Et glass melk
Det er ikke bare vanskelig å være utstøtt, men også for dem som står dem nær. Dette hadde jeg for lengst forstått jeg, Vera Skogheim, som har arbeidet åtte lange år i hjemmetjenesten. De årene hadde satt spor; både kropp og sinn hadde blitt preget av slit, sinnet mitt var blitt skjerpet og tungen min spiss, særlig hvis noen våget å kritisere jobben min. «Hvem tror du at du er, som skal diskutere mine saker?» pleide jeg å si, og så glødet jeg til dem under den rødlige luggen min, med mine grønne, skrå øyne, så ingen hadde mot til å fortsette.
Gjennom årene hadde jeg handlet mat til brukerne mine, vasket og hjulpet til der det trengtes, og med de fleste fant jeg tonen. Bare én gang hadde det blitt konflikt, da en gammel, enslig mann ga meg en sjokolade. Det var ikke lov å ta imot gaver, og jeg hadde alltid takket nei, men den gangen var det akkurat som jeg ikke orket mer og tok imot. Jeg klarte likevel aldri å smake på sjokoladen hjemme den ble bare liggende og feste seg i halsen, så jeg ga den bort til nabogutten, og neste gang takket jeg nei til nye gaver. Men den gamle klagde til kommunen: «Nå forventer hjemmehjelpene konvolutter med penger» Jeg sto i fare for å miste jobben, men jeg forsvarte meg ikke: «Spar meg, jeg er da et menneske jeg også! Ikke noen skurefille!» Da var det flere av brukerne mine som stilte opp for meg. En av dem var Anna Søreide. Jeg hadde allerede likt henne godt, men etter det ble hun nærmest som en søster for meg den søsteren jeg aldri fikk.
Vi hadde lignende skjebner, på mange måter preget av sorg og ulykke: Begge ble foreldreløse som små. Anna hadde vært funksjonshemmet hele livet, mens jeg kunne virke frisk utenpå men sjelen min var såret, redd og gråtende, noe til og med Anna knapt forsto. Det eneste som gjorde oss likere var at ingen av oss hadde egne barn. For meg var det for lengst akseptert, men Anna beholdt drømmen og styrken. Hun kritiserte meg ofte hvis jeg viste tegn på svakhet, særlig etter at hun var blitt med i teatergruppen inne på rehabiliteringssenteret, hvor hun forberedte seg til opptreden på en konsert.
I starten ville hun ikke høre tale om å opptre. Prest Olav, som ofte besøkte henne i høytider med gaver og bønn, mente brodering var mer passende for henne. Anna broderte iherdig, først småting, deretter pyntet hun en linskjole med fargerike mønstre og broderte inn røde border og grønne fugler. Kjolen ble så vakker at den ble sendt inn til fylkets folkekunstutstilling der den mottok førstepremie og til slutt ble den solgt, med Annas samtykke. Da hun fikk en ganske god sum noen tusen kroner ringte hun meg og gråt. Det var første gang i livet hun hadde tjent egne penger, og hun visste ikke hva hun skulle gjøre med dem.
«Ikke sørg, vi finner da en mening!» lo jeg. «Vi kjøper mange slike kjoler og syr mer det holder i mange år! Da slipper du å finne på noe dumt!» Hun svarte ikke, men jeg så at hun ble såret, for i det siste hadde hun begynt å drømme alvorlig om å gifte seg. Hun hadde sett på film hvordan det var, men i hennes situasjon var det bare å drømme.
Etter utstillingssuksessen ringte de fra senteret og tilbød henne plass i dansestudioet for å lage et pardansnummer. Anna trodde først det var kødd. Men de ringte igjen og overtalte henne til å prøve. «Du er prisvinner nå, vi må utfordre deg! Støtte fra kommunen er ordnet, og en hjemmetjeneste følger deg!»
«Hvem skal jeg danse med?» lurte Anna.
«En som deg. Her er det ingen som blir etterlatt! Alle får bryne seg på sitt nivå!» kom det bestemt. Anna gav etter, og dagen etter ble hun hentet av en alvorlig sjåfør og satt i bussen. Der var han mannen hun skulle danse med, Eirik het han. Hun hørte hjertet slå idet hun følte hånden hans første gang, sterk og trygg.
I senteret hjalp sjåføren og jeg henne inn. Øvingene gikk først tungt; de svettet og rødmet, prøvde følge musikken og ikke trå feil. Anna glemte all brodering hjemme og kom seg ikke lenger gjennom dagene uten øvelsene. Jeg var alltid med.
Hele høsten og vinteren danset Anna på senteret, og livet hennes fikk en ny rytme. I dag satt hun ferdig, ventet på meg, mens jeg følte tyngden av alle disse dagene.
«Hvorfor så sur, Vera?» spurte hun. «Vi er bare i førtårene. Kan fortsatt skaffe oss en familie!»
