Kjære dagbok,
I dag skjedde ingen mirakler.
Jeg, Ingrid, trådte ut av Ullevål sykehus med min sønn i armene. Jeg hadde vel håpet at mamma og pappa skulle stå klare i vårsola, men ingen kom for å møte oss. Vårsola varmet kinnene mine, mens jeg trakk sammen den vide jakka rundt meg og tok sekken med klær og papirer i én hånd, og i den andre holdt jeg babyen min nær.
Hvor skulle jeg dra nå? Foreldrene mine hadde vært tydelige; jeg fikk ikke ta barnet hjem. Mamma hadde til og med bedt meg skrive under på at jeg frasa meg rettighetene. Men jeg, som selv var vokst opp på barnehjem da min egen mor hadde forlatt meg, hadde sverget at jeg aldri skulle gjøre det samme mot mitt eget barn, uansett hva det kostet.
Riktignok ble jeg adoptert etter hvert, og både moren og faren i fosterhjemmet mitt var gode mot meg, litt bortskjemt kanskje, og ikke akkurat vant til å klare meg selv. Vi levde aldri i overflod heller; de var ofte syke. At sønnen min nå manglet en far, følte jeg skyld for det var mitt valg, jeg ser det nå.
Han virket jo så seriøs, han som var far til barnet mitt, lovte å introdusere meg for foreldrene sine. Men da jeg fortalte om graviditeten, sa han bare at bleier ikke passet ham akkurat nå. Så reiste han seg opp og forsvant. Telefonen sluttet raskt å svare jeg var antakelig blokkert.
Jeg sukket stille. Ingen er visst klare verken faren til barnet eller mine egne foreldre. Men jeg skal ta ansvar, jeg er klar for det.
På en benk lot jeg ansiktet smake på solstrålene. Hvor skulle jeg gå? Det finnes visst sentre for mødre i min situasjon, men jeg hadde ikke våget å spørre etter adressen jeg trodde alltid at foreldrene mine kom til å forstå og komme etter meg. Det gjorde de ikke.
Da bestemte jeg meg for å gjøre det jeg lenge hadde tenkt: reise til farmors hus på landet, kanskje hun tar meg inn. Jeg kunne hjelpe til på småbruket hennes så lenge jeg fikk barnetrygden, og etter hvert finne en jobb. Jeg skulle nok få det til! Bestemødre er jo ofte snille. Så jeg ordnet babyen bedre, fant frem den gamle mobilen min for å sjekke bussruter til bygda, og tenkte alt kom til å ordne seg likevel.
Men akkurat da jeg gikk over fotgjengerfeltet, var jeg nær ved å kollidere med en bil. En høy, gråhåret mann kom ut, tydelig opprørt, og begynte å kjefte på meg for ikke å følge med han mente jeg kunne ha drept både meg selv og barnet, og at han ville endt på gamlehjemmet med skyldfølelse hele livet.
Jeg ble skremt, tårene presset seg fram, og babyen våknet også opp og gråt. Mannen så på oss og spurte hvor jeg var på vei med babyen. Hulket og forklarte at jeg ikke visste helt selv.
«Sett deg inn i bilen,» sa han plutselig. «Du kommer hjem til meg først så får vi se hva vi kan gjøre. Ikke stå ute, barnet fryser.» Han presenterte seg som Einar Solberg, og hjalp meg inn i bilen.
Vel framme i hans store leilighet på Majorstua, fikk jeg eget rom og kunne gi barnet mat i fred. Jeg hadde ikke flere bleier igjen, så jeg spurte Einar om han kunne handle litt og ga ham lommeboka mi med de siste kronene. Han bare lo, nektet å ta imot penger han hadde ingen å bruke dem på, sa han.
