og nå kunne vi egentlig bare skrive brev til hverandre. Men det var et brev jeg aldri ventet fra Bjørns… kone. Hun skrev at hun visste alt, og at det aldri ville bli noe mellom oss. Hun var bare tretti; jeg førti. Jeg skrev ikke tilbake. Hva skulle jeg si?
Et halvt år senere, helt uventet, sto Bjørn på døra mi. Guttungenes øyne var store da den fremmede mannen kom inn, men de sa ikke et ord.
Bjørn? Bare på gjennomreise, eller…?
Eller… kanskje noe mer? Kaster du meg ut, Marthe? spurte han sjenert i døra.
Gutta listet seg inn på rommet sitt.
Kom inn, da. Hva bringer deg hit? Tok du med brev fra kona di? spøkte jeg litt syrlig.
Unnskyld, Marthe. Jeg skulle ha skrevet til deg, men kona mi fant brevet. Vi er skilt nå, sa han lavt.
Bjørn, jeg visste ikke engang at du var gift… Da hadde jeg ikke innledet noe. Hva nå?
Marthe, vil du gifte deg med meg? spurte han plutselig.
Jeg vet ikke. Jeg har jo barna. Hvordan skal de ta dette? Jeg kan ikke bare hoppe ut i det men jeg blir glad for at du spør.
Barn er flott, jeg har selv ei jente på ti, avslørte han.
Hva? Har du forlatt dattera di? spurte jeg vantro.
Nei, nei. Jeg skal hente Alva. Moren hennes har begynt å drikke. Vi blir én stor familie, forsikret han.
Vent nå litt! Jeg kjenner ikke dattera di engang og du har allerede gjort meg til mor for henne? Bjørn, vi må roe oss ned. La meg tenke litt, snakke med guttene mine. Jeg skal lage middag til deg, for å feire… eller noe sånt, lo jeg.
Den store harmoniske familien uteble selvfølgelig. Det var krangler, folk gikk sin vei, og alt mulig. Ulike mennesker har forskjellige temperamenter. Ikke alle klarer å svelge stoltheten under en konflikt.
Tiden løp av gårde.
Etter noen år giftet min eldste sønn, Andreas, seg med Bjørns datter, Alva. De vendte plutselig ryggen til meg og Bjørn. Gammel uenighet og klaging dukket opp; “dere skulle aldri brutt opp familiene våre!” Andreas og Alva flyttet sammen i leid leilighet langt fra oss.
Så der sto jeg og Bjørn, trakk på skuldrene, men holdt sammen.
Årene gikk.
Våre voksne barn holdt seg borte. Alva ringte kun Bjørn på bursdagen hans.
Tre år senere inviterte Andreas og Alva oss på besøk. Vi takket ja, men var spente. Det viste seg at de hadde fått en sønn vårt felles barnebarn! Gleden sprengte i brystet. Rundt middagsbordet ba de oss om tilgivelse. “Vi har lært at livet kan være underlig. Man må kunne tilgi og hedre foreldrene sine. Derfor skal gutten hete Mikael så familien får fred.”
Og der hadde vi vårt nyfødte lykke, Bjørn og jegStillheten etter middagen var fylt av varme. Latteren satt løst, og selv Bjørn, som alltid hadde vært så selvsikker og full av fandenivoldskhet, tørket en tåre bort fra kinnet idet han bøyde seg over det lille barnebarnet. Mikael vinket mot oss med sølete små fingre, og i det øyeblikket forstod jeg at denne villede familien dette lappeteppet av mennesker, håp og feilsteg likevel var blitt akkurat det jeg drømte om: et hjem.
Senere, da vi satt ute på terrassen i den varme kveldsbrisen, la Bjørn armen rundt skuldrene mine. Barna pratet sammen innendørs, stemmene blandet seg med lydene av oppvask, små barnetrinn og Alvas milde latter.
Ser du, Marthe, sa Bjørn mykt, vi fant faktisk veien hjem.
Jeg lente hodet mot skulderen hans. For første gang på mange, mange år føltes det som om hjertet fikk ro. Sorgen var fortsatt der, men den hadde fått selskap av tilgivelse, små glimt av glede og kanskje til slutt litt visdom. Vinden bar med seg duften av sommereng, og langt borte kunne jeg høre sangen fra blåklokkene jeg engang fikk.
Det slo meg at kjærlighet aldri er sånn som man forestiller seg; den snubler, mister pusten, går seg bort men den finner også nye veier, trekker mennesker sammen, bygger broer der det før bare finnes ruiner. Vi strakk oss etter hverandre, alle sammen, og denne gangen slapp ingen taket.
Så ble kvelden stille, og det gikk en ny dag i møte med barn, barnebarn, sorg og glede. Med alt som hører livet til. Med Bjørns hånd i min, og Mikaels rare, stolte latter i stua, forstod jeg at selv det som knuses, kan settes sammen igjen.
Og at noe så enkelt som et navn, gitt i kjærlighet, kan bringe fred til en hel familie.
