Et glass melk
Du, jeg vet du har spurt, så jeg må nesten fortelle om det som skjedde med Eva Strand. Hun har vært ansatt i kommunen som hjemmehjelp i åtte år nå. Jeg tuller ikke, du skulle sett henne løpet mellom gamle blokker i Oslo, alltid på farten, tynn som en strek, og med en kommentar på lur hvis noen våget å snakke nedsettende om jobben hennes. “Hvem tror du du er, for å legge deg oppi arbeidet mitt?” sa hun, med de grønne, mystiske øynene under den rødlige luggen så selv den mest skravlete naboen ikke turte å spørre mer. Noen lo og kalte henne Eva Pesten. Hun likte aldri kallenavnet, men alle visste at det kom fra det at hun ikke lot folk tråkke på henne.
Alle disse årene har hun kjøpt inn mat, vasket og ryddet hos brukerne, og klart å komme overens med alle bortsett fra én gang, den gangen en ensom gammel mann ga henne en sjokoladeplate. Hun visste godt at hjemmehjelpere ikke har lov til å ta imot gaver, men akkurat den gangen klarte hun ikke å si nei. Hun tok med sjokoladen hjem, men klarte ikke en gang smake. Hun ga den videre til nabogutten, og avslo neste gang den gamle mannen prøvde å få henne til å ta imot noe. Så gikk han til NAV og klaget: “Nå om dagen holder det ikke med sjokolade, de håper på penger i konvolutt” Hun ble truet med sparken, men Eva bare lo tørt: “Så si meg opp, jeg er ikke en dørmatte!” Men heldigvis støttet de andre brukerne henne, deriblant Ingrid Hansen.
Eva hadde alltid hatt et ekstra godt øye til Ingrid, og etter dette ble de nesten som søstre, for de hadde begge mistet foreldrene altfor tidlig. Ingrid var født med en funksjonsnedsettelse, satt i rullestol siden barndommen, men Eva var tja, utvendig tilsynelatende frisk, men inni seg bar hun på gamle sår. De hadde liksom barnløsheten til felles også. Eva hadde forsonet seg med det, men Ingrid ga seg ikke hun drømte fortsatt om familie.
Ingrid hadde begynt å sy for noen år siden, broderte på servietter, sjal og til slutt et lintøy med fargerike mønstre og nydelige små fugler, akkurat sånn som du ser på Telemarksbunader. Og vet du hva? Kjolen hennes vant førstepris på en Husflid-utstilling i Drammen, og til slutt ble den solgt! Med pengene det var over 6000 kroner gråt hun da hun ringte Eva og sa hun ikke visste hva i all verden hun skulle bruke dem til.
Eva sa: “Slapp av, dette fikser vi! Du kjøper bare flere slike kjoler og broderer, du får arbeid i evigheter!” Men så la Eva merke til at Ingrid hadde begynt å snakke mer og mer om drømmen om en ektemann, som i filmene. Hun kjente all teorien, men det ble liksom aldri henne.
Men så ringte de fra rehabiliteringssenteret på Bærum sykehus og spurte om hun ville begynne å danse sammen med andre i studioet. Ingrid trodde først det var en spøk, men de ringte igjen og fikk henne til å prøve én gang. “Kanskje lykken snur,” sa den litt strenge, men likevel energiske lederen, Margrete Josefson: “Du er jo blitt en stjerne, nå er det på tide å prøve mer!” Hjemmetjenesten samarbeidet, så Eva ble med på hver eneste øvelse.
Første gang virket alt håpløst Ingrid og Aleksander, dansepartneren, hadde jo aldri danset sammen før. Men for hver uke kom det seg, hun fikk til å svinge rullestolen og følge tonene. Ja, og koreografen deres, denne høye, smidige Cecilie som minnet om en gresshoppe, løp rundt og hjalp dem.
Hele høsten og vinteren danset Ingrid og Eva sammen to ganger i uka, og Eva var selvfølgelig alltid med. Ingrid la til og med bort broderietkunne ikke tenke seg hverdagen uten øving lengre.
Så, en dag Ingrid gledet seg til stor-øvingen, kom Eva inn døren, sur og tverr som sjelden før. Og du kjenner Ingrid hun kunne ikke la det ligge. “Hva er det, da?” spurte hun.
Eva bare svarte hardt tilbake, men så fortsatte de å snakke om alt annet, og Ingrid kunne ikke la være: “Vi er jo bare førti! Vi kunne fått oss mann og familie?”
