Jeg husker det som om det var i går, selv om det er mange år siden nå. Jeg ble hodestups forelsket i Ingrid da jeg så henne for aller første gang. Hjertet mitt slo nesten ut av brystet, og jeg følte meg umåtelig heldig over å ha en så klok, vakker og ordentlig jente ved min side. Jeg nølte ikke et øyeblikk jeg fridde til henne så snart jeg fikk sjansen.
Vi bestemte oss for å flytte sammen i Oslo, og det tok ikke lang tid før Ingrid gjorde det klart at hun ikke hadde noen spesiell interesse for husarbeid. Hun ønsket å satse på karrieren og ønsket at vi skulle dele ansvaret hjemme helt likt. For meg hørtes det rettferdig og rimelig ut, og jeg var enig uten å stusse for mye over hva fremtiden ville bringe.
Ting gikk greit den første tiden. Vi delte vask, rydding og alt som hører til, og Ingrid forsikret meg om at hun uten problemer kunne kombinere jobb med å ta sin del hjemme. Jeg stoler på folk når de sier noe slikt, så jeg lot det bli med det.
Et halvt år senere merket jeg at alt ikke utviklet seg slik vi hadde sett for oss. Ingrids karriere tok ikke av slik hun hadde håpet. Hun jobbet deltid i et lite kjent firma, med ustabil arbeidstid og lønn som kom litt nå og da og pengene brukte hun stort sett på seg selv. Samtidig sto jeg på fra tidlig morgen til sen kveld. Likevel var det akkurat som Ingrid bare husket den delen om å dele oppgavene, selv om hun etterhvert lukket øynene for sine egne oppgaver.
Hun gjorde sitt beste i starten, men etter hvert dabbet energien av. Huset fløt, klærne hoblet seg opp i store hauger, og orden og system gikk tapt. Plutselig mente hun at det var min skyld, og at jeg burde stille mer opp. Det stakk dypt, for jeg syntes det allerede var vanskelig nok å sjonglere all jobbingen med å holde styr på huset. Vi hadde jo blitt enige om å fordele alt likt fra starten!
Da vi ventet barn håpet jeg faktisk at alt skulle bedre seg, at Ingrid når hun fikk tid hjemme i permisjon ville få mer overskudd til å ordne i hjemmet. Men ting ble bare verre. Noen ganger tenkte jeg at det kanskje ville vært lettere uten henne i huset, for kranglene tok aldri slutt.
Selv forsøkte jeg å forstå kona mi, sette meg inn i hvordan hun hadde det. Likevel satt jeg hele tiden igjen med følelsen av at mine behov ble ignorert. Jeg jobbet på kontor, og deretter hjemme med alt det daglige, pluss alle de små tingene som må gjøres i et hus. Det eneste jeg ønsket meg, var litt hvile.
Av og til undret jeg: Hva gjør egentlig Ingrid om dagene, mens hun er i fødselspermisjon? Hva stopper henne fra å lage middag eller rydde litt? Babyen vår var knapt to måneder gammel og sov mesteparten av døgnet. Hadde det vært meg, tror jeg at jeg kunne rukket unna en del husarbeid da. Og jeg kunne ikke la være å lure hvordan blir det om vi får et barn til? Jeg står for likestilling og gjensidig støtte, men kanskje er det vanskelig for Ingrid å forstå hvor viktig det er.
Jeg ønsker ikke å ødelegge familien vår, for barnet vårt elsker jeg over alt. Samtidig føler jeg at tålmodigheten min er i ferd med å ta slutt. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg kan leve videre i dette. Hvem ville du holdt med i denne historien?