Så løp han opp til naboen, som jobber som sykepleier, for å høre om hun kunne hjelpe oss med en handleliste. Hun hadde heldigvis fri, laget en lang liste og ga Einar, som kom tilbake med alt nødvendig. Han fant meg sovende, utmattet, med babyen urolig i armkroken. Han vasket hendene, tok ham forsiktig, mens jeg endelig kunne hvile litt.
Med det samme jeg våknet og oppdaget at babyen var borte, fikk jeg panikk, men da kom Einar smilende inn med ham. Han viste meg posene med alt han hadde kjøpt og foreslo at vi skiftet på babyen sammen.
«Naboen kommer innom senere for å vise deg hvordan alt fungerer,» sa han rolig, «og jeg bestiller helsesøster på hjemmebesøk til i morgen.»
Så satt vi der og pratet sammen:
«Du skal ikke lete etter bygda eller den gamle bestemora di. Bli her hos meg her er det plass nok. Jeg er enkemann, har ingen barn eller barnebarn igjen. Jeg får pensjon og jobber litt, men ensomheten spiser meg opp. Det ville gjort meg glad å ha litt liv og røre her hjemme.»
«Hadde du barn?» spurte jeg stille.
«Ja,» svarte Einar med sørgmodig stemme. «Jeg jobbet på oljeplattform; seks måneder hjemme, seks ute. Sønnen min studerte i Oslo, var forlovet og ventet barn. De ventet på meg så vi kunne feire bryllupet. Men han elsket motorsykler, mistet kontroll og omkom like før jeg kom hjem. Jeg rakk bare å komme til begravelsen. Kona ble aldri den samme. Jeg mistet også kontakten med barnebarnet mitt jeg visste bare det skulle bli født, men klarte aldri finne dem igjen. Derfor, Ingrid må du bli her hos meg. Jeg vil ha familie igjen. Hva har du kalt sønnen din?»
«Vet ikke helt hvorfor, men jeg ville så gjerne kalle ham Eilert. Kanskje et rart navn nå for tiden, men jeg liker det.»
«Eilert?! Det var navnet på min sønn!» utbrøt han. Jeg hadde aldri fortalt navnet Han lo, og øynene fikk plutselig glimt. «Ja, nå gjorde du denne gamle mannen glad. Så blir du?»
«Gjerne,» svarte jeg, og fortalte hvordan jeg selv var vokst opp på barnehjem. «Fosterforeldrene mine adopterte meg, men vil ikke akseptere sønnen min. Så her står jeg. Om ikke de hadde tatt meg inn, vet jeg ikke hvordan det hadde gått jeg fikk i hvert fall gå på videregående i ro og mak.»
Jeg la til: «Da jeg ble lagt på barnehjemmets trapp, fikk jeg bare med meg en liten kjede med et hjerteanheng.»
«La meg se,» sa Einar, da jeg kom ut fra rommet hans i ny genser. Da jeg tok av meg anhenget, var det som om gulvet svaiet under ham. Han støtte seg, og jeg skyndte meg å hjelpe til.
Med rystende fingre åpnet han anhenget jeg hadde alltid trodd var lukket for godt han selv hadde nemlig bestilt det til sin egen sønn og visste hvordan det åpnes. Inni lå en liten hårlokk.
«Dette er min sønns hår! Jeg la det der selv. Da … da er du barnebarnet mitt! Det var visst en mening med at våre veier krysset hverandre.»
Igjen kjente jeg meg rørt. «Kanskje vi skal ta en DNA-test, bare for å»
«Det er ikke nødvendig. Du er barnebarn mitt, og Eilert er oldebarnet mitt. Ingen flere spørsmål om det!» Han smilte varmt. «Dessuten, du ligner min sønn det har vært noe kjent med deg hele tiden. Jeg har faktisk bilde av moren din, kan vise deg henne og faren din en dag.»
Livet har altså snudd på et blunk. Fra å være isolert og forlatt, føler jeg nå at jeg har funnet hjem. Kanskje skjer det mirakler likevel bare på norsk vis.
Hilsen Ingrid.