«Jeg har vært der sju år i ekteskap, og han stakk. Det var straffen for at jeg løp etter gutter i ungdommen. Nå blir det aldri barnebarn for foreldrene mine,» svarte jeg.
«Det du har opplevd er fortid. Jeg ville giftet meg om og om igjen hvis jeg var deg!»
«Og hvis du ikke vil ha mann, kan man i våre dager lage barn kunstig.»
«Penger, da!» sa jeg.
«De sier det skal bli gratis med sånne inngrep nå.»
Vi la bort praten. «Hva skal du ha på deg til konserten?»
«Samme rosa genser og grått skjørt.»
«Du burde prøve konsertkjolen. Du må venne deg til å bruke den.»
«Tar den på generalprøven!»
Dagen før hadde de øvd lenge. Jeg hjalp Anna hjem, badet henne og laget te. Hun spurte plutselig: «Hvordan var din første gang med en mann?» Hun rødmet.
«Husker ikke,» svarte jeg.
«Ikke jug.»
«Han stakk etter skilsmissen, ikke noe å misunne »
Anna repliserte: «Eirik liker meg han ser på meg sånn!» Jeg ba henne ikke drømme, det kunne bare ende med vondt. Hun lot det være, og jeg hjalp henne i seng.
Før hun la seg, ba jeg henne hvile og sa jeg kom tilbake dagen etter.
Slik gikk dagene, og snart var det generalprøve i kulturhuset. Anna ville være tidlig ute og skifte først. Inne virket det som alle observerte henne og Eirik, som nå hadde med seg en kvinne og bar en svart drakt med sløyfe.
Bak scenen kysset Eirik henne på kinnet: «Ikke vær nervøs, det skal gå bra.» Anna ble helt varm og hadde helst holdt hånden på kinnet for å kjøle den ned. Kvinnen med krykke kom bort: «Det går fint, jeg lover.»
«Hvem er du?» spurte Anna med urolig følelse.
Eirik presenterte henne: «Det er kona mi, Liv.»
Anna nikket stivt og oppdaget forlovelsesringen på Eiriks finger, selv om hun aldri hadde sett den før. Alt hun hadde drømt om raste sammen. Hun fikk ikke puste og svimte av.
Da hun våknet, satt jeg ved henne. «Det er best du får komme hjem, Anna», sa jeg, sint og opprørt. «Du trenger ikke disse dansene.»
Bare sjåføren smilte idet han bar henne inn og spurte: «Så, ferdigdanset?» Jeg jaget ham vekk, og satte meg hos Anna.
Da hun hadde grått ferdig, hvisket hun: «Eirik er gift.» Jeg måtte smile trist. «Du hadde drømt om ham, du?»
«Det angår ikke deg! Gå din vei, kom aldri tilbake! Du er et svin, Vera!»
Hun sa det med en pipende stemme, så jeg visste det ikke var ondt ment. Det gjorde likevel fryktelig vondt, for jeg visste alt hun hadde gjennomgått, og hvor avhengig hun var av meg. Men nå var jeg også såret. “Kanskje jeg skal si opp?” tenkte jeg. Ingen andre hjemmehjelpere gjorde mer enn de måtte. Bare jeg kom selv på fridager, laget middag, så på film eller stelte klærne hennes.
Hjemme ble det tomt og stille. Jeg sovnet utmattet til slutt, men våknet av telefonen. Presten Olav ringte: «Vera, du må komme! Anna må kjøres til sykehus!» Jeg løp ut, urolig over at jeg kanskje hadde glemt å låse etter henne. Utenfor huset sto både politibil og ambulanse. En politi sa: «Hun ville ta livet sitt.» Jeg svarte at det måtte være feil «hun er som en engel».
Jeg fikk gå inn og låse, og ble med til stasjonen for forklaring. Jeg sa jeg kun hadde vært borte en time. «Noe har hun i alle fall båret på,» svarte han.
Jeg lot meg settes av på sykehuset. De fortalte at Anna var våken igjen, men hun fikk ikke ha besøk, og alt måtte bli liggende. Jeg kunne kun prate med henne på avstand.
Dagene etter ringte jeg sykehuset, forgjeves. Først på fjerde dagen ringte en fremmed dame: «Du må stå utenfor vinduet klokken ett.» Jeg gjorde det, og så Anna smile svakt og holde opp en lapp hvor det sto: “UNNSKYLD”.
Jeg vinket og viste at alt var tilgitt. Da jeg gikk hjemover i solskinnet, forsto jeg at våren var kommet. All tungsinn forsvant i lyset som glitret på kirkens gyldne spir. Jeg tenkte: «Nå er det ikke mer å sørge over!» og tørket gledestårer bort, mens jeg lo for meg selv: “For ei sta og ertende geit hun Anna er, hun blir vel aldri enkel!”
