Et hjem uten velkommen: Når mor forvandler huset til et slagmark
Leiligheten der vi ikke lenger er ønsket: Da moren gjorde hjemmet til et slagmark
Lukas satt på kontoret da telefonen ringte. På skjermen sto det: kona hans. Han ble overrasket hun ringte ham sjelden midt på dagen.
«Hallo, Maren. Har det skjedd noe? Jeg er litt opptatt akkurat nå,» sa han uten å løfte blikket fra skjermen.
«Noe fryktelig har skjedd,» stemmen hennes skalv, kvalt av tårer, «Vi har blitt kastet ut. Vi har ikke et hjem lenger!»
«Hva?!» Lukas spratt opp fra stolen, «Er det noe med leiligheten? Brann? Innbrudd?»
«Leiligheten er fin men vi får ikke bo der lenger,» hvisket Maren.
«Hvordan ikke få bo der? Hvem kan forby oss å bo i vår egen leilighet?!»
«Hvem tror du din mor!» Det brast ut av henne, og i stemmen lå alt smerte, raseri, fortvilelse.
For år siden hadde de flyttet til Oslo med barna. Den eldste var sju, den yngste fem. De hadde startet på nytt, jobbet hardt. Så kom lykken: Marens far hadde uventet arvet en leilighet fra en fjern slektning på landet.
«Bo der,» hadde den gamle mannen sagt den gangen, «jeg er pensjonist, skattene er overkommelige, leiligheten står i mitt navn, men vi skal ikke forstyrre dere.»
De pusset opp, kjøpte møbler. Følte seg hjemme. Selv om leiligheten ikke formelt tilhørte dem, var det deres hjem. Likevel levde Maren med en følelse av usikkerhet.
«Vi putter alt vi har inn her, men vi står ikke i grunnboken,» hadde hun sagt til Lukas.
«Ikke tenk på det. Mine foreldre er her. Hvem skulle kaste oss ut? Vi er jo familie.»
Men det ble verre de ble kastet ut. Ikke av fremmede, men av deres egen familie.
Årsaken var fars bursdag. De dro dit, feiret. Men dagen etter sto svigermor plutselig foran dem:
«Vi har bestemt oss: Henrik, fetteren deres, flytter inn hos dere. Han studerer nå, og studentboligen er full. Dere har plass. Og,» la hun kaldt til, «leiligheten tilhører oss uansett, så vi bestemmer hvem som bor der.»
Maren måtte holde pusten. Men Lukas nikket bare:
«Ikke noe problem. Det er nok plass.»
Hun ville skrike, bet seg i leppen. Ikke rett tidspunkt. Men noe i henne knakk den dagen.
Henrik flyttet inn og oppførte seg som om han eide stedet. Spiste på sofaen, brølte, ryddet aldri opp. Alt han tok på ble skittent. Så kom Lukas foreldre på besøk. For å se «barnebarna». Og så begynte marerittet.
«Henriks sko er skitne!» bebreidet svigermor. «Hvorfor er jakken ikke vasket?! Og hvorfor er det ikke noen kake?!»
Hun kommanderte rundt som en sersjant. Kokte, vasket, ryddet. Så, helt plutselig, til Maren:
«Jeg forstår ikke hvordan sønnen min kan leve med noen som deg! Du burde dra. La leiligheten stå tom.»
«Hvor skal jeg dra? Leia er dyr, jentene har sitt eget liv»
«Ikke mitt problem. Pakk sakene dine.»
Da Maren nektet, tålte ikke svigermor mer:
«Jeg skal overtale Lukas. Han skal skille seg.»
Maren pakket i stillhet mens tårene rant.
Lukas fikk høre om det og stormet avsted.
«Mamma, hva er dette?! Kaster du ut kona mi?!»
«Hun er overflødig. Og dessuten hun drikker!»
«Hva?!»
«Jeg hørte flasker klirre. Hvorfor skjuler du noe? Slike folk lar jeg ikke bo under mitt tak. Leiligheten er min, så jeg bestemmer.»
«Mamma, det var Henrik med søpla!»
«Ikke skyld på gutten! Dukker hun opp her igjen ikke klag.»
«Da drar jeg med henne.»
«Desto bedre. Henrik har en kjæreste nå, hun skal flytte inn.»
Lukas knyttet nevene uten et ord.
«Greit. To dager.»
Senere sa han til Maren: «Ikke gråt. Vi tar med oss alt Frank hjelper oss, vi har en garasje. Alt ordner seg. Vi kjøper noe eget. Kanskje ikke akkurat som vi drømte om, men i det minste vårt eget.»
Tre dager senere kom svigermor med datteren Kari pakket som til en beleiring. Kjøtt, fisk, hermetikk, poser med poteter
«Har de virkelig flyttet ut?!» spurte Kari forbløffet.
«Tomt Ingen kjøkken Ingen kjøleskap Ingen møbler»
«Bare sett det på balkongen.»
«Men det regner! Mamma, man kan ikke engang sove her!»
Ingrid Olsen ringte sønnen han svarte ikke. Barnebarna heller ikke.
«Ingrid her Bestemor» prøvde hun med et barnebarn, men fra telefonen kom bare:
«Ikke ring hit lenger!»
I leiligheten sto det bare en skitten gammel sofa. Og en bøtte i badekaret symbolet på en knust drøm.
Et halvt år senere kokte Maren i den nye leiligheten. Da ringte telefonen. Ukjent nummer.
«Lukas, det er meg Mamma Du svarer ikke Jeg beklager. Kom tilbake. Bo her.»
«Vi bor allerede. I vår leilighet.»
«Deres leilighet? Hvorfor trenger dere en til? Dere har jo vår!»
«Deres er deres. Og vår er vår.»
«Og barna? De har slettet meg!»
«De trenger ingenting. Vi har alt. Glem den leiligheten. Vi kommer aldri tilbake.»
Lukas avsluttet samtalen. Dette kapittelet var over. Og det ville aldri åpnes igjen.