“Ikke mas!” svarte Eva og sukket. “Jeg var gift i sju år han stakk til slutt. Og godt var det. Foreldrene mine fikk aldri barnebarn heller. Det er for seint for alt sånn… Du, Ingrid, du maser. En kan jo få barn uten mann nå for tida, hvis du har råd til det!”
“Men de sier på NRK at det skal være gratis,” sa Ingrid.
“Alt på TV er ikke sant!”
Slik gikk praten, og så over til antrekk til generalprøven Ingrid ville ikke ta på finkjolen før dagen; hun var redd den skulle bli skitten i bussen.
Da de kom hjem, trillet Eva henne inn, hjalp henne på badet og badet henne mens Ingrid lo og skravlet uavbrutt. Etterpå satt de på kjøkkenet med te og kjeks, men Ingrid så ikke på godteriet. Plutselig spurte hun rødmende: “Hvordan var det, første gang, med en mann ?”
Eva fnøs: “Det husker jeg ikke,” og gjorde narr, men Ingrid skjønte at det var fordi hun egentlig ikke ville snakke om det.
Men Ingrid la merke til at hun likte Aleksander virkelig likte ham! Han hadde mørkt hår og mørke, dype øyne, sterke hender. Flere ganger lurte hun på om hun kunne bli glad i ham. Men så turte hun ikke tenke mer på det og la seg i sengen og grublet Ville hun noen gang kunne gå på en vanlig date? Eller var dette danserollene det nærmeste hun ville komme å være sammen med en mann?
Neste dag var det generalprøve. Kjolen mørklilla med glitter og diamanter ble sjekket en siste gang. Helt på ekte, hun gledet seg nesten litt for mye, var redd for å gjøre feil. De kom til kulturhuset i Lilleaker, og Ingrid skiftet til kjolen. Alle så ut til å stirre på dem. Aleksander var i smoking men sto sammen med en kvinne med stokk.
Så, bak scenen, trillet Aleksander bort og kysset Ingrid på kinnet, “Det går bra!” sa han, men Ingrid merket først og mest hun ble flau over kysset. Like etter kom kvinnen med stokken bort: “Ikke vær redd dere klarer det!” sa hun mildt.
“Og du er?” spurte Ingrid da hun plutselig skjønte det: Aleksander presenterte henne som “min kone, Silje”. Ingrid hadde aldri sett gifteringen på fingeren hans før. Alt raste sammen alle drømmer, alle håp bare forsvant, som om de aldri hadde vært hennes.
Margrét, den strenge lederen, raste bak scenen “Hun skal på scenen, Eva, du får hjelpe vi skal ikke la et halvt års trening gå tapt!” Eva bare: “Hun må hjem. Hun er utslitt.” Men så åpnet Ingrid øynene, sa ingenting, bare var helt stille.
Da de kom hjem, bare: “Hvor er Aleksander?” spurte hun hviskende. “På øving. Med sin egen dans, og sin kone.” Eva forsøkte trøste, men Ingrid ville ikke snakke. “Gå! Kom aldri igjen. Du er slem du er Pesten!” pep hun. Eva ble veldig lei seg og bestemte seg for å si opp i kommunen. Hun orket ikke mer.
Samme kveld ringte presten, far Loke. “Eva, kom, Ingrid må på sykehuset Hun har tatt tabletter, hun ringte og sa hun var dårlig, jeg fant henne på gulvet” Eva løp rett bort. Ambulanse, politi, naboer full utrykning. “Ville hun gjøre det slutt med livet?” Eva ble helt fortumlet var det mulig?
På sykehuset intensiv, så karantene, ingen fikk besøke. Dagene gikk, Eva ringte og spurte etter henne. Til slutt fikk hun beskjeden “Stå under vinduet, tredje etasje, tredje vindu, klokka ett.” Da Ingrid endelig kikket ut, tynn og blek, men med tindrende øyne og viftet med et ark der det sto: “UNNSKYLD.” Eva vinket tilbake med gråten i halsen.
På veien hjem la hun merke til at det hadde begynt å smelte, det rant vårvann mellom grå snøhauger, og sola kastet stråler over gullkuppelen på Trefoldighetskirken. Akkurat da kjente Eva at alt det tunge vinteren, ensomheten, all den barnslige drømmen bleknet og forsvant. “Nå er det lyst igjen, nå har vi noe godt å se frem mot,” tenkte hun og måtte smile litt. Med tårer i øynene tenkte hun: “Den jenta, altså hun er jammen et lite troll!”
Ja, det var hele historien. Vi får ta vare på hverandre det er ikke alltid så lett, men man må aldri gi opp håpet.
