Et helt år ga jeg mynt til barna for å betale ned et lån! Jeg vil ikke gi en eneste krone mer!
Mannen min, Ola, og jeg har kun ett barn, en voksen sønn. Han har allerede sin egen familie, og vi har blitt besteforeldre.
Jeg vokste opp i den kalde kommunistiske epoken, og jeg giftet meg i trettiårene. Da ble jeg sett på som en gammel jomfru. Det var naturlig at alle forventet avkom med en gang. Å stå barnløs var da like ille som å ha pest.
Til slutt fikk vi vår sønn, og vi bestemte oss for at det var nok. Som utdannede mennesker vet vi at oppdragelse koster penger. Jo flere barn, jo mer penger trengs. Derfor ble det kun ett barn, og vi klarte å oppdra ham, gi ham en god skolegang og få livet på plass.
Sønnen vår, Erik, så helt annet på saken. Kort etter vårt bryllup ble hans kone, Solveig, gravid, og barnebarnet kom til verden. Det unge paret hadde ingen leilighet, så de tok opp et lån. På en merkelig måte betalte vi avdragene hver måned. Så fikk jeg vite at svigerdatteren var gravid igjen. Jeg spurte henne hvordan hun skulle klare å forsørge to barn og betale lånet på taket. Hun tok det tungt, men sa at de skulle klare det. Jeg svarte: “Hvis dere klarer det, så godta jeg det.”
Lenge klarte de. Men så kunne ikke svigerdatteren gå på jobb lenger, og Erik mistet jobben. Hva skulle de gjøre? De bestemte seg for å flytte inn i vår leilighet, den vi selv leide. Ola forklarte at han ville hjelpe de unge med å betale lånet. Så brukte vi ett år på å betale deres boliglån. Jeg trodde vi var en stor hjelp for barna. Men drømmen viste seg å være en illusjon.
Nylig oppdaget jeg at lånet ikke var betalt seks måneder i rest. Hvor hadde pengene forsvunnet? Ola er rasende, han sier han ikke klarer mer. Jeg er sjokkert. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Vi har hjulpet barna, men de har bare lent seg mot oss og slappet av. Hva skal vi gjøre nå?
