Et helt år med å gi penger til barna for å betale ned boliglånet! Jeg gir ikke en eneste krone mer!
Mannen min og jeg har bare ett barn, en voksen sønn. Han har sin egen familie nå, og vi har til og med blitt besteforeldre.
Selv vokste jeg opp under jappetiden, giftet meg da jeg var 30. Den gang ble jeg sett på som en gammel ungkarsdame. Det forventet alle at vi skulle få barn så fort ringen var på fingeren ikke å ha barn var omtrent like skandaløst som å dukke opp i nabolaget med elsykkel, men uten strøm.
Vi fikk altså en sønn og syntes det var mer enn nok. Som folk med hodet på rett plass skjønte vi at unger koster penger. Jo flere unger, jo slankere lommebok.
Derfor ville vi ha én, og det holdt i massevis. Vi fikk oppdratt ham, gitt ham en god utdanning og satt oss relativt trygt i livet.
Men sønnen vår, han hadde visst helt egne planer. Så fort han og kona giftet seg ble vi besteforeldre noen har det travelt! De unge bodde ikke i eget hus, så de tok opp boliglån. På et vis klarte de å betale hver måned. Så kom beskjeden: svigerdatteren var gravid igjen. Klart vi måtte spørre hvordan de skulle klare å forsørge to smårollinger og fortsatt betale lån. Det syntes de var et håpløst spørsmål, og svarte bare at dette skulle de klare selv. Greit, tenkte jeg vil de klare seg selv, så får de prøve.
En god stund gikk det faktisk fint. Men, så ble det bråstopp: svigerdatteren måtte slutte på jobb, og sønnen mistet jobben. Hva skulle de gjøre? Joda: de skulle flytte inn i vår leilighet som vi leide ut. Mannen min slo fast at «nå hjelper vi dem med lånet punktum!». Dermed brukte vi et helt år på å betale deres lån. Vi syntes vi var helt topp, flinke til å hjelpe barna våre. Men, neida.
Nylig fikk vi vite at lånet ikke var betalt ned i det hele tatt tvert imot ligger de seks måneder bak! Hvor i all verden har pengene tatt veien? Mannen min ser ut som han kunne male veggene med frustrasjon, og sier han ikke orker mer. Jeg? Jeg er bare sjokkert. Aner ikke om jeg skal le eller gråte. Der har vi hjulpet barna og de har satt seg godt til rette hos oss og levd livets glade dager. Og nå? Hva i huleste gjør vi nå?
