Et kaotisk skap, hauger av ustrøkne klær, sur suppe i kjøleskapet dette er hjemmet vårt. Jeg bestemte meg for å ta opp dette forsiktig med kona mi, men på et vis fikk jeg også høre det tilbake.
Jeg falt pladask for Ingrid allerede første gang jeg så henne. Jeg kunne ikke stå imot hennes skjønnhet og sjarme. Jeg følte meg utrolig heldig som hadde en så intelligent, vakker og ordentlig jente ved min side, så jeg nølte ikke med å fri til henne.
Vi bestemte oss for å flytte sammen, og Ingrid sa med en gang ifra at hun ikke likte å gjøre husarbeid. Hun foretrakk å fokusere på karrieren sin og ønsket å dele oppgavene hjemme likt mellom oss. Jeg så ingen problem med det på det tidspunktet og sa meg enig. Det virket rettferdig og fornuftig, selv om jeg ikke ante hva fremtiden ville bringe.
Vi delte på husarbeidet, og Ingrid forsikret meg om at hun kunne håndtere både jobb og hjem uten vanskeligheter. Jeg stolte på henne, og presset ikke på med mine egne tanker.
Et halvt år senere oppdaget jeg at ting ikke gikk som planlagt. Det gikk ikke slik Ingrid hadde håpet med arbeidslivet. Hun hadde en deltidsjobb for et lite kjent firma, med uregelmessig lønn og ustabile arbeidstider. Samtidig brukte hun pengene hun tjente kun på egne ønsker. I mellomtiden jobbet jeg lange dager for å dekke utgiftene våre. Likevel husket Ingrid alltid hvordan vi hadde delt på oppgavene, og så forbi egne plikter når det passet.
I starten tok hun sin del hjemme med iver og orden, men etterhvert forsvant entusiasmen. Leiligheten ble mer rotete, med hauger av klær som aldri ble strøket. Til min overraskelse fikk jeg skylda jeg burde hjelpe mer, mente hun. Det stakk dypt. Det var nesten umulig å balansere alle forventningene fra jobb med alt ansvaret hjemme. Helt fra starten var vi enige om rettferdig fordeling.
Jeg håpet situasjonen ville bli bedre etter at vi fikk barn, og trodde det var naturlig at Ingrid passet på både barn og hus når hun hadde fødselspermisjon. Dessverre gikk det bare nedover. Noen ganger undrer jeg om det hadde vært lettere uten henne. I tillegg til problemene våre har kranglingen blitt en del av hverdagen.
Selv om jeg prøver å forstå Ingrid sitt ståsted og sette meg inn i hvordan hun har det, klarer jeg ikke riste av meg følelsen av å bli oversett og glemt. Jeg sjonglerer jobb på kontoret, oppgaver hjemme og husarbeid. Alt jeg drømmer om er å få slappe av en gang iblant.
Jeg lurer på hva Ingrid gjør hjemme mens hun er i permisjon om dagen, hva som egentlig hindrer henne i å lage middag eller rydde litt. Babyen vår er bare to måneder gammel og sover mesteparten av dagen. Jeg tror at jeg, i hennes sted, kunne fått til noe husarbeid. Jeg klarer ikke la være å tenke på hvordan vi skulle klart oss med enda et barn. Jeg ønsker likeverd og gjensidig støtte, men det virker ikke som om Ingrid har forstått dette.
Jeg vil ikke ødelegge familien vår, for jeg elsker barnet vårt dypt. Men jeg kjenner jeg er i ferd med å nå grensa for min tålmodighet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å leve videre slik det er nå. Jeg har ingen fasit på hvem som har rett eller galt, men dersom jeg har lært noe, så er det hvor viktig det er å snakke åpent om forventninger og grenser før det går for langt.
